Fire grader truer verdensøkonomien

Cicero-direktør Kristin Halvorsen minnet om at kapitalen må finne prosjekter som kan bidra til at utviklingsland kan hoppe over fossilt og gå rett til fornybart.

– Som man mange steder hopper over fasttelefon og går rett på mobil, må de på energisiden hoppe over fossilt og gå rett på fornybart. Hvis det de nærmeste tiårene investeres i kull, så vil det gå 40–50 år før det nødvendige skiftet kan komme i gang.

Halvorsen pekte på at kloden vil være på vei mot en temperaturøkning på fire grader hvis skiftet ikke kommer.

– Det vil true alle økonomiske verdier på måter vi ikke overskuer.

Trenger bedre kobling

Flere av deltakerne på møtet snakket om behovet for å koble penger og bærekraft. Finans Norge har jobbet lenge for en oppmykning av reglene. Organisasjonens administrerende direktør Idar Kreutzer beskrev en verden som flommer over av penger (og at de lave rentene er et direkte uttrykk for dette) uten at gode, nødvendige prosjekter finner finansiering.

– Den største ansamlingen av investerbare midler er pensjonsmidler.

Han minnet om de store omstillingene Norge må gjennom, både når det gjelder etablering av nye arbeidsplasser og det grønne skiftet.

– Det er ikke sannsynlig at det offentlige kan ta alle disse investeringene. Vi må mobilisere kapital. Nå må vi spille hverandre gode, sa Kreutzer.

Behovet for mer privat kapital i infrastruktur var også tema for Oslo Venstres Guri Melby. Hun minnet om at Fornebubanen fortsatt ikke er sikret statlig finansiering og ba om mer innovative modeller.

Hvem vurderer risikoen?

Også Statens pensjonsfond utland dukket opp i paneldiskusjonen. Da Melby ba noen forklare henne hvorfor risikoen knyttet til infrastrukturinvesteringer skal være politisk og når den skal gjøres av aktørene selv, dvs. når det er nødvendig med politisk innblanding og ikke, repliserte Flåtten slik:

– Jeg vet at Venstre ikke er opptatt av hvilken omdømmerisiko den norske stat kan ha ute i verden når den skal gjøre sine investeringer. Det er derfor denne vurderingen av infrastruktur har tatt noen runder.

Sverre Thornes, konsernsjef i KLP, og som sådan forvalter av 500 milliarder kroner, ga i debatten uttrykk for at pensjonskassene selv er i stand til å vurdere risikoen knyttet til store infrastrukturinvesteringer.

– En av innvendingene som har kommet fra Finansdepartementet er at man får et større medansvar for å bli værende og investere mer i et selskap der man eier mye fra før dersom ting ikke utvikler seg positivt. Derfor har man vært veldig engstelig for å binde pensjonskapitalen. De nye reglene legger mer av dette skjønnet til selskapene og deres styre. Det tror jeg vi er modne for. Forsiktigheten må kanskje denne gangen ofres for å få større tempo og gjennomføringskraft og nå felles mål litt raskere.

Thornes krediterte de mange norske, lokale kraftlagene for det de har fått til, men viste også til at han nå registrerer en "stor realøkonomisk forståelse der ute" som baserer seg på at det ikke finnes midler til å videreutvikle kraftselskapene.

Ifølge NVE stammer nær halvparten av produksjonskapasiteten i norske vannkraftverk fra før 1970. Behovet for rehabilitering frem mot 2030 beløper seg til 50 milliarder kroner hvis dagens produksjon skal opprettholdes. I tillegg kommer store investeringer i kraftnettet.

– Hadde de visst hvordan strømprisene skulle utvikle seg, ville de ikke tatt like stort utbytte som de har gjort. Nå ser de at selskapene trenger kapital, og at pensjonskapital er interessant kapital å få inn – og særlig norsk pensjonskapital.

Flere selskaper har ifølge Thornes invitert KLP til å gå inn med mer enn 15 prosent.

– Derfor har vi begynt en prosess med å avklare dette. Vi ville gjerne ha vært med på mer, sa Thornes, og la til at han registrerer en "positiv grunnholdning" i alle partier og at han tror det går mot "litt større muligheter og litt høyere tempo".