– Vi lastet ned og behandlet alle bildene fra ASTER-instrumentet på Terra-satellitten til NASA. ASTER er en sensor som tar stereoskopiske bilder – det gjør at vi kan måle høydeforskjeller i terrenget på alle disse isbreene. Vi tok for oss bilder fra da instrumentet ble brukt første gang, i 2000, helt frem til høsten 2019. Siden etterbehandlet vi bildene for å lage digitale topografimodeller. Da kunne vi se hvordan ismassen hadde endret seg gjennom tidsperioden.
– Hva fant dere?
– At tapet av ismasser på disse breene har akselerert gjennom disse 20 årene. Vi ser noen regionale forskjeller, så vi sammenliknet også endringen i nedbørsmønsteret og temperatur. Det vi ser, er at globalt sett er det endringene i temperatur som er den største driveren bak massetapet, men vi ser at noen steder fører endringer i nedbørsmønsteret til at massetapet bremser noe.
– Fordi det har begynt å snø mer?
– Nettopp. Men det er ingen steder hvor det snør nok til at det veier opp for nedsmeltingen – det bare bremser den noe.
Mest dramatisk i Nord-Amerika og på Grønland
– Hvor ser dere den mest dramatiske tilbakegangen?
– Det er på breer i Alaska, arktisk Canada og såkalt perifere isbreer på Grønland – altså isbreer som ikke er fysisk knyttet sammen med innlandsisen.
– Hva med vår del av verden?
– I Skandinavia finner vi ikke de mest dramatiske tapene. Det er dels fordi isbreene her i utgangspunktet er mindre, og det er spesielt for de største isbreene at massetapet blir stort. Men også her var tapet betydelig – over en halvmeter i snitt per år per isbre. Det er ganske betydelig.
– Hva innebærer dette?
– For det første bekrefter dette funnene fra andre studier, med det jeg vil påstå er betydelig redusert usikkerhet. Det hefter nemlig en god del usikkerhet ved en del av de andre metodene vi bruker til å måle endringer i ismassen. I tillegg kan det for de andre metodene være vanskelig å skille mellom frittliggende isbreer og innlandsis, dersom disse er geografisk nær hverandre. Det unngår vi ved slike satellittstudier.
For det andre må vi jo erkjenne at dette ikke er gode nyheter med tanke på havstigning. Det viser at isbreene taper vesentlig mer masse enn vi har trodd, og at det går stadig raskere. Og for det tredje er dette dårlige nyheter for de mange millionene som er avhengige av avsmelting fra slike isbreer til ferskvannsforsyningen.
Vi får altså redusert usikkerheten i anslagene, spesielt for individuelle isbreer. Vi håper det kan bidra til at de som blir berørt av isbretapet, kan planlegge bedre for fremtiden.
Kan gi kunnskap om sårbar vannforsyning
– Hva bør vi gjøre nå?
– Disse funnene kan man blant annet bruke til å justere modellene vi har, slik at vi får bedre forståelse av hvordan avsmeltingen foregår, hvordan ismassene vil reagere under ulike klimascenarier, og selvsagt få mer kunnskap om hvordan vi best kan modellere isbreer.
– Og ferskvannsforsyningen?
– Vi er ikke helt der at vi kan si sikkert hvor avgjørende dette er. Det kommer mer an på hvor mye ferskvann som finnes totalt sett i disse områdene. Det kan disse observasjonene bidra til, men det gjenstår fortsatt en del arbeid før vi kan si sikkert hva som skjer med ferskvannsforsyningen i disse områdene fremover. Men som sagt, gode nyheter er det uansett ikke.
