Naturen og landbruket driver karbonfangst og -lagring i stor skala. Rundt en fjerdedel av menneskelige CO₂-utslipp tas opp av planter på landjorda.

– Hvordan skjer denne karbonlagringen?

– Vi må starte med fotosyntesen som gjør at trær og planter tar opp CO₂ og H2O. Av dette produserer trær og planter karbon – i form av masse – når de vokser. Karbonet ligger dermed i trevirket, i barnålene, i bladene og plantestilkene og også i røttene. Så har vi det biologiske materialet som kan lagres i jordsmonnet i form av humus, og i myrer i form av torv. Særlig i myrene bindes det mye CO₂. Hvis du tørker ut myra, vil uttaket av torv til for eksempel torvstrø føre til at CO₂ frigjøres og slippes ut. Derfor er dette så omstridt.

– Gressmarker, enger og beitemarker lagrer også mye CO₂. Om vi klarer å beholde mer organisk materiale i jorda uten at det brytes ned, kan vi lagre mer karbon i molda. Så må vi oppi alt dette også ta hensyn til matvaresikkerheten og sørge for at vi har nok dyrket mark som er i jevnlig og god drift. Men nå er vi jo i den situasjonen at vi mennesker på grunn av bruk av fossil energi har sluppet ut altfor mye CO₂ i atmosfæren, og da melder behovet seg for å lagre CO₂ i jord, planter og skog. Det er dette vi må få mer og nøyaktig kunnskap om, sier Arne Ivar Sletnes.

Arealbruk, arealbruksendring og skogbruk

– Hvordan kan karbonlagring bidra til at verden når målene i Paris-avtalen?

– Noe av det som gjør karbonlagring interessant i et klimaperspektiv, er at vi kan bruke vekstene – disse ressursene – til å etablere langvarig og omfattende lagring av CO₂. Særlig er skogen viktig, trær kan kappes ned og brukes i store og små byggverk som på denne måten lagrer CO₂ i mange, mange år. Dersom dette trevirket i tillegg erstatter for eksempel sement – som forårsaker store CO₂-utslipp i produksjonen – gir denne formen for karbonlagring ytterligere klimaeffekt. I tillegg kan de fornybare ressursene fra jord- og skogbruket erstatte fossile ressurser fra olje, kull og gass.