– Danskene ble utrolig skuffet over politikernes innsats på klimaområdet etter den store klimakonferansen i København i 2009. Vi kaller det den store skuffelsen. Etter dette tenkte folk at hvis ikke politikerne klarer å gjøre noe på overordnet nivå, gjenstår det ingen andre enn dem selv. Vi må ta ansvar i fellesskap, tenkte de.

Det forteller professor i statsvitenskap ved Københavns Universitet Jens Hoff. Han har ledet det fireårige tverrfaglige forskningsprosjektet Citizen Driven Environmental Action Project (CIDEA), i samarbeid med blant annet antropologer, miljøeksperter, økonomer, ingeniører, IT-folk og flere danske kommuner hvor innbyggerne eller myndighetene har satt klimainnsatsen på dagsordenen.

– Hovedformålet har vært å se hvordan politikken engasjerer folk flest. Hva får folk til å engasjere seg i klimakampen, og hvordan kommer dette til uttrykk? Vi har undersøkt flere konkrete klimaprosjekter og initiativer og utført en rekke spørreundersøkelser blant borgerne i Herning, Kolding og Køge kommuner, sier Hoff.

Henter inspirasjon fra fellesskapene

Resultater fra forskningsprosjektet viser at i alle tre kommuner er det flere innbyggere som ønsker seg en ny lovgivning som fremmer klimavennlig atferd, enn innbyggere som er imot nye lovpålegg. Noe av det mest interessante, ifølge Hoff, er at det særlig er inspirasjon fra venner, familie og kolleger som motiverer innbyggerne til klimavennlige handlinger. Flere enn dobbelt så mange sier de henter inspirasjon herfra i stedet for fra kommunen og myndighetenes oppfordringer.

– Vi har sett både på individrettede og fellesskapsrettede prosjekter. Begge viser seg å ha stor effekt på hver sin måte. De individrettede handler om å maksimere private fordeler, mens de fellesskapsrettede handler om at folk oppfører seg slik andre gjør, til samfunnets fordel, av moralske og sosiale grunner heller enn økonomiske, sier Hoff.

De fellesskapsrettede prosjektene retter seg mot et helt fellesskap, slik som for eksempel klimalandsbyen Studsgård. Dette er en landsby i Herning kommune der folk jobber sammen for å redusere byens CO₂-utslipp med 25 prosent ved hjelp av ulike tiltak som for eksempel fellesmåltider med klimavennlig mat. Individprosjektene retter seg først og fremst mot enkeltmennesker, slik som for eksempel dataspillet «World Without Oil» som utfordrer spillerne til å komme med gode løsninger til en oljefri verden.

Hoff forteller at forskningsprosjektet viser at det er de fellesskapsrettede tiltakene som har størst suksess.

– De individrettede fungerer best for de som allerede er overbevist om klimautfordringene, men for å nå ut til og få med skeptikerne, er man avhengig av den kollektive tilnærmingen. Noen, for eksempel i klimalandsbyene, har vært skeptiske, men i og med at en hel landsby er med på dette, er det vanskelig å stå utenfor. Derfor har de som regel endt opp med å bli med på en eller annen måte, fordi det finnes noe for alle. Det handler om den sosiale normen, det er vanskelig å stå utenfor fellesskapet som har besluttet dette. Sånn sett er det lettere å slippe unna de individrettede prosjektene, og fellesskapsprosjektene ender opp med mer effekt.

Dytte klimapolitikken i riktig retning

Hoff tror nettopp dette kan ha betydning for klimapolitikken, ved at man må prøve å finne områder hvor man kan gjøre tiltak sammen med borgerne, i fellesskap.

– Det handler mye om motivasjon, og å finne de rette motivasjonsfaktorene til å få folk til å for eksempel endre innkjøpsvanene sine, kjøpe lokale produkter, spare strøm i boligen sin og så videre. En må appellere til folks moral. Dette kan ha stor effekt på daglige gjøremål slik som innkjøp og strømsparing. Det vi ser, er at slike ting som holdning til transport er mye vanskeligere å endre på. Dette er som regel mer påvirket av hvordan man er som menneske, hvilke holdninger man har til transport fra før, noe som er mye mer utfordrende å skulle forandre på.

– Hva vil resultatene og prosjektet bli brukt til?

– Det vil bli rettet mot de kommunale og offentlige instansene, særlig mot arbeid i kommunene. Vi håper det vil påvirke både kommunene og Danmarks klimapolitikk til å bli skubbet i riktig retning. Danmark har den siste tiden opplevd kraftigere regnskyll enn vi pleier og økende vannstand, noe som gjør at klimatilpasninger er veldig aktuelt i mange byer i Danmark. Spørsmålet om å utløse fellesskapets krefter kan også være en snarvei til å få ned forbruket av fossile brennstoffer. Prosjektet viser hva slags muligheter det ligger i fellesskapet, og vi håper også rapporten kan bli en del av den nye klimakomiteens arbeid.

I den store sammenhengen er ikke utslippskuttene de ulike prosjektene har sørget for så veldig omfattende. En klimalandsby har kuttet 220 tonn CO₂, mens Danmarks samlede CO₂-utslipp var på 40,2 millioner tonn i 2013. Men Hoff mener det handler om mer enn bare de konkrete resultatene.

– Det jeg tror, er at det har en effekt på folks bevissthet og oppmerksomhet om disse spørsmålene, og for handlinger de gjør selv. De fleste dansker sier de vil at politikerne skal gjøre mer på dette området, og på denne måten legge et press på politikerne til å handle. De skaper «consciousness raising» ved å gjøre folk oppmerksomme på problemet. Det tror jeg er den største effekten; at folk føler at de kan gjøre noe.

Hjemmeværende blir ambassadører

Hoff tror mange føler seg maktesløse når det kommer til klimautfordringene.

– De tenker at når de store landene ikke vil gjøre noe, da hjelper det fint lite med noen tusen i kutt. Men så er det noen som sier at alt hjelper, og forhåpentligvis kan det forandre folks meninger.

Et av de mange prosjektene som er blitt undersøkt er «Klimaambassadørprosjektet» i Kolding kommune.

«Det begynte som et prosjekt fra Dansk Flygtningehjælp hvor man utdannet somaliske kvinner som bydelsmødre. Deres formål er å hjelpe kvinner fra etniske minoriteter med å bli integrert i det danske samfunn, gjennom skole og så videre. Så fant vi ut at de godt kunne ta energi- og klimaspørsmålene med,» skriver avdelingsleder for by- og utviklingsforvaltningen i Kolding kommune, Merete Valbakk, i en e-post til Energi og Klima.

Gjennom prosjektet ble arbeidsløse, hjemmeværende kvinner utnevnt til ambassadører for lokalmiljøets klimautfordringer og fikk et tolv ukers kurs i hvordan man kan spare vann og energi. Kurset ga dem kompetanse og selvtillit, og halvparten av dem arbeider nå som klimaambassadører som kan bli booket for gratis rådgivning.

«Prosjektet har mottatt god evaluering fra deltakerne, og vi har fått gode resultater av å samarbeide med CIDEA. Det er viktig med initiativ fra innbyggerne selv, det er det som skal sikre forankring,» mener Valbakk.