– Vi har flere former for klimarisiko som er relevante for kommunene. Overgangsrisiko er en av dem og innebærer blant annet at næringer kan miste konkurransekraft og relevans hvis ikke de ikke klarer å omstille seg i tide. Hvordan kan dette påvirke norske kommuner?

– Klimarisiko er sentralt også når det gjelder næringsutvikling og å opprettholde bosetting. Virksomheter som ikke klarer omstilling som skyldes strengere klimapolitikk, nye forretningsmodeller og ny teknologi, kan bli mindre konkurransedyktige. Kommuner som ikke er tilstrekkelig oppmerksomme på klimarisiko, risikerer fraflytting. Dette kan forsterke utfordringen med å få til et godt samspill mellom kommuner og næringsliv om det grønne skiftet i næringslivet. En slik bred og strategisk tilnærming har også KS satt på dagsordenen gjennom satsningen på Kortreist Kvalitet, som er et rammeverk for bærekraftig omstilling.

–Energiomstillingen
innebærer at samfunnet elektrifiseres og at energi i økende grad blir fornybar.
Så å si alle kommuner i Norge har en eller annen form for næringsliv knyttet
til olje- og gassnæringen, enten det dreier seg om leverandører av produkter
eller ulike tjenester. For mange kommuner vil det derfor kunne være avgjørende
at næringsutvikling og det grønne skiftet også bygger på en løpende vurdering
av det lokale eller regionale klimarisikobildet.

– Dette kan også bety at det blir mer interessant å investere i kommuner som har en troverdig politikk for å håndtere klimatilpasning, klimarisiko og omstilling til lavutslippssamfunnet.

Store natur- og landbruksverdier utsatt for klimarisiko

Også disse er utsatte for klimarisiko.  – Mange kommuner er flinke til å vurdere hvordan de selv kan kutte egne CO₂-utslipp. Men klimarisiko handler om hvordan klimaendringer, strengere klimapolitikk og teknologisk utvikling kan påvirke verdiene - også i en kommune. Er kommunene innforstått med hvor stort dette arbeidet kan bli?

– Omstilling til lavutslippssamfunnet er gjennomgripende og vil ha konsekvenser for alle deler av kommunens virksomhet. For eksempel kan klimaendringene få stor betydning for investering i vann og avløp og ikke minst for hvordan overvann håndteres. Overvannshåndtering er derfor et felt der det kan være behov for innovasjon - både når det gjelder tekniske løsninger, synergieffekter med andre deler av kommunens virksomhet eller andre aktører - og kanskje også nytenkning når det gjelder organisering og finansiering av overvannshåndteringen.

– Ved nybygging vil det framover trolig bli lagt vekt på holdbarhet og økt levetid av investeringer. Ved investeringer må kommunene se lenger frem i tid. Dette kan gjøre prosjekter dyrere, men samtidig kan robuste anlegg gi lavere kostnader over investeringens levetid. Dette reiser spørsmål om vi også må erstatte levetidsbetraktninger med kretsløpsbetraktninger og utvikle nye finansieringsmodeller som bokstavelig talt er klimatilpasset. Her kan kommunen være viktig partner i utvikling av nye modeller gjennom ulike pilotprosjekter.

– I mange kommuner er det store verdier i natur- og landbruksarealene. Også disse er utsatt for klimarisiko. For eksempel kan klimaendringene øke betydningen av å redusere avrenning, utvikle mer innovativ forvaltning av jordbruksarealer og styrke jordhelsen, sier Wang.

Det kan derfor være god grunn til å se på spørsmålet om jordvern med et nytt og mer nyansert blikk, og se for oss at nye former for lokal produksjon kan være mulig. «Kortreist Kvalitet» er et rammeverk som er relevant også her, mener Wang.

Må komme ut av sporet for vanetenkning

– Du har i årenes løp samarbeidet mye med mange kommuner. Hvor er den største utfordringen når det kommer til klimarisiko?

– I sin undersøkelse i 2018 stilte de to forskerne Jon Naustdalslid og Geir Inge Orderud følgende spørsmål: Hvordan oppfattes klimaproblemet og behovet for kunnskap i kommunene, og hvilken etterspørsel etter kunnskap fører det til? Hvem etterspør hva slags kunnskap? Det kom frem at det i kommunene rår «nokså diffuse oppfatninger om hva slags kunnskap det faktisk er behov for», som de to skriver.

– Forskerne fant at mange norske kommuner er lite opptatt av å finne andre og nye måter å tenke på. De vil gjerne fortsette driften som før og preges av «forsvar for det bestående», som også er tittelen på en artikkel forskerne skrev i tidsskriftet Stat og styring.

– Naustdalslid og Orderud er også opptatt av at man skal se etter de mulighetene som tiltak for klimatilpasning kan by på, at dette arbeidet kan gi store fordeler for samfunnet og ikke bare være en kostnad. Hva tenker du om dette?

– Ja, forskerne pekte på at få kommuner evnet å se at f.eks. energiomstilling og det å gjennomføre klimatiltak kan gi positive bieffekter for samfunnet. De slo fast at «denne måten å tenke på er så godt som fraværende i de kommunene vi har undersøkt». Det synes jeg er tankevekkende. Samtidig er det mye som tyder på at bildet er mer nyansert. Dette kan være et viktig utgangspunkt for de nyvalgte kommunestyrenes klimaarbeid.

– I forskningen sin peker de to på at det er teknologer og ingeniører som på sett og vis har fått eiendomsrett til klimaløsninger i kommunene. Hva er din kommentar til det?

– Arbeidet med klimatilpasning i kommunene har på mange måter vært drevet fram av kompetente og kreative fagmiljøer i kommunesektoren.  Nå er det viktig at klimarisiko sees som en del av kommunens arbeid med bærekraft og samfunnssikkerhet. Dette er først og fremst et politisk ansvar og et lederansvar. Det kan være tid for å tenke nytt når det gjelder hvordan kommunen kan organisere seg for å få til en bærekraftig omstilling. Kanskje kan dette forløse engasjement og kompetansen som finnes i norske lokalsamfunn. Et nærliggende eksempel kan jo være at skolen bidrar til at barn og unges klimastreiker kan bli til barn og unges klimadugnad.

Klimatoppmøtet: Ingen veikart for fossil utfasing eller stopp i avskoging