For det andre: Prosessene må være åpne. Folk i nærmiljøet må være engasjert i utbyggingen. De må få delta i diskusjonen, og de må bli hørt. Både om lokalisering og omfang av utbyggingen. Derfor hjelper det om utbyggingen er formelt forankret også i nærmiljøet. Lokale myndigheter må være direkte involvert. Bedrifter og institusjoner som nyter tillit lokalt, må være nøkkelspillere.
For det tredje: Historiefortellingen om energiovergangen må være overbevisende. Og den bør handle om mulighetene samfunnet får. Politiske ledere på riksplan bør vise at de har trua, og forklare hvordan og hvorfor fornybar energi er nøkkelgoder for samfunnet og økonomien som helhet. På den måten kan de støtte lokale myndigheter i gjennomføringen av konkrete prosjekter.
Og sist, men ikke minst: Prosjektet må gi direkte økonomisk gevinst til lokalbefolkningen. I et konvensjonelt energisystem har ikke det vært nødvendig å tenke på. Lokale kraftstasjoner har så å si alltid gitt jobber i nærmiljøet, det bygger aksept. Denne dimensjonen har man oversett med fornybar kraft. Og siden det er så mange som blir berørt av hvert enkelt anlegg, blir det en belastning. Når du endrer landskapet folk bor i, når du vil at de skal legge solceller på taket sitt, da må de få noe igjen for det.
– Lokale initiativ var driveren
– Mener du at man kan kjøpe seg fra motstand?
– Det handler ikke bare om det. Skal et stort selskap komme utenfra og etablere vindturbiner rundt en liten bygd, må de tenke på hvordan de kan engasjere lokalbefolkningen best mulig, men også kompensere dem. Det handler både om hvordan anlegget kan komme bygda til gode indirekte, men også hvordan de direkte kan kompensere de som blir berørt. Sørg for at de som bor der solen skinner og vinden blåser også tjener på å utnytte den fornybare kraften. Her er forskningen helt entydig: Dess mer av profitten fra anleggene lokalbefolkningen sitter igjen med, dess større støtte får utbyggingen.
Men det er et siste poeng: Det handler om holdninger generelt. Grunnen til at den tyske energiovergangen var en suksess i starten, handlet om at vi hadde denne lokale positiviteten. Og den kom av at utbyggingen ble drevet frem av lokale initiativ. Folk på bygda satset på et lokalt anlegg, de tjente på det, de bidro til å gjøre fremtiden bedre for alle, det skapte entusiasme og de fortalte stolt om det.
– En tapt mulighet
– Hva skjedde?
– Den entusiasmen og stoltheten er i stor grad borte nå, blant annet fordi fortellingen vår om fornybart nå handler om ulemper og problemer. Og det skaper større problemer i neste omgang. Ta Tyskland: Her planlegger regjeringen storsatsing på grønt hydrogen. Og de snakker entusiastisk om det. Men grønt hydrogen krever fornybar energi, og vi har et underskudd på fornybarutbygging. Dels fordi vi fører en veldig negativ samtale om fornybar energi, som smitter over på publikum. Regjeringen har gått glipp av muligheten til å snu fortellingen til å bli positiv. Da blir det håpløst for lokale myndigheter å overbevise innbyggerne om at det hadde vært bra for alle om man hadde bygget ut en vindturbin til i nærområdet.
Dette er et nøkkelfunn – hvis myndighetene ønsker å bygge ut fornybarkapasiteten, må man fremsnakke det mer. Det høres kanskje banalt ut, men det var altså en av hemmelighetene bak suksessen i starten i Tyskland, og det er noe vi har mistet på veien.
– Men hvorfor ble fortellingen så negativ?
– For å gi litt bakgrunn om Tyskland først: I 2005 var solkraft på vei til å bli stort. Vanlige folk hadde tilgang til markedet, og kunne ta direkte del i energiovergangen. Det var en av grunnene til at fornybar kraft i stor grad var bredt akseptert og ønsket på den tiden.
Og i starten var som nevnt energiovergangen i Tyskland i stor grad drevet av slike borgerinitiativ, gjennom lokalt eide prosjekter, der folk i lokalmiljøene delte profitten. Til og med relativt store vind- og solparker. Folk i lokalmiljøene hadde altså direkte insentiver for å godta nye anlegg, og var generelt positive til nye prosjekter.
Men markedsbetingelsene endret seg da det ble mer utbredt med energiauksjoner. Da endret også debatten seg.
– Energiauksjonene ødela
– Hvordan da?
– Energiauksjonene ga et konkurransefortrinn til store aktører som hadde kapital til å satse på flere, større prosjekter samtidig. De kunne underby de små, lokalt forankrede prosjektene, som gjerne var sjanseløse. Dermed forsvant de lokale insentivene, og da forsvant også den lokale viljen til å akseptere nye prosjekter i nærmiljøet. Nå handler ikke motargumenter lenger om økonomi – det handler om at noen folk rett og slett ikke vil ha mer sol- og vindkraft.
– I Norge har vi hørt flere historier som satt på spissen går sånn: Et selskap med utenlandske eiere får konsesjon til å bygge et anlegg. Etter noen år endres prosjektet så man får flere og høyere turbiner. Lokalbefolkningen protesterer, men siden konsesjon alt er gitt, bygges det ut likevel. Motstanden øker, og smitter over på andre prosjekter. Frontene hardner. Lyder dette kjent?
– Det gjør det absolutt, og det høres umiddelbart ut som om funnene våre kan være relevante i Norge også. Hvis et utenlandsk selskap kommer inn og lokalsamfunnet ikke tjener særlig på det, høres det ut som en oppskrift på å få lav aksept. Og hvis en utbygger først presenterer ett prosjekt, og siden endrer det så de negative konsekvensene øker, ødelegger man også tilliten mellom lokalbefolkning og utbyggere. Den tilliten er også avgjørende for at man skal få aksept, også for fremtidige prosjekter. Når utbyggerne kommer til nabobygda, har folk snakket sammen, og da kan du stole på at de er negative.
– Ikke lytt til det støyende mindretallet
– Dere snakker også litt om «der lauten Minderheit», «den støyende minoriteten». Hva mener dere med det?
– Det handler om den mest kompromissløse gruppen motstandere, som er prinsipielt mot vindkraft. Alle tilgjengelige data viser at denne gruppen utgjør et lite mindretall, men de får uforholdsmessig dekning i media fordi de lager mye støy. Debatten i Tyskland forandret seg da denne gruppen klarte å bruke manglende aksept i befolkningen som begrunnelse for å bremse utbyggingen av vind i Tyskland. Problemet var at politikerne lyttet til dette mindretallet, fordi de fikk inntrykk av at de representerte en majoritet, og adopterer argumentene deres.
Det største problemet med det er at forskningen vår viser at et overveldende flertall vil ha bedre klimapolitikk. De er faktisk nokså positive til vindkraft, og mange ønsker å engasjere seg, i rak motsetning til det den støyende minoriteten skal ha det til. Politikere bør jo lytte til flertallet, og skape politikk for dem, ikke for dem som roper høyest. Utfordringen er nettopp å flertallet til å engasjere seg konstruktivt.
Energiovergangen vil bli en suksess dersom vi klarer å mobilisere folk. Det krever at politiske ledere kan forklare, troverdig, at både lokalmiljøet og landet tjener på utbyggingen, og hvis myndighetene virkelig åpner for at lokalmiljøene er de som sitter igjen med den økonomiske gevinsten av utbyggingen. Dette oppsummerer de viktigste funnene våre, og de viktigste rådene vi kan gir beslutningstakerne.
