Dersom det blir mindre av dem, forplanter konsekvensene seg gjennom hele næringskjeden. Havforsuring er prisen vi betaler for at havopptaket begrenser den globale oppvarmingen, men vi kjenner ikke helt konsekvensene av forsuringen ennå. Det er veldig foruroligende.
En fiffig beregningsmetode
– Hvordan observerer og beregner vi havopptaket av CO₂?
– Vi bruker flere metoder: Vi kan beregne ut fra utslippsdata og målinger av konsentrasjonen til CO₂ og oksygen i atmosfæren, vi kan måle direkte fra fartøyer og vi kan bruke matematiske modeller.
Den første metoden er ganske fiffig. Da bruker vi forholdet mellom CO₂ og oksygen i atmosfæren for å spore hvor utslippene fordeler seg. Når du brenner fossile brennstoff, bruker du oksygen og slipper ut CO₂. Så dersom vi vet hvor mye fossile brennstoff som er brukt ett år – og det har vi gode tall på – endrer du forholdet mellom CO₂ og O2 i atmosfæren. Den endringen kan vi måle.
– Hvordan får du vite CO₂ i havet fra det?
– Fordi du ser at den endringen i det forholdet ikke er helt som forventet ut fra den forbrenningsreaksjonen. Det foregår andre prosesser som påvirker det. Den første av disse, er biosfæren på land – der bindes CO₂ av fotosyntesen. Men da frigjøres samtidig mer oksygen, og da stemmer regnskapet for oksygenet. Men da ser vi at det er en rest av CO₂ som det ikke er regnskap for. Det er den som tas opp av havet.
Denne metoden krever imidlertid at du har lange tidsserier av data, så den fungerer best til å beregne opptak i gjennomsnitt over lengre tid. Dette er en av de viktigste metodene som brukes i IPCC-rapportene. Vi bruker den også indirekte i karbonbudsjettet ved at vi kryssjekker metodene vi bruker der mot det som brukes av IPCC.
Et nettverk av skip som måler CO₂
– Og så bruker dere også kontrollmålinger for å se om det stemmer?
– Vi gjør mye målinger av CO₂ i havet, ja, også i Norge. Det finnes et globalt målenettverk, som består av instrumenter som er montert på ulike forskningsskip, rigger, lastefartøy, til og med cruiseskip. Dette kommer i tillegg til det målenettverket som finnes for CO₂ i atmosfæren.
Alle disse målingene kan vi bruke til å beregne CO₂-konsentrasjonene verden over, så vi får et globalt kart. Det kan vi bruke til å se hvordan konsentrasjonen i luften og i sjøen varierer, og da kan vi finne ut hva fluksen er. Altså i hvilken retning og i hvor stort monn CO₂ beveger seg.
Dette gjør oss også i stand til å se hvor mye havopptaket varierer fra ett år til et annet, og hvor denne variasjonen finner sted. Det ser vi ikke med atmosfæremetoden, den gir bare et globalt middel over lang tid. Mye av forskningen handler om dette, hvorfor CO₂ opptaket varierer, om det kan skyldes naturlige variasjoner eller klimaendringer, for eksempel.
Den siste måten er modeller. Modeller er matematisk representasjoner av virkeligheten, der vi setter inn ligninger som beskriver de ulike prosessene – havsirkulasjon, bevegelsene i havet ut fra fordeling av salt og temperatur, og så videre. Disse modellene driver vi med atmosfæriske observasjonsdata, og så kan vi beregne hvor mye CO₂ som tas opp.
– Krever dypvannsdannelse
– Finnes det noen grense for hvor mye CO₂ havet kan ta opp? Eller hvor lenge det vil vare? Kan vi risikere at det mister evnen?
– I prinsippet, så lenge havet sirkulerer, vil det ta opp CO₂. Det er forutsetningen, siden det bare er i overflatelaget denne utvekslingen skjer og det fylles raskt opp med CO₂ fordi volumet er relativt lite. Vi er avhengig av at CO₂en trenger ned i dypet for å opprettholde opptaket. Dannelsen av dypvann er helt sentral for denne sirkulasjonen, og det skjer to steder på planeten – i våre farvann, og i Sørishavet. Og så får vi en oppvelling av gammelt dypvann til overflaten i Stillehavet.
– Og hvis den sirkulasjonen stopper opp, får vi problemer?
– Det er nok ingen fare for at den vil stoppe helt opp, men den vil begynne å gå saktere, fordi havet blir varmere, og fordi vi får mer tilførsel av ferskvann fra innlandsisen Grønland og Vest-Antarktis, der vi ser nedsmelting. Dette mer ferskvannet er spesielt viktig, fordi ferskvann er mindre tett enn saltvann, det legger seg oppå det saltere vannet, og vil i mindre grad synke ned. Da mister vi litt av kraften på «motoren» som driver dypvannsdannelsen og sirkulasjonen, da blir det mindre omrøring, og da blir det også mindre CO₂-opptak.
I hvor stor grad dette faktisk vil skje, og hvilken effekt det vil ha, vet vi ikke nøyaktig ennå. Men dette er noe vi må følge nøye med på.
– Viktig å holde rede på havopptaket
– Hvilket tidsperspektiv snakker vi om?
– Det vil ikke skje i dag eller i morgen, men kanskje i løpet av de neste par tiårene er det fare for at det bli såpass langsommere at det kan få betydning, dersom vi ikke begrenser utslippene av CO₂ til atmosfæren, som er det som driver klimaendringene.
Men det er uansett viktig at vi holder nøye rede på havopptaket. Også fordi det i motsetning til opptaket på land er relativt lett å få oversikt over. Det som er vanskeligst å måle her, er opptaket på land – du kan liksom ikke måle opptaket av hvert tre på planeten. Havet, derimot, er mer homogent.
Derfor – jo mer nøyaktig oversikt vi får over havopptaket, jo mer oversikt har vi over opptaket på land – fordi vi da begrenser utfallsrommet mer. Da kan vi lettere kontrollere de andre beregningene vi gjør i karbonbudsjettet.
