EU-landene greide i oktober 2014 å bli enige om hovedlinjene i unionens klimapolitikk frem mot 2030, med minst 40 prosent kutt i klimagassutslipp i forhold til 1990-nivået som det overordnede målet.

EU har lenge hatt en pådriverrolle i internasjonalt klimadiplomati. Den globale klimaavtalen verdens ledere forhandlet frem i Paris i desember i fjor, syntes å bekrefte mange av forutsetningene EUs politikk har vært bygd på.

Derfor kommer EU-kommisjonens oppfølging etter Paris-avtalen som en skuffelse på mange klimapolitikere og organisasjoner. I begynnelsen av mars presenterte kommisjonen sin vurdering av Paris-avtalen og de neste skrittene for EU. I dette dokumentet går kommisjonen ikke inn på muligheten for å skjerpe EUs klimamål. I stedet tas det bare initiativ til studier av «utviklingsstrategier» for perioden etter 2030.

«For tiden forsøker kommisjonen å unngå at en debatt om skjerping av 40-prosent-målet for 2030 i det hele tatt kommer i gang,» skriver forskerne Susanne Dröge og Oliver Geden ved tankesmien Stiftung Wissenschaft und Politik (SWP) i Berlin i en ny artikkel.

Tidligere klimakommissær i EU Connie Hedegaard er en av dem som provoseres av EU-kommisjonens oppfølging av Paris-avtalen.

– Det gir ikke mening at Europa skal være først ute med å si at Paris ikke forandrer noe for oss. Hvorfor være de første til å annonsere dette – er det klimalederskap, sa Hedegaard under en konferanse i den tyske nasjonalforsamlingen i mars.

Hedegaard pekte på en rekke områder hvor hun mener kommisjonen kunne ha benyttet sitt handlingsrom til å presse på med ambisiøse klimainitiativer, selv om hovedmålet om 40 prosent utslippskutt for tiden er politisk umulig å rikke på.

– Energieffektivisering – det er kostnadseffektivt, det kan skape jobber og eksport. I fornybar energi er det svært gode muligheter til å komme over 27 prosent fornybarandel innen 2030. Styringen av klimapolitikken mot 2030 – det kan gjøres mer, og mer kan gjøres bindende. Det må komme fortgang i utbyggingen av infrastruktur, i elektrifiseringen av transport, i reformen av kvotesystemet ETS og i utfasingen av kull, sa Hedegaard.

Hedegaard er nå bl.a styreleder for den danske KR-stiftelsen. På oppdrag fra den norske regjeringen utreder hun grønn konkurransekraft sammen med Idar Kreutzer fra Finans Norge.

Taper pionerrolle?

Også ministerrådet i EU har drøftet oppfølgingen av Paris. På et møte 4. mars tok flere lands miljøvernministre til orde for å justere opp EUs ambisjonsnivå, men det er lite sannsynlig at landene vil enes om å øke 40 prosent-målet. En slik beslutning krever enstemmighet, og flere land er imot.

Prisen for å beholde 2030-målet uendret er at EU ikke lenger vil kunne smykke seg med å være en klimapioner, påpeker Dröge og Geden.

«Å beholde EUs klimamål for 2030 ville formelt sett ikke være i strid med teksten i Paris-avtalen. Men internasjonalt ville dette likevel bli sett som en indikasjon på at EU gir opp sin pådriverrolle,» skriver de.

Neste skritt

EU-kommisjonen har siden statsledernes vedtak av hovedlinjene i 2014 arbeidet med å omsette dem til praktisk politikk. Dette innebærer ny eller oppdatert lovgivning på en rekke områder. Flere av lovforslagene er ventet i år, skriver Dröge og Geden:

• Reform av kvotemarkedet (ETS): Kommisjonen presenterte sitt forslag i juli 2015.
• Byrdefordeling: Fordeling av utslippskutt i sektorene utenfor ETS (bl.a. transport, varme, landbruk) etter 2020. Forslag kommer trolig til sommeren. Her kan det ventes harde forhandlinger.
• Arealendringer: Definere instrument for å regne med arealendringer (f.eks. endringer i skogareal) som del av klimamål og -forpliktelser.
• Fornybar energi: Oppdatering av fornybardirektivet – trolig forslag i 2016.
• Rammeverk for energisektoren: En ny mekanisme for styring av energisektoren («governance»), ventet i 2016.
• Utslipp fra biler: I løpet av det kommende året trolig forslag om skjerping av utslippskravene til biler (CO₂) fra perioden etter 2021.

Etterlyser klare rammebetingelser

De siste årene har investeringene i fornybar energi i Europa falt. I 2015 var de på 48,8 milliarder dollar, det laveste siden 2006, viser en ny rapport fra FS-UNEP og Bloomberg. Også sysselsettingen i fornybar-sektoren faller.

Samtidig fremhever EU-kommisjonen fortsatt «grønne» sektorer som potensielt vekstskapende i en lavkarbon-fremtid. Men skal dette lykkes, trengs det fremfor alt klare og forutsigbare rammebetingelser for perioden etter 2020, mener Markus Tacke, styreleder for den europeiske vindkraftorganisasjonen EWEA og sjef for vind- og fornybardivisjonen i Siemens. Under konferansen i Berlin der Hedegaard også deltok, pekte Tacke på at bare seks av 28 EU-land har utformet planer for sin fornybarsektor etter 2020. Det skaper usikkerhet blant investorene.

– Vi trenger et klart styringssystem i fornybarsektoren. Det hjelper ikke at EU formulerer et mål om 27 prosent fornybarandel hvis det ikke gjenspeiles i lokal, regional og nasjonal lovgivning. Det som er viktig for industrien, er å kunne planlegge. Volumet er også relevant, men planlegging er mye viktigere: Hvilken risiko har jeg som investor, hvordan kan jeg realisere et prosjekt og få det finansiert, sa Tacke.

Tacke etterlyste også mest mulig felles regler i EU for fornybar-støtte etter 2020. Jo mer nasjonale regler nærmer seg hverandre, jo mer vil ny fornybar energi bli bygd ut på de gunstigste stedene, fremholdt han. Vind-direktøren ønsker dessuten hurtigere utbygging av kraftnett på tvers av landegrensene, og trakk frem den planlagte overføringskabelen mellom Tyskland og Norge som et av de positive prosjektene man trenger å se flere av.

– Nettproblemer er problem nr. 1 for videre utbygging av fornybar energi, sa han.

Connie Hedegaard fremholdt behovet for mer grunnleggende nytenkning om økonomisk vekst frem mot lavutslippssamfunnet. Det aller viktigste grepet vil være å få til en konsistent prising av kostnadene ved forurensning, sa hun.

– Det vi virkelig trenger nå, er å få til en hurtigere omstilling til lavkarbonsamfunnet. Vi trenger en ny forståelse av vekst, et mer kvalitativt vekstkonsept, og vi må erstatte vår lineære forbruksmodell med en sirkulær økonomi-modell. Her mener jeg Europa kan skape et eksempel for hele verden og slik beholde lederskapet i det grønne skiftet, sa Hedegaard.