Olje- og gassproduksjon arrangeres på forskjellige måter i ulike land: Lisenser og konsesjoner, produksjonsdelingsavtaler og servicekontrakter. Skattleggingen varierer også: Fra rene profittbaserte skattesystemer på den ene ytterkant, til systemer dominert av ulike former for royalties på den andre. Kombinasjon er vanlig. Flere land har også ulike skattesystemer for ulike regioner, avhengig av blant annet geologiske og økonomiske forhold. I Canada må et oljeselskap for eksempel forholde seg til ulike skatteregimer i Alberta og Newfoundland.

Det norske oljesystemet er profittbasert. Jo høyere oljepris, desto større inntekter og mer skatt. Når oljeprisen går ned, reduseres inntektene og dermed også skattene. I møte med lave oljepriser er det norske systemet derfor ansett som nokså tilpasningsdyktig, sett fra oljeselskapenes side. Australia, Storbritannia og Nigeria har også profittbaserte skattesystemer.

Når oljeskattesystemet domineres av faste royalties per fat, fører lavere oljepris til at statens andel av et oljefelts profitt øker (med profitt menes her oljepris minus produksjonskostnad). Grafen nedenfor, som vi har fått fra olje- og gasavdelingen i EY, illustrerer dette. I Brasil og Angola har statens profittandel passert 100 prosent.

I Storbritannia har regjeringen i budsjettet for 2016 fjernet en oljeskatt og halvert en annen. I Kazakhstan og Argentina har myndighetene redusert skatten på eksport. Også i en del amerikanske stater har det i senere tid blitt foretatt justeringer til fordel for selskapene (blant andre Nord-Dakota, Oklahoma og Louisiana). I andre deler av verden, som Alberta (Canada) og Brasil, har planlagte skatteskjerpelser blitt satt på vent.

Det er likevel ikke riktig å si at lavere oljepris har ført til «race to the bottom». Felles for alle oljeeksporterende land, uavhengig av hvordan de har innrettet skattesystemene sine, er at de nå opplever kraftig fall i statsinntektene. For de verst stilte er skatteøkninger trolig mer aktuelt enn skattelette.

Den russiske statsøkonomien har fått særlig hard medfart etter oljepriskollapsen. Da oljeprisen var 100 dollar fatet, tok staten inn omtrent 74 dollar i skatteinntekter. Med en oljepris på 35 dollar, er skatteinntekten per fat redusert til 17 dollar. Når halve statsbudsjettet finansieres av olje- og gassinntekter, sier det seg selv at Russland nå sliter med å holde budsjettunderskuddet under 3 prosent av BNP (mot 2,6 prosent i 2015).

President Putin oppjusterte i år skattene for oljeselskapene med cirka 2,9 milliarder dollar. For selskapene har denne økningen langt på vei blitt kompensert med reduserte kostnader som følge av devaluering av rubelen. Men neste år kan det bli annerledes. Ifølge New York Times diskuteres nå en ny oljeskatt som i 2017 kan gi 11 milliarder dollar i ekstrainntekter for den russiske stat.

Artikkelen er hentet fra Norsk Klimastiftelses rapport «Oljeskatten i energiomstillingens tid – på tide med innstramminger?». Les flere artikler fra rapporten eller last ned hele publikasjonen (pdf).

Ifølge IMF fikk land i Midtøsten og Nord-Afrika (MENA) i 2015 et inntektstap på 340 milliarder dollar på grunn av lave oljepriser. I Saudi-Arabia var budsjettunderskuddet i 2015 på 98 milliarder dollar. Innføring av moms og delprivatisering av det statlige oljeselskapet Aramco (vedens største) er nå på bordet. Også andre Gulf-stater sliter i møte med reduserte oljeinntekter. Omans budsjettunderskudd nærmet seg 16 prosent av BNP i 2015. I 2017 vil Bahrains gjeld utgjøre 65 prosent av BNP. Kredittvurderingsselskapet Moody nedgraderte nylig disse to landenes kredittverdighet, mens de fire andre gulf-statene er under «observasjon».

I USA har president Obama tilnærmet seg oljeskatteregimet fra et klimaståsted. I budsjettforslaget for 2017 har han lagt inn en ny skatt for oljeselskapene på 10,25 dollar per fat. Formålet er å finansiere det Obama-administrasjonen har gitt navnet «21st Century Clean Transportation Plan» – en 320 milliarder dollars plan for å modernisere og avkarbonisere USAs transportsystem. Ekstraskatten skal fases inn over fem år og lavlønnsgrupper vil bli skjermet, heter det i det fremlagte budsjettdokumentet. Skatten ilegges ikke amerikansk olje som skal eksporteres.

Det er ingen realisme i Obamas forslag – i alle fall ikke på kort sikt. Dette er Obamas siste presidentperiode, og republikanerne som har flertall i Kongressen er «dead against». Men forslaget er en viktig påminnelse om at klimaendringene har gitt oss et langt større prosjekt enn å sikre oljeselskapenes kortsiktige interesser. Kanskje klarer Obama med dette å inspirere flere til å heve blikket – og koble oljeskatt med finansering av nødvendig omstilling.