Fredag 11. juni la olje- og energiminister Tina Bru og statsminister Erna Solberg frem stortingsmeldingen om langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser. Vi har spurt økonomiprofessor og rektor ved Universitetet i Stavanger, Klaus Mohn, om hva stortingsmeldingen sier om oljepolitikkens retning, elektrifisering av sokkelen og havvind.

Ekspertintervjuet

Klaus Mohn er professor i økonomi og rektor ved Universitetet i Stavanger (UiS).

<2°C: – Et overordnet poeng er at regjeringen ikke legger opp til noen endringer i oljepolitikken. Er du overrasket over det?

Klaus Mohn: – Nei, egentlig ikke. Arbeidet med denne stortingsmeldingen pågått over lang tid. Den reflekterer politikk som er godt fundert. En kan ikke vente at den tar opp i seg den aller siste utviklingen i nyhetsbildet. De som venter at for eksempel IEAs siste utspill skal reflekteres i norsk energipolitikk, må være litt mer tålmodige.

– Norsk politikk kan bli kontroversiell i Glasgow

– Men til høsten skal partene i FNs klimakonvensjon møtes til forhandlinger under COP26 i Glasgow. Der står mye på spill. Hva skjer dersom Norge kommer til det møtet uten å signalisere til verden at vi har tenkt å gjøre noe som helst med oljepolitikken vår?

– Jeg tror den norske tilnærmingen i økende grad vil bli kontroversiell i en internasjonal kontekst. Den siste tidens utvikling har vist at det blir stadig vanskeligere å opprettholde dette særnorske skillet mellom oljepolitikken på den ene siden og klimapolitikken på den andre siden.

– Vil det gjøre det vanskeligere for Norge?

– Det vil bli vanskeligere for oss å bli forstått i sammenhenger som har med internasjonal klimapolitikk å gjøre, ja.

– Norge har over tid lagt seg tett opp til EUs linje i forhandlingene. Kan det også bli vanskeligere nå?

–  Jeg tror det beste Norge kan gjøre i Glasgow er å fortsatt knytte seg til EU. Men også det samarbeidet kan bli satt under press hvis ikke Norge viser forståelse for endringer i tankesettet overfor olje og gass som vi ser gjør seg gjeldende nå i Europa.

Elektrifisering gir kompliserte regnestykker

– Så til elektrifisering av sokkelen. Gir det egentlig mening?

– Jeg kan ikke svare enkelt ja eller nei på det spørsmålet. Det jeg kan si, er at i ethvert sånt prosjekt er det både direkte virkninger, indirekte virkninger og sist, men ikke minst eksterne virkninger, som må tas hensyn til. Det jeg tror er at de analysene som er presentert for offshore vind frem til nå stort sett har tatt for seg direkte virkninger. De har ikke vært gode nok på indirekte og eksterne virkninger.

– Hva mener du med direkte, indirekte og eksterne virkninger?

– Direkte virkninger er det som rammer beslutningstakere og eiere, som er relativt enkle å få oversikt over. Indirekte virkninger er det som vi ofte omtaler som ringvirkninger i slike analyser. Et eksempel på en indirekte virkning er når kraft fra land brukes til elektrifisering, og dermed belaster strømnettet på land og utløser investeringsbehov i infrastruktur. Det vil kunne presse opp strømpriser på fastlandet, og påvirke både husholdninger og industri. Det er kostnader som må tas inn i beregningen.

Eksterne virkninger kan for eksempel være påvirkning av miljøet og livet i havet av offshore vindinstallasjoner. Det går an å tenke seg både positive og negative effekter her, men utfordringen med disse er at de som regel ikke fanges opp i noe regnskap. Derfor er dette mer utfordrende å ta hensyn til, men det må like fullt gjøres.

– Med kabler kun til Norge presses strømprisene ned

– Men tilbake til elektrifisering. Dette er jo selvpålagte forpliktelser. Det er noe Stortinget har vedtatt, ja, men det har ingenting betydning i henhold til våre klimaforpliktelser overfor EU eller FN. Hva er egentlig tankegangen bak det? Hva får vi egentlig igjen for det?

– Vi får igjen en reduksjon av utslipp fra norsk territorium generelt. Og oljenæringen har også en interesse av dette fordi det implisitt vil forlenge levetiden for en del felt. Der er samtidig også noe vi må regne på: Hvis vi forlenger levetiden til olje og gassfelt ved elektrifisering, har det konsekvenser både for utvinning og utslipp som må være med i regnestykket. Da vil det produsere lenger, det påvirker utslippene totalt sett, ikke minst der oljen eller gassen brennes til slutt.

– Til slutt om havvind i Sørlige Nordsjøen: Der forutsettes det at anleggene kobles med kabler både til kontinentet og til Norge. Dermed kan strømmen både ilandføres til Norge og sikre billig kraft og et konkurransefortrinn til norsk industri, men den kan også eksporteres til kontinentet og bidra til å fase ut fossilt brennstoff der. Er dette et lurt grep?

– Personlig er jeg sympatisk innstilt til utvidelse av utvekslingskapasiteten på kraftfeltet. Det tror jeg er bra, både for verdiskapningen i norsk kraftproduksjon – som i all hovedsak er i offentlig eie – og så kan det også ha potensielt gode virkninger også for klimagassutslipp i Europa.

Når det er sagt, tror jeg likevel de som er motstandere av kraftutveksling har grunn til å bekymre seg fortsatt. For uten den kabelen til EU hadde vi nok kunnet få enda lavere strømpriser enn vi får med kabelen. Alle økninger i utvekslingskapasiteten vil bidra til å redusere forskjellene mellom strømpriser i EU og strømpriser i Norge. Sendes strømmen til Norge presses strømprisene i Norge ned. Sendes den til Europa skjer ikke det.