- Veldig mye av kostnadsbesparelsene til oljeselskapene de siste årene kommer av følgende: Nummer en – de skviser underleverandørene. Nummer to – det er nå mye lavere etterspørsel etter rigger og oljeservice, som presser markedsratene ned. Nummer tre – de velger billigere utbyggingsløsninger med lavere utvinningsgrad av feltene enn før. Nummer fire – kronen er svakere. Nummer fem – oljeselskapene kutter i vedlikehold og sikkerhet og har allerede vært gjennom en stor nedbemanning. Nummer seks – selskapene har tidligere utnyttet skattemodellen hvor de kan trekke fra 78-88 prosent av alle kostnader som ga mindre fokus på utgiftssiden. Dessuten finnes det en viss andel av nummer syv – reelle teknologi-forbedringer, ikke minst standardiseringer.
– Oljeledere skryter i dag uhemmet av nummer syv, men underkommuniserer nummer en til seks. Et viktig spørsmål å stille oljelederne i dag, er følgende: Hvis de nå er så flinke til å kutte kostnader de siste årene, hvorfor i alle dager gjorde de ikke det i 2013, da oljeprisene var høye? Da ville jo lønnsomheten vært enda bedre. Statoil tjente ikke noe særlig mer da oljeprisen var 110 dollar per fat enn de gjør i dag på 60-70 dollar.
Energieffektivisering endrer økonomien
– Hvilke andre utviklingstrekk bidrar etter din mening til økende klimarisiko for fossil energi?
– Det er mye som drar i samme retning nå. Særlig vil jeg si at energieffektivisering hos sluttbrukere vil endre de økonomiske utsiktene for petroleumsnæringen radikalt. Et eksempel på dette er led-pæren som bruker en tiendedel av energien på å gi det samme lyset som den gamle lyspæren. For ny bygningsmasse gjelder det samme – nye og rehabiliterte bygg er langt mindre energikrevende å drifte. Energieffektiviseringen i EU går raskere enn noen gang. Dette kan vi enklest se ved at OECD-økonomien fortsetter å vokse mens energibruken i disse landene går ned. Dette gjelder både strøm og olje.
– I tillegg kommer substitutter for gass og olje. El-biler trenger jo null olje, bioplast trenger null gass, varmepumper erstatter fyrkjeler osv. Så må jeg legge til at vi også med utviklingen av sirkulær økonomi ikke bare vil bruke og ha behov for mindre, man vil også bruke helt andre ting enn det vi gjorde før. Vi vil leve smartere. Norge som storinvestor i det fossile må se på alt dette i sammenheng slik man gjør når man lager helhetlige scenarier. Til slutt vil jeg også nevne at sol-, vind- og batteri-kostnadene fortsatt raser nedover, og volumene vokser eksponentielt.
Festen er over
– Men oljen er ikke borte – den forsvinner ikke. Det som snart er borte, er lønnsomheten i oljen - i snitt. Oljen vil fortsatt være en syklisk bransje, men de langsiktige investorene vil se etter nye markeder og redusere andelen fossil energi i sine investeringsporteføljer. De ser at oljefesten er over.
– Før var fossil energi en stor andel av investeringsporteføljen til langsiktige investorer. Slik er det ikke lengre. Og når et segment får lavere vekstrate og dårligere marginer, vil alle investorer se etter nye investeringsmuligheter. Disse vil de finne i markeder som har høy vekstrate og høyere marginer.
– Oljebransjen har nok en fem-seks år igjen med gode marginer. For å unngå klimarisiko er det i en slik situasjon viktig at politikere kan tenke både kortsiktig og langsiktig. Det er nå vi kan få høy lønnsomhet - og maksimere avkastningen på kort sikt - hvis vi selger oss ned i Statoil og kvitter oss med andre eierandeler vi har i det fossile gjennom Oljefondet. Gevinsten kan vi reinvestere i de segmentene som vokser.
– Oljeforbruket er vel foreløpig ikke på vei ned, hva er det som gjør at du tror det vil gå så fort som fem-seks år før marginene blir lavere?
– Det er kombinasjonen av stadig billigere sol og vind, substitutter som batterier, varemepumper og generell energieffektivisering hos sluttbrukere samt mer krevende olje og gass fra nye felt i EROI-termer, som til sammen gjør dette. Ikke én faktor alene, men alle i kombinasjon.
– I tillegg kommer sluttspillpsykologi mellom de landene med gjenværende oljereserver. Ingen ønsker å sitte igjen med uproduserte oljefelt, såkalte stranded assets. Derfor vil alle land forsøke å øke produksjonen for å sikre seg at de får solgt "sin" olje før etterspørselen faller for mye. Dette vil gi overtilbud i markedet, og presse prisene utover 2020-årene.
Norge har gått i suksessfellen
– I Stortingsdokumentet som leder frem til forslaget om å stanse den planlagte tildelingen av nye letetillatelser gjennom 24. konsesjonsrunde viser dere til «World Energy Outlook» for 2016 fra Det internasjonale energibyrået. IEA spår et stort fall i etterspørsel etter olje fram mot 2040, dersom verden skal nå målene i Paris-avtalen. «I et scenario med 50 prosent sannsynlighet for at oppvarmingen blir 1,84 grader ved slutten av århundret, konkluderer IEA med at markedet for olje reduseres med 30 prosent til 63 millioner fat pr. dag i 2040», skriver dere. Hvorfor drøftes dette så lite i det offentlige rom av politikere som representerer regjeringspartiene?
– Norge har gått i suksessfellen. Vi har hatt enorm suksess med oljen siden 70- og 80-tallet. Vi vet fra strategi- og organisasjonsforskning at når noen lykkes så til de grader, ja, da vil man ofte bare fortsette med å gjøre enda mye mer av akkurat det som har fungert før. Når annen markedsdynamikk inntreffer, tviholder de som har gått i suksessfellen på den gamle suksessen, de gamle modellene. Olje- og energidepartementet sliter med dette. OED kan vise til stor historisk suksess. Nå er tiden inne for å takke for alt oljen har gitt oss, takke for at dette har vært bra for landet og deretter ta konsekvensen av at det nå er nye tider.
– Det betenkelige er at når både OED og OD har en oppfatning av at oljesuksessen skal fortsette og fortsette, ja da er det jo dette virkelighetsbildet som blir formidlet fra embetsverket til politisk ledelse. Det er dette de har kompetanse på, akkurat som Kodak hadde kompetanse på analog film, og det er gjerne det de er gode på og kan som de vil at skal fortsette.
Frykter store feilinvesteringer
– Dere skriver i forslaget at «det tar lang tid å bygge ut et olje- eller gassfelt etter et funn. Drift av felt på blokkene som utlyses gjennom 24. konsesjonsrunde, vil stort sett komme i gang i løpet av 2030-tallet med driftshorisont på mange tiår. På denne tiden vil fossil energi være på vei ut av verdens energimiks. Etterspørsel og pris vil falle raskt, og på et eller annet tidspunkt falle for godt». Om private aktører ønsker å ta denne risikoen – hvorfor ikke la dem gjøre det?
– Nå er det jo slik at det er staten Norge som tar den største økonomiske risiko gjennom de svært gode betingelsene i oljeskatteregimet. Hvis fellesskapet skal by på risikokapital, kan den anvendes mye bedre på andre områder nå.
– Det er heller ikke slik at det å lete etter og produsere olje er ensbetydende med økonomisk suksess. I vårt forslag om å droppe den planlagte tildelingen av nye letetillatelser gjennom 24. konsesjonsrunde viser vi til at det helt klart har vært stor økonomisk risiko knyttet til Barentshavet – også i oljens gullalder. Etter 40 år er det kun to felt som drives - Goliat og Snøhvit. Det tok henholdsvis 37 og 33 år fra utlysning til feltene kom i drift, og kostnadsoverskridelsene har vært enorme. Jeg sier som i dokumentet vi inviterer Stortinget til å støtte: Å gå videre med tildeling av letetillatelser gjennom 24. konsesjonsrunde kan bidra til store feilinvesteringer. Vi kan også komme til å se plutselig arbeidsledighet – slik vi erfarte da prisen på olje sank sist.
– Mitt og MDGs poeng er at det å droppe å dele ut nye lisenser til å lete vil være en rasjonell og ryddig måte å trappe ned nivået på investeringene på den norske kontinentalsokkelen. Vi kan høste av det vi allerede har investert i mange år fremover og tjene gode penger på det. For å si det slik: Å droppe 24. konsesjonsrunde betyr ikke at vi raskt slutter å være et oljeland, mange eksisterende felt vil produsere olje i kanskje opp mot 30 år til, også i en fremtid med synkende etterspørsel. Vårt poeng er at vi ganske enkelt har nok nå allerede.
Statoil må ut av dyre utenlandske felt
– Hvis du var statsminister i et år, ville du ha gjort noe for å dempe finansiell klimarisiko for staten Norge, og i så fall hva?
– Når det gjelder eierandeler i oljen, kan dette være en god start: Staten bør kreve at Statoil begynner med å selge seg ut av alle utenlandske felt der produksjonskostnaden per fat er over 50 dollar.
– Så ville jeg erklært meg totalt enig med sentralbanksjef Øystein Olsen og sørget for at Oljefondet solgte alle investeringer i fossil energi. Samtidig ville jeg gitt fondet et mandat til å gå inn i unotert infrastruktur og fornybar energi. Husk at verden trenger om lag tusen milliarder dollar til investeringer i fornybar energi hvert år innen 2030 om vi skal nå målene i Paris-avtalen. Det betyr at det ligger et veldig stort marked og venter på oss.
– Globalt ble det investert mellom 800 og 1000 milliarder dollar i olje hvert år i årene 2010–2014. Nå vil dette snus trill rundt slik at det blir investert 800-1000 milliarder dollar årlig i fornybar energi. Norge er så godt posisjonert her. Vi har kapital og kompetanse. Det er kun regjeringen som sperrer.
Ny strategi for havvind
– Hva ville du som statsminister ha gjort for å bidra til nye energirelaterte arbeidsplasser som kan erstatte noen av dem som vil gå tapt «i oljå»?
–Jeg ville gått i gang med å legge til rette for at vi skal ha god fremdrift på satsingen på havvind. Vi må utarbeide et treffsikkert rammeverk og detaljerte forskrifter rundt utlysning av havvind-lisenser. Vi har en havvindlov fra 2011, men den er ikke konkret nok. Rammevilkårene må sikre at dette blir lønnsomt i starten – at vi legger til rette for noen havvind-huber som kan kobles på eksisterende og kommende kabler i Nordsjøen.
–Husk at Europa skal avkarboniseres og at det derfor trengs minst 240 gigawatt havvind i den europeiske kraftmiksen innen 2040. Statoils vindpark Hywind utenfor Skottland kan til sammenlikning by på om lag 30 megawatt. Med andre ord må det bygges nesten 10 000 anlegg på størrelse med Hywind om havvind skal kunne bidra tilstrekkelig til den europeiske kraftmiksen. Skal vi overlate dette til danskene og nederlenderne?
–Hvis vi prioriterer riktig, kan Norge kan ta en større rolle her. På samme måte som det har vært lagt til rette for oljenæringen, kan norsk politikk bidra til at havvind kan oppskaleres samtidig som vi skaffer oss verdifull kunnskap. Kostnadene knyttet til havvind er allerede vesentlig lavere, og for å få enda lavere kostnader per kWh må vi opp i skala. Med andre ord: Volumet på kraftproduksjonen må opp i forhold til hvor mye vi investerer i infrastrukturen og selve installasjonene.
–Så hvorfor skal vi grave ned milliarder på milliarder i Barentshavet når dette er høyrisiko gambling? Husk: Det tar fort 10-15 år fra investeringsbeslutning til du kan selge olje fra nye felt i Barentshavet.
Næringslivet tar høyde for klimarisiko
– Har du inntrykk av at klimarisiko blir tatt hensyn til når det tas beslutninger i næringslivet?
–Her vil jeg svare et utvetydig ja. Til og med fagforeningene – med unntak av LO - tar dette inn over seg i full fart. Verdens største selskaper – Apple, Google, Facebook, Microsoft og Amazon - konkurrerer om å bli 100 prosent fornybare først. Siemens har vokst raskere enn konkurrentene på grunn av sin gedigne energiøkonomiseringsportefølje og øvrige grønne produkter. Det samme gjelder Phillips.
–Miljø og klima var før en spenning og en konflikt mellom miljøaktivistene og staten. Stort sett tapte miljøaktivistene. Det som har skjedd innenfor energibransjen de siste årene er at selskaper som Total og Shell nå begynner å konkurrere om å komme seg raskest inn i de grønne teknologimarkedene. Dette gir en helt annen dynamikk enn om det bare er miljøaktivister som presset på, slik det var før.
–En stor del av et lands økonomi og energibruk dreier seg om bygg og anlegg. Også her ser vi store endringer der aktører som Veidekke, NCC og Entra vil være en del av energitransformasjonen.
–Så ser vi at bilindustrien endelig er på full fart inn i fornybarsamfunnet. Fire-fem år etter at Tesla kom på markedet begynner flere av de store produsentene å legge om ikke bare porteføljen - men hele forretningsmodellen. Volkswagen og BMW ser på hvordan de kan tilby salg av mobiltjenester, smart digital mobilitet og ikke bare salg av selve bilen.
–Oppsummert: næringslivet er opptatt av klimarisiko og mange aktører posisjonerer seg og ser store økonomiske muligheter i akkurat det.
– Når tror du den siste rene fossilbilen selges her til lands?
–30. eller 31. desember 2024. Hvorfor skulle noen i 2025 ønske seg en ny fossilbil? Da vil elbilene ha mye lengre rekkevidde og bedre akselerasjon og være enda mer behagelige enn nå.
–Jeg er noe mer usikker på tidsperspektivet når det gjelder noen av store kjøretøy. Også her er heldigvis bransjen på ballen og i gang, fra Volvo til Mercedes-Benz.
Når går Miami til søksmål mot Statoil, tro?
– Storbritannias sentralbanksjef Mark Carney har advart om at de som har tjent store penger på å utvinne fossil energi kan bli holdt økonomisk ansvarlige av land som blir påført store tap og skader på grunn av klimaendringer - for eksempel tørke eller havnivåstigning. Tror du Statoil eller Norge med vårt oljefond står i fare for å bli saksøkt?
–Ja, det sier seg selv. Når går Miami til massesøksmål mot Statoil og den norske stat, tro? Det behøver ikke å være så lenge til, kanskje etter neste super-orkan. Det er vel også ganske klart at verdens største pengebinge – Oljefondet – kan bli et attraktivt mål for søksmål. Det er mer fornuft i å saksøke en oljeprodusent som er betalingsdyktig framfor oljeproduserende land som Russland eller Venezuela. Land eller byer som har store utgifter på grunn av klimaendringene vil naturligvis forsøke å få de som har forårsaket skadene til å betale. Norge vil stå høyt på en slik liste. De kan også beslaglegge Oljefondets eierandeler i for eksempel USA.
– Hva bør vi som samfunn gjøre for være best mulig forberedt til klimaendringer som mer ekstremregnvær, overvann og flom?
–Vi bør i langt større grad enn nå gå i gang med omfattende lokale tilpasninger rundt veisikring, flom og skred. Et slikt arbeid på kommunalt nivå vil bidra til å spare fremtidige utgifter. Dessuten vil et slikt arbeid synliggjøre klimasaken lokalt og skape forståelse for at vi som nasjon er nødt til å vedta og iverksette flere utslippsreduserende tiltak.
Selvrettferdiggjøring fra norsk oljenæring
– Oljelandet Norge vil vel havne i et moralsk dilemma her; enten kan vi legge til grunn at vi skal gjøre det vi kan for å bidra til å nå klimamålene, alternativt kan vi velge å legge til grunn at målene ikke nåes og at vi derfor skal tjene mest mulig penger på – og skape arbeidsplasser på – en oljeetterspørsel som bidrar til at klimamålene ikke nås. Hvordan vurderer du dette?
–Kan havne i? Vi er der allerede og for lengst. Denne norske dissonansen er veldig tydelig, og da har vi behov for å rettferdiggjøre oss. Alle vet at det er faglig tvilsomt når oljenæringen – og en del politikere - kommer trekkende med at norsk olje skal være vesentlig renere enn annen olje og at norsk olje og gass er klimaløsninger. For omverdenen fremstår vi som verdensmestere i selvrettferdiggjøring.
– Hvor skaffer du deg nyheter og kunnskap om energiomstillingen og klimarisiko?
–I tillegg til alle de vanlige kildene som Bloomberg NEF, IEA, EIA, IRENA etc, finner jeg at den amerikanske stiftelsen Rocky Mountain Institute publiserer mye interessant om energieffektivisering. Drawdown-prosjektet er en flott kilde til inspirasjon, Paul Hawkins 2017-utgivelse «Drawdown: The Most Comprehensive Plan Ever Proposed to Reverse Global Warming» er et godt eksempel på dette. Dessuten er analysene fra DNVGL, om energitransformasjonens trusler og muligheter, interessant og imponerende lesing. Jeg bygger også på egne klima- og energi-modeller ved BI Senter for Grønn vekst, i samarbeid med Stockholm Resilience Center og Stockholm Environmental Institute.
