Har Kinas statsminister virkelig talt president Xi Jinping midt imot og åpnet for å peise på med kull og utsette Kinas klimamål? – Nei. Det er en del forvirring her, sukker Kina-ekspert Lauri Myllyvirta.
Samkjørte i klimapolitikken? Statsminister Li Keqiang (til v.) og president Xi Jinping under markeringen av 100-årsdagen for grunnleggelse av det kinesiske kommunistpartiet 1. juli 2021. (Foto: Ng Han Guan/AP/NTB).
Kina står dypt plantet i en innenriks kullkrise, mens globale energipriser er på rekordnivå og alle venter på at Kina skal annonsere nye og mer ambisiøse klimamål. Det har ført til mye spekulasjon. Lauri Myllyvirta har fulgt kinesisk energi- og klimapolitikk tett. Vi har bedt ham om å rydde opp i forvirringen og spekulasjonene.
<2°C: – Hva bør vi forvente å se fra Kina med hensyn til kullforbruket på kort og lang sikt, og tror du dette vil påvirke COP26?
Lauri Myllyvirta: – På lang sikt skal Kina fase ut kullet helt. Med unntak av noen tilfeller der bruken vil være kombinert med karbonfangst og -lagring, CCS. Men på kort til mellomlang sikt er egentlig spørsmålet hvor snart Kina vil begynne å redusere kullforbruket sitt. Og det vi kan fastslå fra uttalelsene som er kommet så langt, er at toppen vil nås før 2030. Mange har derfor gått ut fra at Kinas kullforbruk vil øke en del frem mot 2025, så begynner nedgangen i løpet av den neste femårsperioden, 2026 til 2030.
– Økt kullproduksjon betyr ikke økt kullforbruk
– Men hva er det som skjer akkurat nå?
– Kullforbruket begynte først å falle en del på grunn av nedkjølingen av økonomien, i tillegg har man sett kullmangel og tilfeller av strømavbrudd som følge av det. Nå spør mange ikke om når forbrukstoppen kommer, men om den allerede har vært der. Eller om vi får et nytt oppsving, og at kulltoppen som følge av det kommer senere i tiåret.
– Men det rimer ikke med disse meldingene om at Kina også skal øke kullkapasiteten?
– Det har vært en del forvirring der. For eksempel har man annonsert at kullproduksjonen skal opp. En del medier har tolket det som at nå vil forbruket øke også, men det er bare fordi de ikke har forstått hele forhistorien til kullkrisen.
Kullproduksjonen i Kina holdt ikke følge med forbruket mye av fjoråret. Lagrene ble tomme, og kull ble mangelvare. Økt produksjon handler derfor om å tette gapet mellom kullforbruk og kullproduksjon. Det er synonymt med å skru opp forbruket.
ikke
– Ville vært et uhørt overtramp av statsministeren
– Nei. Akkurat den uttalelsen var egentlig bare en gjentagelse av allerede eksisterende politikk. Kinesiske myndigheter har vært krystallklare på at de vil la kullkraftkapasiteten øke i løpet av inneværende tiår. Det har de gjentatt mange ganger. Så kan du hevde at Li Keqiang i stedet kunne valgt å legge mer vekt på fornybar energi. Jeg er enig i at akkurat vektingen av kull i uttalelsen ikke er veldig oppløftende.
Han sa også at krisen de står i nå, må være med i vurderingen når Kina skal lage tidsplan og veikart for utslippstoppen. Det ble også feiltolket av folk som ikke kunne lese originaluttalelsen. Dette var overhodet ikke et hint om at målet skulle utsettes. Det ville i så fall vært et helt uhørt overtramp av Li Keqiang, siden det målet ble annonsert av Xi Jinping selv. Vi kan imidlertid tolke det som et hint om at toppen kan nås noe senere, men fortsatt innenfor rammene som er satt, og altså innen 2030.
– Bør ikke forvente at Xi dukker opp på COP26
– Det ser ut til at Xi Jinping ikke vil møte opp personlig på COP26. Hva tror du det betyr?
– Jeg aner ikke hvem som har fått ideen om at det ville vært naturlig å forvente at han dukker opp i Glasgow, men jeg tror ikke vedkommende har tenkt seg godt nok om. Xi har ikke vært i utlandet på to år. Blant annet har det vært en pandemi.
Det ville vært en oppsiktsvekkende gest om han kom til Glasgow, etter å ha skulket to generalforsamlinger i FN der han kom med svært viktige uttalelser. Men etter min mening vil det være naturlig å anta at han ikke ville stille på møtet, og det burde egentlig vært alle andres forventning også. Jeg kan egentlig ikke forstå hva som er motivasjonen bak å skape en forventning om at han kommer, med mindre man ønsker å posisjonere ham som syndebukk om det går galt.
– Må erkjenne at dagens mål ikke er nok
– Vil det bety noe for forhandlingene på COP26 om han dukker opp eller ikke?
– Kina kan uansett annonsere nye klimamål. Men: Sentralkomiteen og statsrådet har de siste dagene publisert nye klimapolitiske dokumenter som implementerer tidligere uttalelser fra Xi. Disse dokumentene har vært uventet runde i kantene. De etterlater svært store frihetsgrader for de ulike departementene i hvor snart og hvor ambisiøst politikken skal iverksettes. Dette kan være et tegn på at Kina ikkevil være forberedt på å komme med nye kunngjøringer I Glasgow som kunne gitt klarhet i hvordan de har tenkt å senke utslippene fremover.
Selvsagt må vi gå nøye gjennom innholdet i disse dokumentene, for å se hva de virkelig innebærer.
Det store spørsmålet er om utslippene vil fortsette å øke, og om toppen passeres først mot slutten av tiåret. Det vil i så fall være vanskeligere å få til å harmonere med halvannengradersmålet. Men man må ikke innbille seg at Joe Biden eller Boris Johnson under forhandlingene på COP26 kan lure Xi inn på et rom og så etter noen timers beinharde forhandlinger kommer han ut og sier «OK, da, vi skal nå utslippstoppen før 2025». Det er ikke sånn dette fungerer. Xi satte i gang en voldsom prosess på alle nivå da han annonserte de store klimamålene for ett år siden. Nå driver alle statlige etater i Kina på med å utarbeide egne klimaplaner som harmonerer med de overordnede målene.
COP26 kan sementere fremgangen som har skjedd til dags dato, når Kina og mange andre land har satt konkrete mål om når de skal bli karbonnøytrale. Samtidig må man også erkjenne at dagens ambisjonsnivå ikke er høyt nok. Jamfør Kinas plan om å øke utslippene frem til slutten av dette tiåret.
Rivalisering kan være bra for klima
– Du har også sagt at rivalisering mellom USA og Kinafaktisk kan være bra for klimaet. Hvordan ser du for deg at noe sånt kan spilles ut på COP26?
– Vi kan ikke vite hva Xi tenker. Men vi kan anta noe om hva hans og Kinas motivasjon for å følge opp egne klimamål kan være.
For det første, kan det bygge på genuin bekymring for følgene av klimaendringene i stort: Matforsyningssikkerhet, regionale sikkerhetsutfordringer, miljøødeleggelser, tilgang til kritiske ressurser, og så videre.
I tillegg tror jeg de ønsker å unngå at Kina får skylden dersom Paris-avtalen mislykkes. Det ligger de jo ærlig talt an til slik utviklingen har vært de siste fem årene. Xi vil ikke at Kina skal huskes som landet som kjørte hele avtalen i grøften.
For det tredje, og dette er kanskje viktigst: Hvis du aksepterer at vi er på vei inn i et globalt, grønt skifte, er det bare god industripolitikk å sørge for at du kommer i forkant av skiftet hjemme. Du bør satse på at du er i verdenstoppen eller i alle fall konkurransedyktig i nøkkelindustrier og nøkkelmarkeder som skapes i den overgangsprosessen. Derfor er det viktig for Kina å bli et avansert, moderne land i vid forstand. Og dersom de landene som leder an i dag, gjør mer for å endre økonomien sin og tar i bruk ny teknologi raskere, da må Kina gjøre det samme enda raskere, enda mer effektivt.
– Ikke nok med sjarmøretapper på klimatoppmøter
– Det har jo både USA og EU gitt utrykk for at de satser på …
– Ja, og stormaktene kjemper om innflytelse blant annet ved å være nøkkelpartneren for andre land når det gjelder kraftproduksjon, smarte el-nett, nullutslippstransport og så videre. Det er strategisk viktig å få være den som setter standardene, som kan gjøre egne verdikjeder til ressurskilder for andre land som kommer etter.
Og helt til slutt: Skal internasjonalt diplomati drive klimahandling fremover, krever det mer enn sjarmøretapper i Paris og Glasgow. I Paris gjorde man en glitrende jobb i å få landene til å ta de viktige første stegene. Men dette handler om å transformere verdens energisystemer og økonomien som følger av dem. Skal du forandre det, må du bruke alle pressmidler du har. I handel, i diplomati, i sikkerhetsspørsmål og alle andre områder. USA har allerede tyngde på alle disse områdene.
Og man kan si mye stygt om Trump, men det at han brøt konsensusnormen om at alle skal være snille med hverandre, og åpnet døren for å bruke handel som tvangsmiddel, kan faktisk føre noe godt med seg.
– Dette må du forklare.
– De av landene i verden som virkelig vil at klimaarbeidet skal gå fremover i nødvendig tempo, må være forberedt på å bruke slike harde virkemidler. Innenfor rimelighetens grenser, selvsagt, men jeg tror mange land må gjøre mer slikt for å få Paris-avtalen tilbake på rett spor. Det å ikke følge opp avtalen må få konsekvenser. Også utenfor de formelle forhandlingskanalene. I en sånn sammenheng tror jeg for eksempel EUs grensetilpasningsmekanisme, eller klimatollen, kan være nyttig.
Liten tro på klimaklubb
– Men så har jo mange tatt til orde for at EU heller burde slå seg sammen med USA og Kina om en felles ordning for at den skal få gjennomslagskraft? Danne en klimaklubb?
– Jeg skjønner rett og slett ikke hva det innebærer og hvorfor det skal bety noe som helst. Alle disse tre økonomiene har det som trengs for å komme til nullutslipp. Selvfølgelig vil de handle med hverandre. Men hvorfor skal de jobbe sammen for å stenge grensene?
Det er ofte nyttig å fremstille slikt som samarbeid. Det var nyttig for Obama før Paris-møtet å ha en felles uttalelse med Kina. Men akkurat nå ser jeg ingen dynamikk der Xi skal ha noe å tjene på å gå i samarbeid med Biden og EU om tiltak. Jeg tror det bare ville blitt tolket som at han gir etter for press fra Vesten. Og med det nivået vi ser i Kina nå av mistro mot USA, hjelper det ikke med hyggelige bilder av Xi og Biden sammen. Jeg er ingen ekspert på amerikansk politikk, men jeg tror ikke det har betydning for Bidens gjennomslag i klimapolitikken hjemme i Kongressen heller.
Vi trenger virkemidler som går utover det vi kan oppnå i slike konsensusprosesser som Paris-avtalen innebærer. For Russland, Brasil og andre land som sleper med beina, må det være klart at hvis de fortsetter å sabotere, vil de være uakseptable handelspartnere for de landene som vil lede an.
– Men ærlig talt, er det realistisk hvis alle skal sitte og handle unilateralt, som det virker for meg som om du sier?
– Ja, det er det eneste realistiske. Europa, USA og en håndfull andre kan stå sammen, jada. Det ville kanskje gjøre det vanskeligere for andre land å gjengjelde dersom de rammes av straffetiltak.
Løser akutt kraftmangel over telefonen
– Tilbake til Kina og kullet. Hvor god oversikt har vi egentlig over Kinas kullavhengighet?
– Vi har brukbare data for kraftproduksjon og energiforbruk etter provins og kilde. Totale energitall kommer årlig, så vi har bare frem til 2019, og da bare frem til september. Så det bildet er mer kornete.
Når det gjelder handel mellom provinsene, vet vi hvor mye hver provins importerer og eksporterer. Kinas strømproduksjon er et lappeteppe av provinsielle nettverk som er knyttet sammen i et transmisjonsnett som blir administrert av de to overordnete, nasjonale nettverkene. Dette er veldig rigide systemer. De opererer med langsiktige, planlagte kvoter for overføring av strøm mellom provinsene.
Det har skapt store problemer i den inneværende krisen: For eksempel var det brudd i strømforsyningen og kraftmangel i nordøst, og el-nettet holdt på å bryte helt sammen. Likevel eksporterte de samtidig 5 GW til nettverket i øst, fordi de var bundet av avtaler.
I Europa, når du plutselig trenger kraft produsert ett sted på et annet sted, har du et marked som kan levere det umiddelbart. Du har ikke regulatorer som fysisk må løpe til en telefon og forhandle frem en avtale mens nettet bryter sammen. Det må du i Kina.
Er sjelden overføringskapasiteten det står på
– Samtidig hører vi at det er kraftoverskudd i noen provinser, og underskudd i andre – handler denne krisen egentlig mest om dårlig overføringskapasitet?
– Nettverksoperatørene legger selvsagt hele skylden på transmisjonslinjene mellom provinsene. Men når noen undersøker det, finner de som regel alltid at det bare er i et fåtall av tilfellene det har skylden. Da handler det heller om innskrenkninger, eller om at man ikke har klart å justere kraftproduksjonen fra kull for å gi rom for mer fornybar produksjon.
Når det er sagt, er det gjort en skikkelig innsats på å samkjøre produksjonen i nettet bedre, og dette skjer ikke så ofte nå lenger. I de verste provinsene var det før slik at opptil 30 prosent av vind- eller solkraft produsert ikke ble absorbert i nettet. Nå er det på det meste 5 prosent.
– Og samtidig har veksten i fornybart vært eventyrlig, hvorfor klarer de ikke å kvitte seg med kullavhengigheten?
– Det har jo vært en viss forbedring, kull i miksen ligger nå på 70 prosent, og hovedgrunnen til at det har økt er jo fordi kraftbehovet har økt ekstremt raskt. Kina har valgt en svært energiintensiv vekstmodell. Og selv om de har investert mye i fornybart, har det ikke vært nok.
Vil Kina klare kullkutt til slutt?
– Men om de klarer å oppnå vekst som er mindre energiintensiv, hva da? Storbritannia gikk fra 40 prosent kull i miksen i 2012 tilat kulli praksiseren reserveløsning i dag. Kan vi vente noe tilsvarende i Kina?
– Jeg kan i alle fall si at jeg stoler på at de oppnår de målene de har satt seg. Kinas erklærte mål tillater dem å fortsette å øke utslippene frem til helt på slutten av dette tiåret. Men jeg tror også det er en viss mulighet for at de klarer å nå utslippstoppen raskere.
Og ja, de må gjennom en transformasjon av økonomien også, til noe som er mindre energiintensivt, og det har de også snakket om lenge. Mer tjenesteproduksjon og konsum, mindre bygg, anlegg og infrastruktur. Vi ser faktisk allerede en viss endring i at tilgangen til kreditt i bygg- og anleggsbransjen har blitt strupt. De er vel kanskje mer håpefulle enn det effekten så langt rettferdiggjør, og det er et åpent spørsmål om det vil virke så effektivt som de later til å tro. Men det viser i alle fall vilje til å hoppe av det hamsterhjulet de har vært på så langt.
USA under Trump motarbeider systematisk den globale energiomstillingen. EU og Kina kunne svart med felles klimasatsing, men EU har kjørt seg fast i egne problemer, sier ekspert på klimapolitikk Ole Adolphsen.
