Klimapolitiske forståsegpåere sperret øynene opp da EU-kommisjonen i 2020 foreslo et skjerpet klimamål for 2030, som senere ble vedtatt. Målet på 55 prosent utslippskutt var et nettomål – det vil si at utslipp og opptak av karbondioksid i skog- og arealbrukssektoren skal regnes med. Og siden sektoren har et netto opptak, beskyldte kritikere kommisjonen for både bokføringstriks og grønnvasking.

Men hva var bakgrunnen for omleggingen til nettomål, og hvordan vurderes nå skog- og arealbrukssektorens rolle i de videre bestrebelsene på å kutte utslipp? Giacomo Grassi er klimaforsker ved EU-kommisjonens eget forskningssenter JRC. En av senterets oppgaver er å sikre at politikken er forskningsbasert.

Vi snakker med

Giacomo Grassi er seniorforsker ved EU-kommisjonens felles forskningssenter (JRC). Dette intervjuet er en forkortet oversettelse av et lengre intervju på engelsk som du kan lese her.
This is an abridged translation of a longer interview in English. To read the original, click here.

<2°C: – Da Kyoto-protokollen ble vedtatt i 1997, ble det også innført detaljerte regler for regnskapsføring av utslipp og opptak i skog- og arealbrukssektoren. Hva var det egentlig som skjedde, og hva var tankegangen bak?

Giacomo Grassi: – På den tiden var det å beregne utslipp og opptak innen skog- og arealbrukssektoren et stort sett ukjent territorium. Men det fantes en bestemmelse som tillot at landene kunne regne inn «direkte menneskeskapte» aktiviteter på land. Disse ble beregnet ved hjelp av spesifikke regnskapsregler og senere lagt til den samlete ytelsen til andre sektorer. Og dermed bidro de til å nå målene.

Disse regnskapsreglene var så komplekse at de snart forvandlet skog- og arealbrukssektoren til et område for supereksperter. Der ingen utenfor en krets av relativt få mennesker egentlig forstod hva som foregikk. Det var en utbredt oppfatning at denne kompleksiteten skapte smutthull, påskudd for enkeltland til å unngå utslippsreduksjoner i andre sektorer. Jeg vil påstå at dette synet dominerte debatten rundt skog- og arealbrukssektoren i to tiår.

– Så da tiden kom for å revidere EU-regelverket for skog- og arealbrukssektoren, hvordan gikk dere frem?

– Utgangspunktet var Parisavtalens krav om klimamål som dekker hele økonomien, og EUs ambisiøse og langsiktige visjon om netto null klimagassutslipp i 2050. Men også ønsket om å forenkle rapporteringsreglene i skog- og arealbrukssektoren. Spørsmålet ble derfor: Hvorfor lager vi ikke et klimamål for EU som fullt ut inkluderer skog- og arealbrukssektoren, nesten som alle andre sektorer?

– Eneste sektoren med utslipp og opptak

– Det var kanskje ikke så enkelt?

– Vel, skog- og arealbrukssektoren har noen helt særegne trekk. I andre sektorer har du bare utslipp, ingen opptak, og alt er menneskeskapt. Skog- og arealbrukssektoren er mye mer komplisert. Der er det både utslipp og opptak. Som til en viss grad er en del av det naturlige karbonkretsløpet. Og det er vanskelig å skille hva som er menneskeskapt fra det som er naturlig. De kompliserte regnskapsreglene for skog- og arealbrukssektoren jeg nevnte, kan ses på som et forsøk fra politikerne på å finne frem til regler som kunne skille best mulig mellom disse menneskeskapte og naturlige komponentene.

I 2019 foreslo EU-kommisjonen netto utslippsreduksjon på 55 prosent innen 2030 i forhold til 1990. Til forskjell fra tidligere inkluderte denne 1990-verdien også skog- og arealbrukssektoren. Dette åpnet muligheten for å behandle skog- og arealbrukssektoren omtrent som en hvilken som helst annen sektor. Klimanøytralitetsmålet for 2050 er et nettomål, så hovedfokuset er selvfølgelig på utslippsreduksjoner, men alle utslipp kan ikke gå til null. Noen restutslipp må kompenseres med opptak. Og sektoren som forventes å bidra mest til det, er skog- og arealbrukssektoren. I dag kompenserer den for om lag 6-7 prosent av utslippene fra alle andre sektorer. Med planlagte kutt for andre sektorer, vil skog- og arealbruksnæringen i 2050 kompensere for mesteparten av restutslippene. Da vil den relative betydningen av skog- og arealbruksarealet øke betydelig.

Tilbake til begrunnelsen for dette reviderte regelverket av skog- og arealbrukssektoren, var det også en rekke konkrete problemstillinger som lovgiverne ønsket å ta opp, utover det jeg har nevnt.

– Som for eksempel?

– Først og fremst det sviktende skogopptaket. Rundt 2013-14 begynte det å avta, en trend som er godt dokumentert og svært bekymringsfull. Dessuten: De kompliserte regnskapsreglene, som vi ønsket å forenkle. Fra og med 2026, inkludert i 2030-målet, føres alle utslipp og opptak slik de rapporteres av medlemslandene i klimagassregnskapet. Og til slutt: Overvåking. Vi bruker for øyeblikket ikke alle ressursene vi har, for eksempel innenfor fjernmåling. Det er avgjørende at vi bruker mer nøyaktige, detaljerte og rettidige data.

Vi sammenlikner dette ofte med en GPS i en bil: Når vi kjører på ukjente veier, forteller GPS-en oss hvor vi er og hjelper oss å navigere. Men det hjelper bare hvis GPS-en gir den faktiske posisjonen i sanntid. Hvis den i stedet oppgir den nøyaktige posisjonen for fem dager siden, er det meningsløst. Det samme gjelder skog- og arealbruksregnskapet, som ofte er basert på nasjonale skogtakseringer som gjennomføres typisk hvert femte eller tiende år. Denne forsinkelsen er problematisk. En større integrering av fjernmåling kan bidra til å få mer oppdaterte estimater av utslipp og opptak i skog- og arealbrukssektoren.

Hvorfor bare 55 prosent? Hvorfor ikke like godt smelle til med 57?

– Det har vært en del diskusjon om å styrke EUs 2030-mål enda mer enn 55 prosent – til 57. Hvordan henger det sammen med skog- og arealbruksarealet?

– 55-prosentsmålet omfatter alle sektorer, inkludert skog- og arealbrukssektoren. Som nevnt tidligere er det en del usikkerhet knyttet til skog- og arealbrukssektoren. Dataene er ikke alltid oppdaterte og kan være ufullstendige. Videre forbedres metodene for rapportering fra skog- og arealbrukssektoren etter hvert som data av bedre kvalitet blir tilgjengelig. Derfor skjer det også ofte omregninger av karbonbeholdningen i sektoren.

Det var bekymring for at det å legge til skog- og arealbruksarealet i hele EU til det overordnede EU-målet på 55 prosents kutt kunne undergrave ambisjonen om utslippsreduksjon i andre sektorer. Bidraget fra opptak i sektoren har derfor fått et tak på 225 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Men EU har også et eget mål om å øke opptaket i skog- og arealbrukssektoren til 310 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dersom skog- og arealbruksmålet for 2030 nås, og forutsatt at de andre sektorene når sine respektive mål, vil EU ha kuttet om lag 57 prosent netto utslipp i 2030 sammenlignet med 1990. Vi undersøkte imidlertid i en forskningsrapport nylig om skog- og arealbrukssektoren, og spesielt skogene, er i rute etter 2030-målet. Vi har funnet ut at EU ikke er det, siden opptaket faktisk har gått ned de siste årene.

– Bioenergi er en stor og kontroversiell del av forbruket av fornybar energi i EU – andelen i 2021 var 59 prosent. Har de nye skog- og arealbruksreglene betydning for fremtidig bruk av bioenergi?

– Utslippene fra bioenergi regnes ikke med i energisektoren, fordi de allerede regnes under skog- og arealbruksenergi, som tap av karbon i levende biomasse. Denne tilnærmingen er hva Klimapanelet anbefaler, og den vil forbli uendret.

Utfordringen for bioenergi er etter mitt syn knyttet til samspillet mellom fornybardirektivet, skog- og arealbrukssektoren og til syvende og sist medlemslandene. Jeg tror den nye skog- og arealbruksforskriften gjør regnskapsføringen av bioenergi mer transparent enn tidligere. Regnskapsreglene er blitt mindre komplekse, og alle utslipp fra bioenergi fullt ut regnskapsført. Dette gir allerede et ganske sterkt insentiv for et land til å bruke skogens bioenergi på en klimasmart måte.

– Blandete signaler

– Hva mener du med det?

– Ikke hogg skog bare for å brenne den, det er å skyte seg selv i foten. Følg dette gjennomgripende prinsippet: Tre brukes først til bygningsmaterialer som kan lagre karbon i flere tiår. Restene som ikke kan brukes til noe annet, kan så brukes til bioenergi. Som allerede dekker de fleste tilfellene i Europa.

Samtidig er det etter mitt syn potensielt motstridende budskap: Skog- og arealbruksmålet gir et mellomlangsiktig signal til land og sier: «Brenning av skog er en ineffektiv måte å nå målet på, vær så snill å prioritere restmaterialer for det». Samtidig anser fornybardirektivet biomasse fra skog for å være fornybar, og da kan man argumentere for at den gir et kortsiktig signal som stimulerer til mer bruk av tre til bioenergi.

– Til slutt: Det norske Klimautvalget 2050 anbefaler å ikke inkludere skog- og arealbruksarealet i det overordnede klimamålet, men isolere det og formulere et konkret mål for sektoren i stedet. Tanker?

– Åpenhet og ambisjoner er hovedpoengene der.

I EU dekker klimamålet hele økonomien, inkludert skog- og arealbrukssektoren. Men skog- og arealbrukskomponenten kan spores, og det er en forutsetning. Dette er ikke alltid tilfelle for alle verdens nasjonalt bestemte klimamål. De kan si at de vil kutte 50 prosent av utslippene sine, inkludert skog- og arealbrukssektoren, men ikke spesifiserer bidraget derfra.

Så å ha separate mål er noe som vil gjøre alt mer transparent, der er jeg enig.