– Det er for så vidt ikke noe nytt at parter under klimakonvensjonen er i krig med hverandre. Og Russland og Ukraina har jo vært i konstant og mer eller mindre væpnet konflikt siden annekteringen av Krim i 2014. Det er selvsagt ingen situasjon noen ønsker seg, men det behøver ikke påvirke forhandlingene veldig sterkt, selv om det gjør det vanskelig for akkurat disse partene å snakke sammen.

Det som imidlertid kan komplisere situasjonen her, er dersom russiske styrker inntar Kyiv, regjeringen må flykte og Russland innsetter et nytt marionetteregime som vil sende delegasjoner til FN-møter. Hvem blir da godtatt? Eksilregjeringen, eller den innsatte? Det kan føre til store konflikter.

Her er det vanskelig å peke på noen historisk parallell. Det nærmeste vi kommer er kanskje Taiwan, som ikke er representert i hele FN-systemet fordi Kina anser Taiwan som en del av seg. Men det er samtidig en annen situasjon – den går lenger tilbake i tid, og det pågår ingen åpen militær konflikt der nå.

– Kan vi ser for oss at dette vil påvirke blokkdannelser, allianser og standpunkt?

– Dette er jo geopolitikk, ikke minst på grunn av koblingen mot energimarkedene. Alt knyttet til Ukraina og Russland har stor betydning for det. Vi skal ikke se bort fra at det vil bli påvirket. Samtidig er det fortsatt tidlig og veldig uoversiktlig hva slags konsekvenser det får. Men en ting vet vi fra Doha i 2012: Det er risikabelt å overkjøre Russland.

Sakskobling og hestehandler

– Har vi noen erfaring med at land som kanskje ikke har den mest ambisiøse klimapolitikken kjøpslår under klimaforhandlingene for å oppnå noe på andre arenaer?

– Det er det som gjerne kalles «sakskobling». Det var for eksempel en sak for lenge siden – i 2004 – der Russland ikke ville ratifisere Kyoto-avtalen. De snudde først da de fikk lovnad fra EU om å støtte deres søknad om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon.

Vi vet jo også at USA la sterkt press på Saudi-Arabia og India i forkant av Paris-avtalen. Uten at vi vet hva som ble fremforhandlet på sidelinjen. Kina har store infrastrukturprosjekter i Afrika som vi vet brukes som forhandlingskort.

Selv fikk jeg høre om ett slikt eksempel litt tilfeldig da jeg var på vei hjem etter COP-møtet i Marrakech i Marokko i 2016. Da satt jeg ved siden av forhandlere fra et afrikansk land som snakket åpent om hvordan Kina hadde lent seg tungt på dem for å få dem til å innta standpunkt de egentlig var mot. Det er godt kjent at store land gjerne legger press på andre land. Men akkurat hva og hvordan er ikke noe man normalt snakker åpenlyst om.