Sett fra helikopteret mens vi flyr over Ammassalik-halvøya på Øst-Grønland, er det vanskelig å tro at Arktis endres fortere enn andre steder. Isfjell glir forbi i et landskap dekket av snø. Det er juli, men sommeren er et fjernt minne. Et øyeblikksbilde som dette gir likevel ikke grunnlag for å snakke om klimaendringer. For å sette klimaendringer i perspektiv, bør vi ta for oss de virkelig lange tidsskalaene. Noen få tusen år er en god begynnelse.

Snikende endring

De arktiske breene er virkelig kanarifugler i klimasystemets kullgruver. De reagerer raskt på endringer og trekker seg tilbake som følge av oppvarmingen som foregår nå. Men vi kan likevel ikke se endringer fra dag til dag. Endringene er snikende. Tar man bilder av den samme breen over flere tiår, vil man kunne fange forandringene.

I Arktis har vi bilder av breene kun 80 år tilbake i tid. Før dette har vi bare svært mangelfulle data fra værstasjoner som strekker seg enda 30 år tilbake i tid, til det tidlige 1900-tallet. Utover disse instrumentelle dataene, må vi søke i spor som ligger bevart i isbreen selv.

Under kjøligere perioder rykker isbreen frem og dytter jord sammen til store rygger. Disse moreneryggene markerer isens største utbredelse ved fremrykket. Forskere benytter seg av disse til å lære om tidligere brevariasjoner og naturlig klimavariabilitet.

Problemet er bare at isbreene har en tendens til å utslette sine spor, der de durer over landskapet som en bulldoser.

Gjørme under lupen

En måte for forskerne å møte dette problemet på, er sette søkelyset på innsjøer som blir foret av smeltevann fra breene. Et vanlig fenomen i den norske fjellheimen er de mange grønne vannene, der smeltevannet fra breen gir farge til innsjøene gjennom sommeren. Fargen kommer av alle de de ørsmå leirpartiklene som blir fraktet med breelven, produsert der oppe under breen når den skurer og skraper over berggrunnen.

Når smelteelvene fulle av leirpartikler og fin sand renner inn i innsjøene, synker partiklene ned til bunnen. Disse sedimentære avsetningene på bunnen av innsjøen er svært distinkte, og variasjoner i sammensetningen reflekterer endringer i breens størrelse. Breens helsetilstand er i neste runde et klimasignal som vi bruker for å forstå klimaendringer for eksempel i Arktis, når vi går bakover i tid til før de instrumentelle målingene.

Klimatisk tidsmaskin

Sedimenter fra isbreforede innsjøer hjelper oss altså til å avsløre fortidens klima. Over mange år har flere team med geologer og klimaforskere fra Bergen jaktet på lovende innsjøer i Arktis. Hjem igjen kommer de med lange tuber fulle av gjørme og slam. Det er det som er vårt oppdrag her på Grønland: Vi skal banke lange PVC-tuber ned i bunnen av innsjøen for å hente opp avsetningene.

Avsetningene vi finner her, er det nærmeste vi kommer en tidsmaskin. Vi samler slike dataserier fra hele det arktiske området, siden klima ikke bare endrer seg over tid, men også fra sted til sted. Derfor vil vi legge til noen biter fra Øst-Grønland til vårt klimatiske puslespill.

Knapp tid til feltarbeid

Det uheldige faktum for oss forskere er at det kun er et par uker i året vi kan leke oss ute i et snøfritt Arktis. Det meste av tiden tilbringer vi i laboratoriet og ved datamaskinen mens vi søker etter klimasignaler fanget i arktiske sedimentkjerner. Det er massevis av slike på universitetet, lagret i vinkjellerkalde kjellerrom.

Noen av metodene våre er futuristiske, som å bruke røntgenstråler for å identifisere den kjemiske sammensetningen av vår tube med leire og silt. Andre er mindre tekniske, som å tørke sedimentene i ovnen for å fastslå hvor mye vann avsetningene inneholder.

Idet vi henter opp en sedimentkjerne, er vi egentlig bare i startfasen av vår søken etter Grønlands tidligere klima.