Utslippsregnskapet for klimagasser som vi kjenner fra internasjonale klimaforhandlinger, er basert på utslipp som skjer på statens territorium. I Norge var dette 49,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2021.

Men også andre enheter enn stater, som selskaper, beregner egne utslipp. Her deles utslippene inn i tre typer eller «scope» på engelsk.

• Scope 1: Direkte utslipp fra egen virksomhet (driftsmidler virksomheten har operasjonell kontroll over, f.eks. bruk av fossilt brensel).
• Scope 2: Indirekte utslipp fra energiforbruk (innkjøpt energi – elektrisitet og fjernvarme/‐kjøling).
• Scope 3: Indirekte utslipp fra kjøp og salg av varer og tjenester. (For eksempel flyreiser, logistikk/transport, avfall – men også utslippene som oppstår ved bruk av en vare som selskapet selger, som olje og gass).

Når alle tre typer utslipp regnes inn, får en et tall på selskapets samlede klimaavtrykk. Rapporteringsstandarder er definert gjennom internasjonale samarbeid som GHG Protocol.

Næringsdepartementet har samlet utslippstall fra selskaper som staten er hel- eller deleier i i en egen rapport som ble lagt frem 14. juni. De totale utslippene av alle tre typer fra statseide selskaper var på 500,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2021, altså over ti ganger Norges territorielle utslipp.

Equinor og de tre andre store

Målt på denne måten sto Equinor, der staten eier 67 prosent, for utslipp av 261 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2021. Hele 249 millioner tonn av dette var scope 3-utslipp, som oppstår når olje og gass fra Equinor blir brukt til formål som transport, industri og oppvarming.

Nummer to på listen, heleide Petoro, er også et petroleumsselskap der regnskapet domineres av scope 3-utslipp – 121 millioner tonn av totalt snaut 125 millioner (merk at statens eierrrapport tar et forbehold om at det kan forekomme dobbeltrapportering av utslipp knyttet til olje- og gasselskapene).

Utslippene fra selve olje- og gassutvinningen på norsk territorium blekner i forhold: De var på 12,2 millioner tonn i 2021.

Sluttbruken står i gjennomsnitt for rundt 95 prosent av utslippene fra utvinning og forbruk av petroleumsressursene, skriver Klimautvalget 2050 i sin første rapport. Sluttbruken belastes altså klimaregnskapet i landet der oljen og gassen forbrukes.

De deleide industriselskapene Yara (77 millioner tonn) og Hydro (28 millioner) kommer på de neste plassene. Begge har en større andel av sine utslipp i scope 1 enn oljeselskapene. Men også hos disse er scope 3-utslippene størst – 75 prosent hos Yara og 60 prosent hos Hydro. For Hydros del utgjøres scope 3-utslippene av f.eks. ekstern transport, innkjøp av metall og andre innsatsfaktorer, ifølge selskapets årsrapport for 2020.

Disse fire selskapenes utslipp utgjør til sammen hele 98 prosent av utslippene fra de statseide selskapene. De neste på listen er Telenor (5,1 mill. tonn) og Statkraft (1,5 mill. tonn).

Større enn Norden – og Frankrike

For illustrasjonens skyld kan det være nyttig å sammenstile de statseide selskapenes samlede utslipp med flere lands territorielle utslipp.

Utslippene i Norge, Sverige, Danmark og Finland i 2020 var på til sammen 185 millioner tonn. Tyskland slapp ut mest i EU med 729 millioner tonn. De norske statseide selskapene slipper ut mer enn nr. 2 på EU-listen, Frankrike, når de indirekte utslippene tas med.

Sammenstillingen innebærer en form for dobbelttelling: De territorielle utslippene fra et land som Tyskland vil inkludere den delen av Equinors og andre norske selskapers scope 3-utslipp som skjer i Tyskland.

Klimautvalget 2050 drøfter i sin rapport utslippseffektene av varer og tjenester Norge importerer og eksporterer, også annet enn olje og gass. «Det norske samfunnet har et betydelig klimafotavtrykk i andre land, og Norge har et svært høyt forbruk per innbygger,» skriver utvalget.

Utvalget påpeker at Norge ikke kan bli et lavutslippssamfunn hvis ikke også resten av verden beveger seg mot lavere utslipp:

«Derfor er det viktig at Norge bidrar til omstillingen i andre land. Dette må være en integrert del av klimapolitikken selv om det ikke direkte fører til reduserte utslipp innenfor det norske utslippsregnskapet.»

Klimaavtrykk og klimarisiko

Målinger av selskapers klimaavtrykk har flere formål. Ikke minst i forbindelse med håndtering av klimarisiko spiller utslippsberegningene en viktig rolle.

Virksomheter med betydelige utslipp vil bli utsatt for økende finansiell risiko når strengere reguleringer og endringer i marked og teknologi rettes inn mot utslippskutt.

Juridisk klimarisiko kan slå inn når selskaper trekkes for retten for å bli stilt til ansvar for utslippene de direkte og indirekte forårsaker. I Nederland tapte oljeselskapet Shell i fjor en sak for tingretten i Haag, der flere miljøorganisasjoner hadde saksøkt selskapet. Retten fant at Shell innen 2045 må kutte 45 prosent av utslippene sine, inkludert scope 3. Selskapet anket dommen i mars i år.

Dommen mot Shell kan bane vei for nye klimasøksmål mot selskaper, skrev fagdirektør Jenny Sandvig ved Norges institusjon for menneskerettigheter i en analyse av Shell-saken og andre rettsavgjørelser.

Utslippsregnskapene er viktige også for investorer og andre interessenter. Det internasjonale prosjektet Task force on climate‐related financial disclosures (TCFD) viser til at når en virksomhet offentliggjør slike data, blir omverdenen bedre i stand til å vurdere aspekter som forventet risikojustert avkastning, evne til å klare finansielle forpliktelser, generell utsatthet i klimaspørsmål, og om virksomheten gjør fremskritt i å håndtere risiko og tilpasse seg. Klimaregnskaper gir også et grunnlag for å sammenligne virksomheter.

Statens eierrapport gjennomgår hvordan de statseide selskapene rapporterer sine utslipp og hva slags planer de har lagt for å redusere utslippene. Imidlertid er det fortsatt mange av de norske statseide selskapene som ikke leverer utslippsregnskap.