– Noe av det man frykter nå, er at permafrost-opptiningen skal sette i gang en såkalt tilbakekoblingsmekanisme. Altså: Global oppvarming gjør at permafrost tiner, det gir mer klimagassutslipp, som igjen akselererer oppvarmingen, og så videre, sier stipendiat Håvard Kristiansen ved Universitetet i Oslo.

Dersom slike tilbakekoblingsmekanismer blir utløst, snakker man gjerne om at vi har passert et «vippepunkt», forklarer klimaforsker Helene Muri ved NTNU.

– Det er hendelser i stor skala som endrer et naturlig system for alltid, og som ikke kan endres tilbake. I alle fall ikke i overskuelig fremtid, sier hun.

I dag er det rundt 15 millioner km² permafrost globalt. Ifølge FNs klimapanel vil rundt fire millioner km²– altså en drøy fjerdedel – forsvinne i løpet av dette århundret ved bare to graders oppvarming. Det vil bety økte utslipp – tilsvarende omtrent 10 prosent av menneskeskapte utslipp i dag.

Dette kan starte en lei tilbakekob­lingsmekanisme. For selv om vi lykkes med å redusere utslipp og stabilisere klimaet, får vi en langsom, men kontinuerlig tining av permafrosten. Dette gir nærmest permanente utslipp, som vi må kompensere for over flere hundre år. Det blir en slags «gjeld» som fremtidige generasjoner må betale for i uoverskuelig fremtid. Vi må antakelig allerede fange og lagre mye karbon for å nå klimamålene. Og vi må fange og lagre enda mer i fremtiden for å kompensere for permafrosten, sier Kristiansen.

Mange forskere tror at nettopp en slik tilbakekoblingsmekanisme bidro til avslutningen av forrige istid. Samtidig tror de færreste at vi står overfor en «klimabombe» som vil sprenge og gi voldsom oppheting i dette århundret.

– Det skjer ikke over natten, hvis det er det du er redd for. Det er nemlig viktig å understreke at opptining av permafrost ikke er det som kommer til å få verden til å gå under. Dette er prosesser som kommer til å pågå over en mye lengre tidshorisont enn dette århundret, som jo er tidsperspektivet til mye av klimaforskningen nå, sier Kristiansen.