En fordel med å bruke karbon fra direktefangst, er at det du kan flytte produksjonen rett til en strømkilde. Før snakket man om «stranded gas» - når man fant gassforekomster på steder det var vanskelig å frakte den ut. Nå kan vi kanskje snakke om strandet elektrisitet – steder man har tilgang på fornybar strøm, men ingen kabler. Fordelen med flytende drivstoff er da at det er lett å transportere, har høy energitetthet, og kan håndteres under normale trykk- og temperaturforhold.

Skal du frakte hydrogen i stor skala, må du opp i 700 bar trykk. Og du må fortsatt ha vann for å lage hydrogen. For å lage flytende drivstoff trenger man i prinsippet bare elektrisitet, vann og CO₂.

– Behovet for energi vil øke

– Hvorfor bør vi drive med dette i Norge? Kan vi ikke heller bare selge overskuddskraften?

– Vi er jo en kraftnasjon, spørsmålet er om vi er bedre rustet for dette enn andre steder i fremtiden, hvis strømmen da flyter fritt i hele Europa. Det blir et pris- og kostnadsspørsmål.

Jeg tenker vi i alle fall bør vurdere dette som ett av mange felt vi kan bruke kraften vår til. Nå er det innimellom til og med negative priser på kraft i markedet. Det er selvsagt ikke gitt at den situasjonen varer, behovet for energi vil etter alt å dømme øke og tilgangen til ny energi er begrenset. Selv om vi har store utnyttbare ressurser, ser vi jo at utbygging av spesielt vindkraft på land skaper mye unødvendig konflikt. Når det er sagt: Så lenge vi har et overskudd, gir det mening å konvertere den til en annen energibærer.

– Må skje noe med CO₂-prisen

– Hvor store forventninger bør vi ha til CO₂-bruk som ny industri i Norge i fremtiden?

– Det er interesse i en god del bransjer for det. Klart at man i stedet for å bare fange CO₂ og deponere i Nordsjøen, kan bruke det som råstoff. Kanskje tjene penger eller spare kostnader. Smelteverk og annen industri er interessert i CCU. Men – det er jo noen forbehold og betraktninger.

Skal dette bli lønnsomt, vil man helst ha en god pris på det man skal lage av CO₂'en. Da er ofte volumet deretter. Pøser man inn et produkt, blir markedet et annet, og prisen går ned. Man snakker ofte om noen få, relativt små nisjeområder hvor dette kan ordentlig lønnsomt.

Petrokjemi kan være et interessant område, og volumene er også større, og e-fuel fra CO₂ godt kan puttes i den båsen. Innenfor kjemisk industri generelt, er det en del muligheter. Alt man i dag lager av olje, kan i prinsippet lages av CO₂. Det er imidlertid alltid et spørsmål om hvordan man kommer ut sammenliknet med alternative produksjonsmetoder.

Og så må det noe skje med prisen. CO₂-markedet må fungere skikkelig dersom dette skal ta av. Da må man få et kvoteregime med priser i alle fall i overkant av 500 kroner per tonn.

– Karbonbruk begrenset betydning for klima

– Men er det spesielt bra for klimaet at vi bruker karbonet, heller enn å lagre det?

– Jeg tror du kan snu på det – vi vil ikke kunne bruke tilstrekkelig karbon på denne måten for at det skal kunne ha noen særlig betydning. Som klimatiltak er det mer effektivt med fangst og lagring, altså CCS, fordi vi snakker om så store volumer som må fanges for at det skal ha effekt, at bruk av CO₂ vil ha begrenset praktisk betydning i klimasammenheng.

Hovedgrunnen til å drive med bruk av CO₂ i industri, må være at man tjener penger eller reduserer kostnader i forhold til alternativene. Og at det gir en alternativ kontantstrøm til de som driver med CO₂-fangst, så de får virksomheten opp i skala. De må samtidig også bli kvitt CO₂'en sin på en ordentlig måte, så det ikke blir «catch and release».

– Det blir jo «catch and release» hvis du brenner drivstoffet?

– Ja, men uansett er det bedre med gjenbruk av karbonet enn kun å brenne det og så slippe ut CO₂. Altså sirkulær økonomi versus lineær. Og husk også at noe av formålet er å få cash inn i fangstapparatet. Vi kommer selvsagt ikke unna de geologiske lagrene, det er der klimaløsningen ligger. Men vi trenger å gjøre fangsten mest mulig lønnsom, eller i hvert fall mindre ulønnsom, for å komme i gang og for å få fart i satsningen. Og jo større inntekter, jo bedre. Derfor tenker jeg at også CO₂ til økt oljeutvinning er positivt – fordi det gir cash inn, selv om det også gir olje og mer CO₂ ut. Dette er kontroversielt, men hvis vi regner på det, og finner at vi likevel ville sett den samme mengden olje på markedet uten CO₂-injeksjon, synes jeg det er vanskelig å finne gode motargumenter.

– Beste klimaregnskap med direktefangst fra luft

– Så e-fuel er en del av løsningen på klimaproblemet?

– Ja, i den forstand at hver liter e-fuel fortrenger en liter fossilt drivstoff. Du reduserer totalutslippet av CO₂. Men det beste regnskapet får du da dersom man bygger drivstoffet på CO₂ som kommer fra direktefangst. Da kan du få en sann sirkulær løsning – du får et slags eget karbonkretsløp for e-fuel, som også er en klimapositiv løsning.

Hvor stor del av løsningen det blir, er mer åpent. På kort sikt, 10-20 år, tror jeg ikke det er veldig stort. Nå bygger vi jo opp en sirkulærøkonomi, og da skal man ikke ha forventninger om at alt er på plass på kort tid. Og det vil uansett være løsningen med lavest totale kostnader som vil vinne. Men myndighetene kan påvirke utviklingen i den retningen de ønsker. El-bil satsningen er et godt eksempel på det.

– Men gitt at vi ønsker at e-fuel skal erstatte fossilt flybensin – og få produksjonskostnadene på det første ned, og gjøre det siste så dyrt at det ikke lønner seg – hvordan går vi frem? Hvor skal vi sette inn skattetrykket, hvor skal vi hjelpe med subsidier sånn at e-fuel blir lønnsomt?

– Det er det vanskelig å finne et godt svar på. Men et fornuftig sted å begynne, er å sette en høy nok pris på CO₂-utslipp. Så tenker jeg at man hele tiden må være på vakt for at man ikke gjør teknologiselektive tiltak. Det man skal få til er utslippsreduksjon – og da er det ikke nødvendigvis klokt å binde seg til en gitt teknologisk løsning. Man får lønnsomhet i de teknologiene som har livets rett. Og at flere teknologier kan konkurrere om å gi mest utslippsreduksjon for pengene, bør sees på som en god ting.