Iskanten er også tema for en ny rapport fra Norsk klimastiftelse og debatteres heftig akkurat nå, fordi forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten skal revideres i år. Forvaltningsplanen skal balansere hensynene til verdiskapning og behovet for vern av den sårbare naturen i området. Der er sonen mellom åpent og islagt hav spesielt viktig.

Derfor skal planen også fastsette en definisjon for iskanten.
Eldevik forklarer at det ene alternativet som diskuteres for denne definisjonen
– at iskanten skal defineres ved 30 prosent isfrekvens siste 30 år – synes å bygge
på sviktende forutsetninger.

2°C:– Hva menes egentlig med iskanten?

Tor Eldevik: – I naturen er det overgangen mellom
åpent hav og – langt der bak – et fullstendig isdekke. I praksis er det ikke
mulig å peke på at iskanten ligger ett bestemt sted – det er mer en glidende
overgang. Den overgangssonen kan være lang. Når vi tegner en grense på et kart og
kaller det iskanten, er det i overgangssonen mellom hav og fullstendig isdekke.

Hvis vi nå først og fremst snakker om Barentshavet, som er
mest relevant i norsk politikk, ligger iskanten i overgangen mellom der
Golfstrømmens forlengelse slutter, der is ikke kan fryse, og til der du
befinner deg i et bokstavelig talt polart klima.

I den overgangen endres økosystemet fullstendig. Hvilke arter som lever hvor, hvor mye lys som slipper til, hvor mye kald luft som kommer i kontakt med det varmere havet – på den ene siden finner du for eksempel atlanterhavstorsk, på den andre siden mer kuldekjære arter. Den overgangen er et av de sterkeste skillene i klimasystemet: Tenk deg forskjellen mellom fastlands-Norge og Svalbard før oppvarmingen begynte å akselerere på Svalbard, som nå bokstavelig talt er kommet ut av isen.

Fra glidende overgang til strek på kartet

– Men når vi ser «iskanten» tegnet inn på en kart som en strek, da?

– Siden dette i naturen er en glidende overgang, defineres grensen for der islagt hav begynner ved en viss prosentandel isdekke. Hvis vi begynner med et øyeblikksbilde, typisk observert fra satellitt, er den etablerte internasjonale standarden 15 prosent iskonsentrasjon. Når en for eksempel fastsetter minimums- og maksimumsutbredelsen av is i henholdsvis september og mars hvert år, er det basert på 15 prosent iskonsentrasjon.

– Hvordan henger definisjonen i forvaltningsplanen sammen med iskantsonen?

– I forvaltningsplanen for Barentshavet er iskanten – og da først
og fremst økosystemet knyttet til den – definert som et særlig verdifullt og
sårbart område, eller SVO, som skal ha spesielt vern. Da er det viktig at linjen
i forvaltningsplanen følger av entydige kriterier som forholder seg til det
faktiske isdekket på en forståelig og forutsigbar måte. Samtidig må
avgrensningen det innebærer, forvaltningens SVO, dekke det særlig sårbare og
verdifulle i det virkelige Barentshavet – både i nåtid og i overskuelig
framtid.

Forvaltningens grensesetting baserer seg på såkalt isfrekvens, som ikke er uproblematisk i forhold til det overstående. Men uansett definisjon, det er selvsagt ikke slik at idet du passerer denne forvaltningslinjen på kartet så endrer økosystemet seg fra det ene ekstremet til det andre.

Isfrekvens som mål

– Sonen er i bevegelse, fordi kloden blir varmere, og da vil noen flytte på forvaltningslinjen. Hvordan gjør man det?

– Man bruker som sagt isfrekvens, basert på observert
isdekke i den is-rike måneden april fra siste 30 år. I klimatologi er det forøvrig
helt vanlig at vi sammenlikner med observasjoner over en 30-årsperiode på denne
måten.

I forvaltningsplanen brukes begrepet «iskanten», altså forvaltningslinjen, for å definere hvor langt sør SVO-et begynner. Det betyr i praksis også hvor langt mot nord grensen skal gå for petroleumsutvinning. Ett av alternativene som er lansert er å sette grensen ved 30 prosent isfrekvens, det vil si der det har vært is 3 av 10 aprildager siste 30 år. Men da går man i praksis ut fra at man på grunn av den globale oppvarmingen vil ha enda mindre is i området i fremtiden. Det er problematisk. Og paradoksalt.

– Vi tar det problematiske først. Hvorfor?

– Når klimaet er i likevekt, betyr 30 prosent isfrekvens også 30 prosent sannsynlighet for at forvaltningslinjen krysses. Og det er neppe en akseptabel risiko for olje- eller fiskerivirksomhet, selv om vi skulle se helt bort fra miljø- og klimahensyn. Men siden klimaet er i endring, er det tallet uansett i praksis misvisende. Vi har global oppvarming, som er spesielt merkbar i Arktis. Det som skjedde for 30 år siden, er ikke spesielt representativt for det som foregår i Arktis nå.

Og dette er grunnen til at 30 prosents isfrekvens likevel nå
er et tema. Det er med andre ord i praksis mindre enn30 prosent
sannsynlig at dette området er dekket av is i april slik situasjonen er nå, og
vil forbli lite sannsynlig om oppvarmingen og istapet fortsetter som i dag.

– Tar ikke høyde for fremtidig klimautvikling

– Hvor sannsynlig blir det, da, at den faktiske iskanten krysser linjen i forvaltningsplanen?

– Gitt et netto istap som siste 30 år, vil det tilsvare
omtrent en 5 prosent sannsynlighet for at iskanten går lengre sør enn en slik
«iskant» neste år. Men dette er et estimat vi nylig har gjort her ved
Bjerknessenteret, det er meg bekjent ikke del av betraktingene som så langt er
gjort direkte knyttet til revidert forvaltningsplan.

I tillegg er det slik at denne måten å definere forvaltningsplanens
«iskant» på ikke gir noen entydig informasjon om forholdet til den faktiske
iskanten i fremtiden. Fordi iskanten i forvaltningsplanen er basert på
observasjoner i fortid, tar en slik iskant i utgangspunktet ikke høyde for
framtidig klimautvikling. Det er derfor også et lite egnet verktøy for å
beregne framtidig risiko.

– Og det paradoksale?

– Selv om vi bare lykkes delvis og bare klarer å bremse utviklingen litt, vil hastigheten på istapet likevel reduseres betraktelig. Da svikter hele forutsetningen som ligger til grunn for å sette iskanten ved 30 prosent isfrekvens.Tor Eldevik

– At en slik 30-prosents isfrekvens-definisjon legger i
praksis til grunn at dagens globale oppvarming og dagens istap i Arktis fortsetter.

Men det krever – igjen – at klimagassutslippene fortsetter å
øke. Altså at all klimapolitikk mislykkes, det såkalte «business-as-usual»-scenariet.
Det er jo ikke ønskelig, og kanskje ikke heller sannsynlig. Norge har uansett,
og sammen med nesten alle andre land i verden, undertegnet Paris-avtalen. I den
ligger noen forpliktelser, inkludert globale mål for temperaturutvikling.

Selv om vi bare lykkes delvis og bare klarer å bremse utviklingen litt, vil hastigheten på istapet likevel reduseres betraktelig. Da svikter hele forutsetningen som ligger til grunn for å sette iskanten ved 30 prosent isfrekvens. Og sannsynligheten for at det kommer is sør for framtidens forvaltningslinje, øker betraktelig.

– Tre grader oppvarming gir halvert istap

– Hvor mye?

– Selv om vi skulle styre mot nesten tre graders global oppvarming
i 2100, altså vesentlig høyere enn målene i Paris-avtalen, vil istapet i
Barentshavet omtrent halveres. Da vil det omtrent firedoble sannsynligheten for
at iskanten tidvis går utover forvaltningslinjen. Denne typen betraktninger og
slike beregninger savner jeg i debatten om iskanten. Det sies ingenting om
hvilken klimafremtid man tar høyde for. Det er en klar svakhet.

Det er i alle fall to problemer med diskusjonen slik den er
lagt opp nå. For det første: Faglig forum har gjort et grundig arbeid, men
beregningen av iskanten er grunnleggende tilbakeskuende. Det handler om det
observerte til nå. I den grad vi kjenner fremtiden, mangler det perspektivet i
arbeidet i dag.

For det andre: Det er flere mulige definisjoner av «iskanten»
i forvaltningsplanen. Men meg bekjent fremgår det ikke av noen av dem hvilken
sannsynlighet som foreligger for at den faktiske iskanten vil krysse forvaltningslinjen
etter disse definisjonene. En slik tallfesting ville åpenbart vært nyttig, både
for dagens tilstand, men også for den nære fremtid og de klimascenarier vi kan se
for oss, og vi mener det må inn i avveiningene.

– Så hvor bør forvaltningslinjen gå?

– Vel, det er jo både i praksis og formelt en politisk
beslutning. Men jo mer restriktiv grense en setter, jo færre år vil den
faktiske isen nå ned til forvaltningslinjen.

Men det bør uansett klart fremgå hvilken sannsynlighet man anser
som akseptabel for at isdekket tidvis kan gå sør for forvaltningslinjen også i
framtiden. Det synes videre lite hensiktsmessig, og i motstrid til
klimapolitikken generelt, med en grensesetting som vil overskride en slik
akseptabel sannsynlighet jo mer effektive klimatiltak vi setter i verk. Da vil
klimarisikoen i Barentshavet med andre ord øke proporsjonalt med hvor godt man
lykkes med å oppfylle Paris-avtalen. Jeg vil ikke tro at noen av de berørte parter
ønsker eller er tjent med det. En forvaltningsplan handler jo grunnleggende om
fremtiden.