#Klimarisiko: – For Kavli og Q er det nok overgangsrisikoen som har størst slagkraft

Betydelig omdømmerisiko

– Hva sier du til de som ikke er overbevist om at klimatiltak måsidestilles med HMS?

- Jeg tror det ligger en betydelig omdømmerisiko i ikke å ta klimaet på alvor. Hvilke avkastningskrav bør man ha på rene klimatiltak? Det er en diskusjon alle selskaper nå bør ta.

- Det er viktig å understreke at vi alle må rydde unna utslipp i eget hus, men at det ikke er nok. Selskaper må også se på utslipp bakover i verdikjeden. Man må kunne svare på hva som skjer hos underleverandører og i biologiske prosesser.

– Begrepet klimarisiko betegner trusler og muligheter knyttet til klimaendringer og omstilling til et lavutslippssamfunn. Er klimarisiko et tema i Kavlis styre og ledelse?

- Det er det nå. Sommeren 2018 var ekstrem – med varme, tørke og grovforkrise. Vi måtte importere grovfor fra utlandet. Hva om landene vi importerte fra også hadde hatt tilsvarende krise, hva hadde vi gjort da? Det er spørsmål vi har begynt å stille oss. Import er kanskje ikke en langsiktig strategi for å møte fysisk klimarisiko, men vi har ikke alle svar.

– Er det andre former for klimarisiko dere som aktør i næringsmiddelindustrien står overfor?

- For Kavli og Q er det nok overgangsrisikoen – og da endrede forbrukerpreferanser – som har størst slagkraft. Forbruket av melk går ned – hvordan vil dette utvikle seg fremover? Samtidig er melk en matvare vi har naturgitte forutsetninger for å produsere i Norge. Slik melk produseres i Norge gir det et relativt fornuftig klimaavtrykk, men det er åpenbart en utfordring at det stilles spørsmål rundt klimaavtrykket fra animalske produkter.

- Vi ser at forbrukere blir dyktigere til å orientere seg om alternativer. De kan raskt skifte produkter og leverandører. At forbrukerne sier de vil ha et mer plantebasert kosthold, er én sak, hva de faktisk velger kommer til syvende og sist an på om man lykkes med å utvikle produkter med tilstrekkelig god smak, sier Ingvaldsen.

Utslippskutt viktigst

– Hvordan har dere tenktå gripe andenne risikoen?

- Et viktig grep er å utarbeide en bærekraftstrategi som hektes på innovasjonsprosessene. Jeg tror den svenske burgerkjeden Max Burger kan være en inspirasjon for mange. For å møte trenden med mindre kjøttspising, har de satt som mål at innen 2022 skal halvparten av salget deres komme fra andre kilder enn rødt kjøtt. Slik kan vi også tenke, men det vil kun fungere hvis man lykkes med å skape like god kvalitet som dagens produkter har.

- Men det viktigste tiltaket mot klimarisiko, slik jeg ser det, er å redusere problemet, altså utslippene. Vi begynner nå å få god oversikt over utslippene fra hele verdikjeden. Dette vil også forbrukerne være opptatt av. Q-Meieriene har mål om å bli klimapositiv. Det betyr at vi skal kutte så mye vi kan fra drift og transport, og så se hvor mye som gjenstår å kompensere. Utfordringen er at det største klimafotavtrykket kommer fra biologiske prosesser, og da må man se på hvor mye som det er mulig å redusere i landbruket og på hvordan innovasjoner kan bidra. Kamp mot matsvinn er også en del av strategien.

– Har dere tatt noen initiativ for at de ansatte skal få kompetanse på klimarisiko?

- Nei, det har vi ikke gjort på en systematisk måte. Klimarisiko er et tema som er nytt for de fleste av oss. Fokus til nå har handlet om egen virksomhet.

– Vil det være aktuelt for dere å benytte scenarier i analysen av klimarisiko?

- Det er ikke noe vi har gjort til nå, og jeg er usikker på hvor mye det gir. Men det jeg er sterk tilhenger av, er mer samarbeid i verdikjeden og på tvers. Også konkurrenter må bli flinkere til å samarbeide for å få til en mer bærekraftig råvareproduksjon, som vi alle tjener på, og på å forstå næringens klimarisiko bedre. Utveksling av erfaringer gjennom nettverk som Klimapartnere er veldig viktig i denne sammenhengen.

– Hvordan vil historiebøkene omtale Norges innsats på klimafeltet i 2019?

- Om jeg skal være pessimist, så er jeg redd det vil stå at vi ikke grep mulighetene. Men samtidig tror jeg at alvoret har sunket inn og at 2019 var året da vi skjerpet oss.

- Paradokset er at hele økonomien vår baserer seg på at alt skal vokse. Jeg stiller spørsmål ved om dette grunnleggende er bærekraftig. Derfor er det forfriskende med perspektivet til Per Espen Stoknes og andre som sier at det er mulig å skape vekst samtidig som vi vil bli mer ressurseffektive, sier Karl Johan Ingvaldsen.