Bør kjernekraft bli en større del av løsningen på klimaproblemet? Ole Christen Reistad er en av få nordmenn som har drevet atomreaktor. Han er usikker på om det er så lurt.
Sizewell A og B reaktorene i Suffolk i England. B-reaktoren i forgrunnen er fortsatt i drift, A-reaktoren er under dekommisjonering. Stadig flere kjernekraftverk i Europa drar på årene og må enten erstattes eller dekommisjoneres. Drøyt 10 prosent av verdens kraftproduksjon er fra kjernekraft, i EU er tallet drøyt 26 prosent. Å kutte ut all kjernekraft samtidig som vi faser ut fossilt er kanskje ikke mulig, men burde vi i stedet satse på å bygge ut ny kjernekraft? Ole Christen Reistad fra IFE er ikke så sikker på det.
Kjernekraft er mye diskutert, og har like vokale og overbeviste tilhengere som det har motstandere. Ole Christen Reistad har drevet reaktor selv, og står et sted mellom ytterpunktene.
Ole Christen Reistad: – Vi opplever at det er mye entusiasme rundt kjernekraft fra et teoretisk eller konseptuelt ståsted, uten at man nødvendigvis vet så mye om sektoren eller det å drive slike anlegg. For oss som har gjort det, utgjør det en viktig erfaring. Her på Kjeller og i Halden har vi åpnet Pandoras eske på gløtt. Og funnet ut at dette med kjernekraft egentlig er veldig krevende for de som driver det og for samfunnet rundt.
<2°C:– OK, men for å ta det viktigste først: Er det trygt å drive kjernekraft i 2021? Og hvilke av disse nyvinningene kan bidra til å gjøre det tryggere?
– Som jeg pleier å si: Det handler ikke så mye om kjernekraft er sikkert for samfunnet, men om samfunnet er sikkert nok for kjernekraft. For å nyansere litt: Noen land driver anlegg av forhistorisk standard. I den andre enden av skalaen finner vi land som Sverige. Et demokratisk, velregulert, regelstyrt land med god status på teknologien. Så kan du gå gradvis nedover skalaen langs både teknologi- og reguleringsaksene, til du kommer til Russland. Der vil jeg ikke si kjernekraft er spesielt trygt.
– Også demokratiske land kan slite
– Hvorfor blir det slik? Har det med reaktordesign å gjøre, eller det man kaller «sikkerhetskultur»?
– Det er sammensatt. For å si det litt banalt – et autoritært samfunnssystem som Russland er ikke optimalt for risikofylt teknologi. Samtidig ser vi at moderne, demokratiske land også kan slite med dimensjoneringen av sikkerhet rundt anleggene og hvordan man jobber systematisk med risiko.
For å ta Fukushima-ulykken som eksempel: Der hadde man lagt anlegget nært havet, for tilgang til kjølevann. Det er mange parametere som er med på å avgjøre hvor akseptabelt det er å legge et kjernekraftverk et gitt sted. Derfor er det fornuftig med en uavhengig myndighet som kan ta hensyn til alt alltid. En slik myndighet hadde ikke Japan tidligere, og da ble det for tilfeldig. I Fukushima, for eksempel, hadde man vært nøye med sikkerhetssystemene i planleggingen av det ene kraftverket, men ikke det andre.
Nå har Japan fått en slik uavhengig, sentral myndighet, og det er det som har gjort det vrient å gjenåpne kraftverkene. Den nye myndigheten harmoniserer sikkerhetsvurderingene på en måte som ikke er gjort før. Det gjør det vanskelig å finne akseptable løsninger for alle de tidligere kraftverkene
Brukte Storofsen som utgangspunkt
– Fordi de har mye å ta igjen?
– Ja, men i tillegg er en del av disse parameterne i endring, spesielt de som har med klimaendringer å gjøre. Det endrer risikobildet.
Du har for eksempel hatt tilfeller under hetebølger at elvevann som skal kjøle reaktoren rett og slett har vært for varmt. Vi opplevde noe liknende på Kjeller under spesielt varme sommere, plutselig måtte vi forholde oss til en annen virkelighet enn tidligere.
Det er slike ekstremeffekter som er kritisk når du driver reaktor, i enda større grad enn for annen virksomhet. For Kjellers del, for eksempel, var Storofsen, den historiske storflommen i 1789, et helt naturlig utgangspunkt for flomberegning. Vi satt jo til og med her på Kjeller og så på jordskjelvdata for flere hundre år tilbake i tid, med de usikkerheten som ligger i registrering av hendelser på den skalaen. Bare tenk hva man må ta høyde for i et mer jordskjelvutsatt land som Japan.
Det er forståelsen for slike fenomener – som strekker seg langt bak i tid, og ofte er mangelfullt dokumentert – som er avgjørende for sikkerheten. Og dette er bare ekstreme, eksterne hendelser. I tillegg til dette kommer den menneskelige faktoren, terrorbildet har endret seg, og man må ta hensyn til flere trusler enn man gjorde før. Det har gjort det mer krevende å drive reaktor enn det var.
– Men nå kommer det ny teknologi, nye muligheter?
– Vel, de vesentligste utbyggingene skjer gjennom effektoppgraderinger og forlengelse av levetiden av eksisterende anlegg. Det bygges ikke i praksis 4. generasjons kjernekraft. Det bygges 3. generasjons kraftverk av den typen vi har sett mange av.
Ikke egentlig noen ny teknologi, men en forutsetning for at mange nye typer reaktorer skal fungere. En av utfordringene med tradisjonelle reaktorer, er at de bare bruker en liten andel av det tilgjengelige brenselet, resten blir til avfall. Det kan reprosesses og bli til nytt brensel.
Ole Christen Reistad: – Dette er ikke noen ny tanke, og det er en grunn til at man ikke har lykkes: Det koster mer enn det smaker. USA har ikke drevet med det siden slutten av 1970-tallet. I Russland har forsøkene ført til en del miljøskandaler bare russiske myndigheter kan klare å slippe unna med. Frankrike har strevd med det – de har en del reaktorer som bruker reprosessert materiale, men jeg tror erfaringene generelt er negative.
Også kalt «breeder»-reaktorer, etter en av de variantene som finnes av denne, som produserer mer brensel enn den bruker.
Ole Christen Reistad: – Det fordrer nettopp reprosessering, og denne typen brenselssyklus har ingen lyktes med noe sted, det har vært for krevende.
Ole Christen Reistad: –Skal thorium-reaktorer fungere, krever det også reprosessering av brensel, og hurtigreaktorer, som altså har vært for krevende så langt. Hvis du ser helt bort fra det, kan nok thorium virke som en slags mirakelløsning. Men thorium i stor skala fordrer høyanriket materiale som igjen er krevende ut fra koplingen til kjernevåpen. Uansett hvor du snur deg er det lett å gå rett i en ny vegg.
Her foregår kjernereaksjonen ved høyere temperatur, men lavere trykk enn lettvannsreaktorer. Ved å bruke smeltet salt elimineres mer eller mindre risikoen for kjernenedsmelting, og man skal få bedre utnyttelse av brenselet.
Ole Christen Reistad: – Ja, dette er mer radikalt forskjellig teknologi, og alt sett under ett er dette den typen som virker mest interessant. Fordi det er noe fundamentalt med det å få ned trykk og temperatur for å få det hele sikkerhetsmessig enklere. Dette er interessante konsepter, men det er fortsatt nettopp konsepter.
SMR er av den typen du finner i ubåter, er også lansert som et mindre, mer fleksibelt og sikrere alternativ på land.
Ole Christen Reistad: – Problemet der er at den klassiske utgaven av dette krever høyanriket uran, i realiteten atombombesprengstoff – og det er helt uakseptabelt å bruke i sivil teknologi. Tanken med små modulære kjernekraftverk spredt utover er besnærende for mange. Men jeg tror ikke noen på alvor mener det er OK å frakte høyanriket uran rundt omkring i sivile samfunn og ha kjernekraftsykluser basert på det.
Så er det noen ubåter som bruker mer «sivil» teknologi i mindre utgaver, her er det for tidlig å si om dette kan være anvendelig til mer sivile formål i liten skala – som små, standardiserte anlegg som kan plasseres på steder hvor det passer eller omstendigheter tillater det.
Sist, men ikke minst. Den hellige gral i kjernekraft – som fungerer ved å spleise sammen atomkjerner, ikke dele dem opp.
Ole Christen Reistad: – Den stående vitsen er at fusjonskraft er bare 50 år unna, og sånn har det vært i 50 år. Litt mer optimistisk: Kanskje 30 år. Men det er veldig langt frem til at vi har akseptable systemer. Jeg synes det er vanskelig å forstå at energiselskaper som Equinor investerer i utvikling av slik teknologi.
Men her er litt av dilemmaet: Mange som er sterke tilhengere av disse nye metodene, hevder at de er helt vesensforskjellige fra de gamle. For oss som har jobbet med fissile materiale, radioaktivitet og strålevern, fremstår de verken som vesensforskjellige eller spesielt attraktive.
– Det såkalt nye likner veldig på det gamle
– Du er ikke veldig optimistisk på vegne av 4. generasjons kjernekraft?
– Vi skal ikke se bort fra at det finnes elementer der som er brukbare, spesielt med tanke på saltsmeltereaktorer og kanskje også slike små modulære kjernekraftverk. Men vi må også erkjenne at disse såkalt nye konseptene likner veldig på det man har. Det er mange krevende sider ved dem sikkerhetsmessig. Hvis du er mest konseptorientert, vil de nok fremstå som helt fine. Men ser du for deg å ha disse inn i et reelt samfunn, en reell bruk, finner du raskt ut at mange av de problemene vi har strevd med de siste årene er de samme.
Tar du på den annen side samfunnet ut av teknologien, blir nok bildet enklere, men samtidig blir diskusjonen mer formålsløs. Vi som driver med kjernekraft i praksis kan ikke det. Jeg vil kalles oss samfunnsfysikere – du er nødt til å skjønne hvordan teknologien passer inn i samfunnet for å ta ansvar.
– Lettest å si hvor vi ikke vil ha kjernekraft
– Så hvilken plass vil kjernekraft ha i fremtidens energisystem?
– Det er lettere å si hvor vi ikkeburde ha kjernekraft. Som vi var innom innledningsvis, de fleste er lagt gjerne ved hav eller elver. Det er nettopp der de mest dramatiske konsekvensene av klimaendringene skjer. De ligger også da fort der man har grenser til andre land. Eller du har land som Tyrkia, for eksempel, som ligger i et jordskjelvområde.
Men i tillegg til sikkerhet og spredningsrisiko: Kjernekraft sentraliserende på energisystemene. Det krever store overføringer fra produksjonssted til brukssted. Og det er mange steder du ikke ønsker å ha denne typen systemer, enten på grunn av teknologi eller samfunnseffektene. I sum fører dette gjerne til at mange av stedene der kjernekraft passer inn, har det allerede i dag – og så er det en del steder du har kjernekraft hvor du ikke burde ha det.
Spørsmålet vi heller bør stille er om man gjør noe annet med kjernekraft i dag enn å bare drive den på en ansvarlig måte til man får lagt den ned? Er det egentlig mer solnedgangspolitikk vi holder på med, samtidig som vi finner erstatningssystemer? SMR og saltsmeltereaktorer endrer kanskje ikke det store bildet kanskje det bare er unntakene som bekrefter denne regelen. I så fall bør vi kanskje heller konsentrere oss om å drive kjernekraften ansvarlig den tiden vi den har igjen.
Hellas har klart en rask utfasing av kull og ligger godt an til å nå klimamål. Men nå satser landet plutselig stort på fossil gass i partnerskap med USA. Energiekspert Nikos Mantzaris forklarer.
USA under Trump motarbeider systematisk den globale energiomstillingen. EU og Kina kunne svart med felles klimasatsing, men EU har kjørt seg fast i egne problemer, sier ekspert på klimapolitikk Ole Adolphsen.
– Klimaendringene rammer også våre motstandere. Hvis vi kan operere bedre i det nye klimaet, får vi en styrkeforsterker, sier FFI-forskerne Marius Nyquist Pedersen og Bjørn Olav Knutsen.
Ole Christen Reistad: – Ja, dette er mer radikalt forskjellig teknologi, og alt sett under ett er dette den typen som virker mest interessant. Fordi det er noe fundamentalt med det å få ned trykk og temperatur for å få det hele sikkerhetsmessig enklere. Dette er interessante konsepter, men det er fortsatt nettopp konsepter.
• Små, modulære reaktorer (SMR)
SMR er av den typen du finner i ubåter, er også lansert som et mindre, mer fleksibelt og sikrere alternativ på land.
Ole Christen Reistad: – Problemet der er at den klassiske utgaven av dette krever høyanriket uran, i realiteten atombombesprengstoff – og det er helt uakseptabelt å bruke i sivil teknologi. Tanken med små modulære kjernekraftverk spredt utover er besnærende for mange. Men jeg tror ikke noen på alvor mener det er OK å frakte høyanriket uran rundt omkring i sivile samfunn og ha kjernekraftsykluser basert på det.
Så er det noen ubåter som bruker mer «sivil» teknologi i mindre utgaver, her er det for tidlig å si om dette kan være anvendelig til mer sivile formål i liten skala – som små, standardiserte anlegg som kan plasseres på steder hvor det passer eller omstendigheter tillater det.
• Fusjonsreaktorer
Sist, men ikke minst. Den hellige gral i kjernekraft – som fungerer ved å spleise sammen atomkjerner, ikke dele dem opp.
Ole Christen Reistad: – Den stående vitsen er at fusjonskraft er bare 50 år unna, og sånn har det vært i 50 år. Litt mer optimistisk: Kanskje 30 år. Men det er veldig langt frem til at vi har akseptable systemer. Jeg synes det er vanskelig å forstå at energiselskaper som Equinor investerer i utvikling av slik teknologi.
