Ekspertintervjuet

Steffen Kallbekken er forskningssjef ved CICERO Senter for klimaforskning.

Alle har nemlig ikke bidratt like mye til disse utslippene: Store land som Kina har sluppet ut mer enn små land som Norge. Folk i rike land som USA slipper generelt ut mer enn folk i fattige land som Malawi. Tidlig industrialiserte land som Storbritannia har vært storutslippere lenge, andre, som India, klatrer raskt på statistikken. 

Dermed blir dette et av spørsmålene som preger den internasjonale klimadebatten: Hvem har størst ansvar for oppvarmingen? Hvem skal bære de største kostnadene? Og hvordan kan man bake dette ansvaret inn i klimasamarbeidet? Vi spør Steffen Kallbekken, forskningssjef ved CICERO Senter for klimaforskning.

– Hvordan begynte denne diskusjonen?

– Da klimakonvensjonen ble framforhandlet i Rio i 1992 ble landene enige om at de hadde et «felles men differensiert ansvar». Kyotoprotokollen etablerte i 1997 en tolkning av dette prinsippet som skulle komme til å få store konsekvenser: Rike land skulle ta på seg forpliktelser til å kutte utslipp, mens fattige land ikke skulle gjøre det. 

– Og noen av landene liker ikke denne tolkningen. Hvorfor?

– Det gir mening at rike land skal ha større ansvar enn fattige land, basert både på historisk ansvar for utslipp og på kapasiteten til å kutte utslipp. Men det å dele verden inn i bare to grupper – rike og fattige – er problematisk. Selv om verden har kommet videre, brukes fremdeles denne enkle inndelingen som et argument av enkelte land for at de selv burde slippe unna nye forpliktelser, mens andre land burde ta et større ansvar. 

• Les faktasak: De største utslippslandene og historisk ansvar

– Rettferdig fordeling er viktig i seg selv

Les <2°C-magasinet

Dette intervjuet ble gjort i forbindelse med vårt nye <2°C-magasin, som gir oversikt over klimaproblemet og løsningene på det. Alle kan laste ned og lese magasinet på nett, lærere kan også bestille gratis klassesett så langt opplaget rekker.

Les/last ned magasinet

Lærer? Bestill klassesett

– Hva burde vi heller gjøre?

– Det er mer konstruktivt å snakke om hvem som har evner til å bidra enn hvem som har skyld. Ingen land er fritatt ansvaret med å bidra til å løse den globale klimakrisen. Men en viktig erkjennelse er at noen land – som Norge – er mye bedre i stand til å bære kostnadene. Et av de store uløste spørsmålene i internasjonale klimaforhandlinger i dag handler nettopp om dette: hvem som skal gi støtte, hvor mye, på hvilken måte, og om støtten skal gå til utslippskutt, klimatilpasning eller kompensasjon.

– Grovt sett: Hvem står for hva? Og hvor steile er de i forhandlingene?

– I stor grad er det slik at landene stiller seg bak de prinsippene som tjener deres egne interesser best. Fattige land vil beholde todelingen som gir dem selv mindre ansvar, mens rike land vil ha en mer nyansert og oppdatert tilnærming som skyver mer av ansvaret over på fattige land. Diskusjonen om prinsippene har vært svært steil og langvarig, men i konkrete spørsmål har vi sett en større evne til å finne kompromisser. Dette ser vi tydeligst av alt i Paris-avtalen der ulike prinsipper anvendes på ulike deler av avtalen.

– Hvor viktig er det at vi løser dette? Hva står på spill, hvilke andre deler av forhandlingene henger på dette?

– Rettferdig fordeling er særdeles viktig i seg selv, og også for å sikre tillit mellom landene og framdrift i forhandlingene. Mange av de spørsmålene som trolig blir vanskeligst de kommende årene, knyttet til klimafinansiering og tap og skade, avhenger i stor grad av om landene klarer å bli enige om en måte å dele ansvar på som alle kan stille seg bak. Så langt har det gått trått nettopp fordi diskusjonen om rettferdighet er så krevende.