– Du kan for eksempel dyrke den opp. Det første du gjør da er å drenere. Når du drenerer myra, slipper luft til i massene. Da starter nedbrytingen, og da slippes det ut en masse karbon. Samtidig får du også kjempegod jord. Det var da man lærte seg å dyrke opp myr at det ble vei i vellinga for norsk landbruk. Noe av den beste matjorden vi har i Norge kommer fra tidligere myrjord. Jeg tror ikke mange synes det er fornuftig å tilbakeføre den til myr, men vi skal i alle fall ikke drenere mer myr for å lage mer matjord.
For det er det virkelig store problemet: at man drenerer myr for å ta ut torv som jordforbedringsmiddel. Både til matproduksjon og hagebruk. Og når vi samtidig planter skog som klimatiltak, og ser de to i sammenheng, blir det hele veldig rart.
Det er viktig å huske at jord er et viktigere karbonlager enn skog i Norge. Skog og trær er enormt viktige karbonlagre i globalt perspektiv. Men i naturtypen vår, er jord altså det klart viktigste karbonlageret. Det meste av det vi har av lagret karbon i Norge, er nemlig bundet i jord, ikke i trærne. Så når vi snakker om skogen som et godt karbonlager, og planter trær samtidig som vi drenerer myr, ser vi bokstavelig talt ikke skogen for bare trær.
– En veldig, veldig dårlig løsning
– Så … myr er viktigere enn skog?
– Se heller på det sånn: I banken kan vi ha penger i lønns- og sparekontoer. Hvis du er smart med pengene dine, har du mer på sparekontoen enn du får inn på lønnskontoen hver måned. Sånn er det med karbonet i Norge også: Trær er lønnskontoen. Jord og myr er sparekontoen. Og naturens sparekonto er kjempediger.
Vi vil jo selvfølgelig binde mer karbon, og da kan det høres fornuftig ut å plante skog. Skog binder karbon raskere enn myr. Men den mengden karbon som allerede ligger i myra, den er formidabel. Derfor gir det liten mening å drenere våtmark og plante skog for å kompensere. Det er en veldig, veldig dårlig løsning. Da er det bedre å la naturen gjøre det den er skikkelig god på. Og det er å lagre karbon i tilnærmet evig tid i slike fuktige landskapstyper.
Torvens gode egenskaper
– Men hvorfor bruker vi egentlig torv i jorden?
– Fordi det helt isolert sett virker som en god idé. Torven har masse gode egenskaper: Den holder på fuktighet, slipper ut næringsstoffer, og er et kjempefint produkt, hvis du ser bort fra utslippene. Men det kan du ikke. Og dermed blir det altså en helt feil løsning.
– Hva blir riktig løsning, da?
– At vi finner andre måter å gjøre dette på, som kompostering av organisk avfall, bedre utnyttelse av jordressursene vi har, ta bedre vare på det jordkarbonet vi har. At vi gjør den tunge jobben.
– Kan vi ikke bruke bare bittelitt torv?
– Det har for negativ effekt. Du tar altså ut karbonlagre som har ligget i tusenvis av år og slipper karbonet ut i atmosfæren. Og atmosfæren bryr seg ikke om hvor det kommer fra, den blir varmere uansett hvor karbonet stammer fra. Det minner jo veldig om det vi gjør med fossilt brensel.
Litt av problemet er at vi har lagt oss til måter å drive landbruk på som er basert på at vi bare kan fylle på med torvjord og nitrogengjødsel og så videre. Før kunstgjødselets tid, var det å bygge opp jordsmonn en del av praksisen. Det er et perspektiv man har tatt vare på i organisk landbruk også: At vi skal ha selvgenererende systemer, som klarer seg uten alt det påfyllet. De gode nyhetene er at det er fullt mulig. Altså å gjøre landbruket til en sektor med negativt netto karbonutslipp, som binder mer karbon enn det som slippes ut.
– Må kanskje akseptere lavere produktivitet
– Men så kan vi se på forskning.no at grønnsaksdyrkere blant annet sier at torven er så nyttig og har så forutsigbare egenskaper at det ikke finnes gode erstatninger og dermed kan den neppe fases helt ut. I alle fall uten at vi taper produktivitet per areal. Hvordan kan vi unngå det?
– At den er forutsigbar, er et dårlig argument i seg selv. Vet du hva annet som er forutsigbart? Fossile brensler. Fossile brensler er i det hele tatt veldig fine på veldig mange måter, isolert sett. Men de gir utslipp som varmer opp kloden, så derfor vil vi fase ut dem også.
Og at produktiviteten går ned, vel, det kan hende vi bare må akseptere det. Og basere oss på at landbruket må drives litt annerledes. Det må vi egentlig uansett: Ser du på karbontapet fra de store korndistriktene i verden, som i Midtvesten i USA, er det tapt flere flere meter med jordtykkelse på grunn av ikke-bærekraftig landbrukspraksis. Vi kan ikke fortsette sånn. Det må få konsekvenser for hvordan vi skal drive landbruk, for subsidiesystemer, og så videre.
– Drenert myr bør tilbakeføres
– Så vi må bruke gulrot og pisk for å legge om?
– Eller vi bare blir enige om å legge om fordi det gir mer mening enn å fortsette i gamle spor. For eksempel: I min barndom drev man med høstpløying: Alle åkrene ble pløyd opp om høsten, og så kjørte de ut gjødsel på frossen mark om vinteren. Det var lettere sånn, pluss at gjødselkjellerne typisk ikke var så store, så den måtte ut om vinteren. Og så sparte man litt tid og kunne starte sesongen tidligere – det var bare å harve og så da våren kom. Det sparte man litt tid på.
Men så forsto man hvor mye som gikk tapt med den praksisen, alt dette gikk jo rett ut i vassdragene. Det ble forbudt, men det var også åpenbart for de fleste at det ikke var den beste måten å gjøre ting på. Slike ting skjer stadig vekk, slike gradvise endringer som er viktig for jordsmonnet. Den viktigste innsikten er at dagens produksjonssystemer ikke nødvendigvis er noen fasit. Vi må tilpasse oss når vi lærer at noe ikke er bærekraftig.
– Og hva gjør vi med myren vi har drenert allerede?
– Ideelt sett bør den jo tilbakeføres. Der myrjord er gjort til matjord, tror jeg ikke det er realistisk, men vi må i alle fall bli enige om at vi må slutte å gjøre det. Og så må vi heller bruke den beste jorden vi har til å produsere maten vår.
