Naturrestaurering kan være aktuelt i alle områder der menneskelig aktivitet har spor. Vi kan for eksempel bevare deler av natur i områder som er nedbygd av landbruk aller bebyggelse. Små lommer av natur innenfor store, kontinuerlige areal av intensivt jordbruk vil være bra for pollinering og for sjeldne arter som kan ha betydning for avlingsstørrelse og -kvalitet.

«Rewilding» eller naturrestaurering?

– Et annet begrep vi har hørt mye i det siste er «rewilding», er det noe av det samme?

– Ja, man kan si at rewilding er en form for restaurering. Mens økosystemrestaurering eller naturrestaurering handler om gjøre tiltak for gjenopprette en økologisk tilstand , handler rewilding mer om at mennesker skal trekke seg tilbake og la artene ta over igjen. Som i spøkelsesbyen Pripyat nær Tsjernobyl: Man slipper naturen til, men det vil alltid være rester av en by der. Det er ikke gjort noen tiltak for å gjenopprette økosystemene. I Norge har vi ikke tradisjon for rewilding, mens i andre land brukes begrepet nesten synonymt med restaurering.

Rewilding handler gjerne å gi ville dyr muligheten til å gjenvinne store arealer de er fortrengt fra. Det blir ofte knyttet til store rovdyr, ulv i Danmark, ørn i Irland, og det blir ofte konflikter av det.

– Tilbake til naturrestaurering som tiltak, da: Når er det gunstig å gjennomføre?

– Når man kan dokumentere at naturen i et område er ødelagt eller påvirket på en sånn måte at den ikke er i stand til å levere de funksjonene den kunne tidligere. Det kan være arter som mister levestedet sitt, det kan være at funksjoner som flomvern, pollinering eller karbonlagring er forstyrret. Naturgoder som reduseres eller settes under press. En løsning kan da være å gjennomføre restaureringstiltak for å snu utviklingen.

– Det er ikke bare å produsere ny natur

– Innebærer naturrestaurering noen risiko?

– Ja, naturrestaurering er ingen «quick fix». Det er ikke bare å produsere ny natur. Forhåpentligvis klarer man å få til noe som er bedre enn da det var ødelagt, men naturen er kompleks, vi vet ikke alt om hvordan den fungerer. Du får noe annet tilbake, og ødelegger du unike kvaliteter, har du tapt dem for alltid. Å ødelegge natur kan du dessuten klare på en ettermiddag. Å tilbakeføre det til noe som likner det som var, kan ta tusen år. Og det koster.

– Ja, hvor høye kostnader snakker vi om?

– Høye. Det er dyrt å bygge ned natur også, men å restaurere den kan bli enda dyrere. Samtidig kan det skape konflikter. Nedbygget natur er menneskeskapte landskap, og gjerne landskap som er i bruk til ulike formål av ulike grupper. Restaurering av natur handler om at natur igjen skal få større plass, på bekostning av andre typer arealbruk. Det er ikke alltid ulike interesser ser likt på utfordringene.

Da skytefeltet på Hjerkinn skulle restaureres, for eksempel, ble det konflikter fordi prosjektet involverte å fjerne veier i fjellet. Men dette var veier som deler av lokalbefolkningen ønsket å beholde. Slike konflikter mellom ulike interesser og grupper er ganske normalt i restaureringsprosjekter.

Høye kostnader

– Men alt har vel ikke de samme kostnadene?

–Nei, det er store forskjeller og ulike typer kostnader. I byer er det meste av kostnadene knyttet til selve arealbruken, kvadratmeterprisen er skyhøy. Skytefeltet på Hjerkinn, for eksempel, hadde en kostnadsramme på 580 millioner kroner. Mesteparten knyttet til å rydde eksplosiver. Det å fjerne veiene og gjenopprette bekker og elver og legge til rette for økologiske prosesser kostet ca. 140 millioner.

Det kommer selvsagt også an på omfanget. Skal du bare fylle inn en grøft som går på tvers av en myr, trenger du en gravemaskin og en til å kjøre den. Mens selv små tiltak i byer kan bli dyre dersom du må kjøpe arealet du skal restaurere.

En smart løsning er å bygge inn naturrestaurering i store prosjekter, da vil de ikke bli så ekstremt kostbare. Da har du allerede gravemaskinen stående ved siden av den ødelagte naturen. Og tomten har noen gjerne allerede betalt for.

Har restaurert mest våtmark i Norge

– Hvor mye naturrestaurering driver vi med i Norge?

– Vi har relativt store områder med natur fortsatt, men i en del områder er naturen så ødelagt at den ikke fungerer. Så langt har vi restaurert mest våte områder i Norge. Det har for eksempel vært knyttet til myrer som er blitt drenert og dermed ødelagt, noe som gjør at myrlandskapet får helt andre funksjoner. Eller der våtmark har grodd igjen, og ikke lenger fungerer som flomdemper eller vannrensingssystem. Da kan det være et behov for å gjenåpne vannspeilet så det blir en fungerende våtmark igjen.

Vi har også sett fiskedød i forurensede elver og bekker, eller økosystemer som er ødelagt i vassdrag på grunn av forurensning eller forbygninger. Flomvern, for eksempel, eller kulverter og bekkekrysninger er alle inngrep som kan føre til at dyrene ikke kan bruke elven som før.

Og så har du noen sånne fyrtårnprosjekter, som Hjerkinn, eller Sveaprosjektet på Svalbard, der hele gruvesamfunnet skal tilbakeføres til naturen.

– Ingen plan for økosystemer på land

– Hvor bør vi sette i gang med slikt i Norge nå, da?

– Vi har en nasjonal plan for restaurering av myr og våtmark. Så langt er det stort sett i verneområder – 80 myrer så langt, men det vil restaureres mer myr i årene som kommer, forhåpentligvis også utenfor verneområdene. Det kommer også en strategi for restaurering av vassdrag. Denne gjelder vassdrag som er utsatt for arealpress og forurensning. På grunn av vanndirektivet til EU, har vi i Norge en juridisk forpliktelse til å restaurere vannforekomster som ikke er i god tilstand.

Når det gjelder økosystemer på land, ser det ikke like lyst ut. Det er ingen nasjonal plan eller strategi der. Det jobbes aktivt med å få på plass system for å måle naturens tilstand. Det er første grep for å se hvor vi trenger restaurering mest – men det er et stykke dit. Og det er ikke gitt at det resulterer i et system som er egnet til å peke ut stedene som trenger restaurering mest.

– Og hvilke kriterier kan legges til grunn for hva som skal prioriteres?

– Det er faktisk et ganske komplisert spørsmål. Det er for det første faktisk ikke kartlagt hvilke områder av Norge som er forstyrret og ødelagt, så vi har ikke oversikt over hvor det behøves restaurering. Vi har en viss idé for noen naturtyper, men selv om vi hadde hatt en slik oversikt må vi avgjøre hvordan vi skal prioritere. Skal vi først ta det som er mest ødelagt, eller det som koster minst å tilbakeføre? Skal vi ta den lille myren som grunneieren gjerne vil restaurere, eller skal vi ta nabomyren, som er økologisk sett viktigere, men som grunneieren helst ikke vil restaurere? Disse diskusjonene har vi ikke tatt i Norge ennå.

– Mye ødelagte områder på privat grunn

– Men bonden bestemmer vel over egen utmark?

– Den private eiendomsretten står fryktelig sterkt i Norge, og vi har mye ødelagte områder – som er et problem for storsamfunnet – på privat eiendom. Så dette er et spørsmål om både juss og økonomi. Vi har noe som heter frivillig vern av skog i dag, der skogeiere får kompensasjon om skogen blir vernet. Kanskje vi må gjøre det slik på restaurering også – at vi kan «frikjøpe» de ødelagte områdene fra eierne. Men da legger vi samtidig restriksjoner på bruken i ettertid. Og kanskje dette også er et spørsmål som må tas hensyn til i prioriteringen – at vi skal ta først de områdene der vi ikke trenger å gå i krigen for å få gjort noe. Her har jeg ikke noe fasitsvar.

– Kompensering handler jo av og til også om at man kan få «kjøpe seg avlat» for å ødelegge ett område ved å restaurere et annet, er det noe man bør åpne mer eller mindre for?

– Det er en besnærende, men kjempeskummel tanke. Vi er alltid redde for at naturrestaurering skal brukes som grønnvasking. Altså når utbyggere eller myndigheter godtar ødeleggelse av natur mot at man reparerer et annet område som er ødelagt. Restaurert natur blir aldri så bra som intakt natur. Og naturrestaurering kan som sagt ta hundrevis eller tusener av år. Så den kompensasjonsdiskusjonen blir fort litt søkt.

Dette henger også sammen med en annen diskusjon, som kanskje er mer interessant, om naturregnskap, eller arealregnskap. At man dreier fokuset over på å begrense nedbygging av natur. Da kunne man sagt at arealbruken i kommunen skal gå i null – du kan bygge nye hytter, men bare der naturen allerede er nedbygget.

– Det viktigste er å slutte å bygge ned natur

– I verden ellers, da?

– Klima- og naturpanelene er veldig opptatte av der skogen er ødelagt, ørkenspredning, vannmangel og andre akutte situasjoner. Der folk lever mer på marginene er det kanskje lettere å se at naturen leverer helt livsnødvendige goder. Det sitter nok litt lenger inne å innse for oss her på solsiden, som ikke helt tar innover oss hvor avhengige vi er av naturen.

I Sør-Afrika var det for eksempel for et par år siden akutt vannmangel i Cape Town. Der jobber de nå med å etablere skog langs vassdrag i forbindelse med de store vannreservoarene, for å stabilisere vannforsyningen i naturlige økosystemer. Og de kan dokumentere enorm effekt på vanntapet.

I Madrid har man et annet stort prosjekt, der det etableres skog rundt hele byen – det er høye temperaturer på sommerstid i området, og mange dør som følge av heteslag i de store byene. Med skygge, skog og natur i byene har man dokumentert mindre dødelighet. Selv noen små flekker med skog kan ta toppen av de verste heteperiodene. Også i Oslo er det dokumentert at bytrær og små lommer av natur har direkte betydning for helse og velstand.

– Hva bør vi gjøre fremover for å legge mer til rette for naturrestaurering?

– Det viktigste er selvsagt å stoppe å bygge ned natur. Det vil alltid være behov for noe utbygging, men vi kan vi ikke breie oss som vi har gjort. Klarer vi å begrense oss, sparer vi store naturverdier og gjør det enklere å restaurere senere. I alle utbyggingssaker bør vi ta alle nødvendige hensyn for å begrense arealbruken og gjøre det lettere å tilbakeføre etterpå. Her må myndighetene gjøre mer – både ved å stille strengere krav i regelverket, men også som utbygger og kunde.