Hvis krisepakkene brukes til å komme raskere i gang med Klimakur, kan vi slå flere fluer i en smekk. Stig Schjølset fra Miljøstiftelsen Zero forklarer.
– Vi kan bruke tiltakspakkene som nå vedtas til å fremskynde effektive grep i klimapolitikken, sier Stig Schjølset, fagsjef i Miljøstiftelsen ZERO. Han peker på at å komme raskt i gang med selv beskjedne tiltak vil gi dem lenger effekt.
Raskere infrastruktur til det grønne skiftet. Kutt i klimagasser. Mer sysselsetting. At Klimakurble lagt frem samme år som den verste finansielle krisen på et snaut århundre, kan snus til en mulighet, ifølge Stig Schjølset i Miljøstiftelsen Zero.
E&K:– Kan vi innrette krisepakkene slik at vi samtidig får «tjuvstartet» på Klimakur?
Stig Schjølset: – Det korte svaret er ja. Klimakur har utredet hvilke tiltak vi trenger for å halvere Norges utslipp av klimagasser innen 2030. Mange av tiltakene forutsetter at vi bygger ut infrastruktur for nullutslippsløsninger.
Dette kan for eksempel være for karbonfangst og -lagring og utbygging av lade- og fylleinfrastruktur for utslippsfri tungtransport. Dette er infrastruktur som uansett må på plass for å sikre overgangen til lavutslippssamfunnet. Ved å satse på slike tiltak i krisepakkene, kan vi både få aktivitet i økonomien, samtidig som vi legger til rette for raskere utslippskutt.
– Hvorfor er det et poeng å komme raskt i gang?
– Et av hovedpoengene i Klimakur er at vi raskt må forsterke klimapolitikken for å nå våre klimamål. En grunn til det er at Norges klimaavtale med EU ikke bare gir et utslippsmål for 2030. Vi får også et samlet utslippsbudsjett for perioden fra 2021 til 2030.
Det betyr at tiltak som settes i verk tidlig i perioden, vil ha mye større effekt enn tiltak som kommer nærmere 2030. Hvis vi får på plass et tiltak som kutter 100.000 tonn i 2021, kan effekten ganges med 10, fordi det vil gi utslippskutt hvert år fra 2021 til 2030. Hvis det samme tiltaket kommer i 2026, blir effekten halvert.
Vi kan bruke tiltakspakkene som nå vedtas til å fremskynde effektive grep i klimapolitikken. Det vil øke sannsynligheten for at vi klarer å innfri våre klimamål gjennom nasjonale kutt. Dermed kan vi unngå kvotekjøp fra andre EU-land.
– Må ikke låse oss til fossilt
– Kan vi i motsatt fall risikere at krisetiltakene saboterer Klimakur-tiltakene, som altså uansett vil komme?
– Ja, det er også mulig at tiltakspakkene kan forsinke det grønne skiftet. Det bør være et absolutt krav at krisetiltak ikke bidrar til å låse inn en økonomi basert på fossil energi. Dette er selvsagt relevant når vi diskuterer krisepakker som kan gjøre at at ulønnsomme oljeinvesteringer likevel gjennomføres.
– Finnes det fortsatt lavthengende frukter i klimapolitikken – steder der vi kan med letthet få i gang tiltak raskt som vil monne?
– Vi har nok ikke så mange tiltak som både er billige og lette å utløse. Norge har i flere år hatt avgifter og andre virkemidler som dekker de fleste utslipp. Så de enkle og billige tiltakene er stort sett tatt ut. Samtidig går den teknologiske utviklingen stadig raskere. Det betyr at tiltak som var veldig dyre for tre år siden, nå kan nærme seg lønnsomhet. Vi kan for eksempel oppnå 15 prosent av kuttene i Klimakur gjennom fortsatt elektrifisering av veitrafikken. Dette er tiltak som blir billigere fordi batterikostnadene går ned, samtidig som rekkevidden for elektriske kjøretøy går opp. I løpet av noen år vil også tyngre kjøretøy kunne masseproduseres i elektriske versjoner, og da vil prisen falle raskt.
– Men betyr det at mye av resten av kuttene henger på teknologi som ikke finnes, eller er umoden?
– Nei, det er ingen tiltak i Klimakur som forutsetter helt ny teknologi. Tvert imot viser rapporten at det er mulig å halvere Norges utslipp på 10 år med kjent teknologi. Men for å klare det må vi forsterke klimapolitikken på en rekke områder. Det må skje myepå en gang. Vi trenger høyere avgifter for å gjøre det mer lønnsomt å kutte utslipp. Vi trenger strengere krav og reguleringer. Vi må ha treffsikre støtteordninger, slik at investeringskostnader ikke blir en uoverstigelig barriere for klimatiltak. Og det offentlige må systematisk sette strengere klimakrav i sine anbud.
– Utgift i dag vektlegges mer enn penger spart i morgen
– Hva slags støtteordninger snakker vi om da? Og hvilke andre virkemidler må til?
– Klimakur gir ikke konkrete anbefalinger på bruk av virkemidler. Men det ligger flere interessante analyser i rapporten, som indirekte sier mye om dette.
Et eksempel et hvilke forutsetninger som legges til grunn for privatøkonomisk lønnsomhet. I tradisjonell økonomisk analyse antar man ofte at en investering er privatøkonomisk lønnsom hvis den kan tilbakebetales i løpet av 6-7 år. I Klimakur brukes det imidlertid en mer realistisk antagelse om at mange bedrifter opererer med en tilbakebetalingstid på 2-3 år når de vurderer tiltak. Dette er rett og slett fordi en utgift i dag vektlegges høyere enn penger spart i fremtiden, det som kalles nåtidsskjevhet.
Det betyr at en effektiv klimapolitikk må inkludere virkemidler som rettes direkte mot investeringskostnader. Et eksempel på dette er Nullutslippsfondet i Enova, som nå gir en enkel og treffsikker støtte til bedrifter som kjøper elektriske varebiler.
På samme måte er krav og reguleringer veldig effektive virkemidler. For eksempel: Gjennom forbud mot oljefyring har vi oppnådd store utslippskutt fra boliger og næringsbygg. Tilsvarende kan vi nå varsle forbud mot fossile brensler i industrien eller fjernvarmeproduksjon, og vi kan stille strenge utslippskrav til fartøy i havbruk og petroleumsnæringen. Slike krav kan gjerne ligge noen år fram i tid, men poenget er at de gir stor forutsigbarhet om hvilke utslippskutt som kreves.
Det vanskelige innsalget
– Flere av tiltakene i Klimakur handler om folks adferd, og da må den forklares, eller selges inn, om du vil. Og folk tåler på den ene siden strenge tiltak der man forstår konsekvensene av å droppe dem – som i koronasituasjonen. Når det gjelder bompenger eller å spise mindre rødt kjøtt som klimatiltak, er det litt verre. Hvordan selger vi inn dette?
– Klimaendringene er jo grunnleggende annerledes enn koronakrisen. Det handler ikke om å sikre vår egen helse her og nå, men om at vi må gjøre valg i dag som kommer våre barn og barnebarn til gode. Derfor kan det ikke sammenliknes, og vi kan ikke vente at folk frivillig aksepterer så store offer.
Men det vi kan lære av koronakrisen, er at vi trenger en klimapolitikk der alle bidrar – og som oppleves som rettferdig. Bompenger som treffer enkelte grupper veldig hardt, er ikke et slikt tiltak. Det er heller ikke en landbrukspolitikk som fjerner en stor del av sysselsettingen i næringen. Vi trenger en stor omstilling, men den må være rettferdig.
– Ungdommen tåler tøffere grep
– Så hva gjør vi?
– En betydelig del av utgiftene må tas over statsbudsjettet, men det viktigste vil bli å skape marked for de løsningene med lavest utslipp. Offentlige innkjøp, avgifter og andre rammebetingelser må systematisk rigge markedene slik at vi øker etterspørselen etter varer og tjenester med lave utslipp. Hvis dette kombineres med treffsikre støtteordninger, kan vi få en effektiv og legitim klimapolitikk. Jeg tror folk generelt er veldig positive til elektriske ferger, men det er likevel ikke akseptabelt at billettprisene dobles på kort tid.
Og til slutt, jeg tror ikke klimaengasjementet blant de unge vil forsvinne med koronakrisen. De yngste velgerne vil kreve mye tøffere grep i klimapolitikken de neste årene, så jeg tror det politiske handlingsrommet er stort nok til at vi kan oppnå de utslippskuttene som er skissert i Klimakur.
