I en studie nylig publisert i Science spores 70 prosent av brereduksjonen fra 1991 til 2010 til menneskeskapte klimaendringer.

Forskerne har studert perioden fra 1851 til 2010, og breene har minket gjennom hele denne perioden. I drøyt 100 år var det en naturlig prosess, men i løpet av 1970-tallet skjedde det en endring. Fra da av konkluderer den østerriksk-kanadiske forskergruppen med at menneskeskapte klimaendringer har bidratt til å redusere breene. Siden 1991 har vi forårsaket omtrent 70 prosent av istapet.

Ubalanse etter den lille istid

Under den lille istiden, fra rundt 1350 til 1850, rykket breene på den nordlige halvkule frem. I Norge toppet det seg midt på 1700-tallet, sannsynligvis på grunn av kjølige somre og milde vintre med mye snø. Med overskudd av is var breene ute av balanse da den lille istiden gikk mot slutten. De var blitt for store for et klima med varmere somre og mindre vintersnø, og dermed begynte de å trekke seg tilbake igjen. Det har de gjort nesten hele tiden siden da.

– Små breer, som i Alpene og i Vest-Norge, er for lengst ferdige med tilbaketrekningen etter den lille istid, sier Ben Marzeion, førsteamanuensis ved Institutt for meteorologi og geofysikk ved Universitetet i Innsbruck, og en av forskerne bak studien.

Når disse små breene fortsatt trekker seg tilbake, skyldes det klimaendring i de senere årene. Store breer i tørre strøk av Arktis reagerer langsommere og holder fortsatt på med den naturlige tilbaketrekningen. Barnes-iskappen i Canada er ennå ikke ferdig med å trekke seg tilbake etter siste istid, og kan sees på som en levning av den store Laurentide-iskappen, som dekket det meste av Nord-Amerika fra 75 000 til 20 000 år siden.

Breer speiler klimaet

Breer er gode klimaindikatorer. En bre i balanse får like mye snø i vintersesongen som det smelter bort om sommeren. Om breen går i pluss det ene året og i minus det neste, spiller ingen rolle, men hvis det år etter år snør mindre enn det smelter bort, krymper den. Effekten av været jevnes ut, og man sitter igjen med et fotavtrykk av klimaet.

Men fordi noen breer reagerer raskere enn andre, er det ikke alltid opplagt hva slags klimaforandring endringer i en bre representerer. Både nylige endringer i temperatur og nedbør og endringer langt bakover i tid kan få en bre til å vokse eller trekke seg tilbake.

På noen breer rykker brefronten frem om det kommer et tiår med mye snø. Professor Atle Nesje ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret har vist at dette var tilfellet for breene på Vestlandet på 1990-tallet. Mye vintersnø fikk Briksdalsbreen i Nordfjord til å rykke frem 285 meter på mindre enn ti år.

På andre breer kan det ta 50 eller 100 år før man kan se noen endring i fronten. Da kan det være vanskelig å tolke hvordan klimaendringer i ulike perioder har fått breene til å vokse eller krympe bare ved å se på bredata.

Modeller skiller smeltebidrag

Derfor har forskerne bak Science-studien brukt resultater fra 12 klimamodeller til å drive modeller av verdens breer fra 1851 til 2010. Fordelen med modeller er at man kan kjøre dem flere ganger med forskjellige betingelser. Når man etterpå sammenligner resultatene, kan man se hvor mye de ulike faktorene påvirker utviklingen.

Første gang de kjørte modellene, tok forskerne bare hensyn til naturlige endringer i klimaet, som solens variasjon og vulkanutbrudd. Den andre gangen tok de i tillegg med menneskeskapte bidrag, som endringer i jordbruk og utslipp av partikler og klimagasser. I et tredje forsøk kjørte de bremodellene med observasjoner av jordens klima slik det har vært i denne perioden.

Forskjellen mellom resultatene viser at bare 25 prosent av det globale istapet siden 1851 skyldes menneskeskapte klimaendringer. Til gjengjeld har andelen siden 1991 vært 70 prosent. Mesteparten av den tilbaketrekningen som er dokumentert på verdens breer i historisk tid, har altså vært naturlig, men de siste tiårene har menneskene tatt over.

Svalbard en gåte for forskerne

Smeltebidraget fra menneskeskapt klimaendring varierer i ulike deler av verden, og Svalbard har vist seg å være det vanskeligste området å modellere. Mens det er godt samsvar mellom modellberegninger og observasjoner av breene i det meste av verden, klarer ikke modellen å beskrive Svalbard-breenes endring.

Hvorfor dette skjer, er en gåte, mener Marzeion, som ikke vil utelukke at deler av problemet kan ligge i utvalget av breer man har observasjoner fra i dette området. At mange Svalbard-breer kalver i sjøen, påvirker også resultatet, men forklarer ikke hele avviket.

Atle Nesje påpeker at mange av Svalbard-breene gjennomgår perioder med brå fremstøt, der de nærmest velter fremover i noen måneder eller et par år, uavhengig av mer langsiktige endringer. Det gjør det også vanskelig å studere hvilken effekt klimaendringer har på dem. – De lever sitt eget liv, sier Atle Nesje.