Oljekrisepakken som ble vedtatt i Stortinget før sommeren, skulle sikre aktivitet på norsk sokkel gjennom koronakrisen og etterpå, og bevare sysselsettingen. Argumentet var blant annet at det ikke er tilstrekkelig med grønne arbeidsplasser til å kompensere for det bransjen risikerte å tape under krisen.

Ekspertintervjuet

Kevin Anderson er professor ved University of Manchester og CEMUS-senteret ved Uppsala Universitet. Han er også professor II tilknyttet Senter for energitransformasjon, CET, ved Universitetet i Bergen. Anderson har tidligere vært direktør for Tyndall Centre for Climate Change Research.

I tillegg har næringen selv argumentert for at man trenger en sterk petroleumsindustri for å finansiere det grønne skiftet. Oljekrisepakken fikk bred politisk støtte i en tid da offentlige penger satt løst, selv om både samfunnsøkonomer og klimaforskere advarte mot konsekvensene.

Kevin Anderson har selv bakgrunn fra oljebransjen, og er nå en av Storbritannias fremste klimaforskere. Nylig var han medforfatter på en studie som viste at selv de ivrigste av de rike landene sliter med å nå klimamålene sine. Han er blant annet tilknyttet Senter for energitransformasjon ved Universitetet i Bergen, og er kjent for klar og direkte tale. Vi har spurt ham om hva Norge bør gjøre for å få klima- og energipolitikken på rett kjøl etter oljekrisepakken.

– Hvordan bør vi bruke offentlige midler for å få norsk økonomi på rett kjøl og samtidig få fart på det grønne skiftet?

– I alle fall ikke ved å gi skatteletter til oljebransjen. Den typen antikvert tankegang kunne kanskje fått passere på 70-tallet, det bør det ikke få lov til i 2020. Klart vi nå må tenke nøye over hvordan vi opprettholder sysselsettingen, men vi begynner i feil ende. Spørsmålet vi bør stille oss, er hvordan vi kan bruke offentlige midler på å avkarbonisere samfunnet samtidig som vi demmer opp for konsekvensene av kortsiktig oljekonjunktursvikt.

– Antikvert tankegang

– Det er avkarbonisering som vil gi sysselsetting på lang sikt. Hvis vi handler nå kan vi komme langt i å kompensere jobbene som forsvinner i den samme prosessen. Jo lengre vi venter, jo tøffere vil det bli. Derfor: Hvordan kan vi raskt øke kapasiteten i fornybart? Hvordan kan vi avkarbonisere transportsektoren? Hvor bør vi investere i bærekraftig infrastruktur for fremtiden?

– Ja, hvordan?

– Det er nettopp her man må være våkne, for nøkkelen til å løse mange av disse problemene finner vi i akkurat olje- og gassektoren. Der finner vi mye av arbeidskraften, ingeniørkunsten og kompetansen vi trenger til å gjennomføre energiomstillingen. I dag misbruker vi i praksis alt dette. I stedet bruker vi det til å ødelegge fremtidsutsiktene til barna våre.

Hadde vi hatt tilstrekkelig kreative og fremtidsrettede politikere, fagforeningsledere og næringslivstopper, ville det ikke vært noen kunst. Dessverre sitter for mange av dem fast i forrige århundre, i en antikvert tankegang. Oljen er blitt som narkotika for Norge: Vi vet den ikke er bra for oss, men vi klarer ikke å slutte å bruke den, og vi klarer heller ikke å slutte å pushe den på andre.

Marshall-planen og New Deal

– Samtidig: Petroleumsnæringen gjør gode penger på det de har gjort i 50 år – er det ikke glupt å la dem styre videre mot solnedgangen og bruke pengene – så lenge de strømmer inn – til å finne noe nytt å leve av?

– Nei, jeg synes ikke det. Jeg har bakgrunn fra offshore-bransjen. Jeg har selv opplevd hvordan denne bransjen kan snu på en femøring når det kreves. Det finnes mer enn nok omstillingsevne. Det er de som skaper politikken som er problemet, ved at de ikke legger til rette for denne omstillingen. Om noe, så hindrer de den aktivt. Og det i en tid hvor dette burde skjedd målrettet og raskt.

Oppgaven burde ikke være for stor for politikken. Historien har vist oss at det er mulig. Tenk deg i krigstid: Da rigger man om fabrikker til å lage stridsvogner over natten. Se på hva Roosevelt fikk til med New Deal. Eller tenk på Marshall-planen. Tenk så raskt du kan skape fundamental endring. Tenk hva som har skjedd av omstilling under koronatiden, hvis man hadde grepet sjansen. Klart de som i dag lager utstyr til oljerigger også kan produsere offshore vindturbiner eller solcellepaneler. Vi vet hvordan vi lager slikt. Tenk hvor vi kunne vært på vei hen allerede.

Men skal vi utnytte det store potensialet som ligger der, trenger vi gode nok beslutningstakere på topplan. Folk som har den kreative kapasiteten til å se løsninger utover «business as usual». Det kan se ut som om det er en mangelvare.

– Unngå at strukturell skjevhet rammer oljearbeiderne

– Gitt at vi dropper flere oljekrisepakker og heller investerer i nye arbeidsplasser i bærekraftig industri. Hvordan kan vi da klare å opprettholde den samme sysselsettingen? På både kort og lang sikt? Er det overhodet mulig?

– Jeg mener det. Det vil selvsagt ikke være de samme jobbene over hele linja, men i svært mange kan man dra veksler på mer eller mindre nøyaktig den samme kunnskapen og erfaringen man drar nytte av i dag.

De mest forurensende og minst bærekraftige arbeidsplassene vil nødvendigvis ryke. Det er prisen vi betaler for energiomstillingen. Det blir ikke enkelt, for det vil ramme de arbeidstakerne det gjelder. Men med tilstrekkelig offentlig støtte – vil de også finne nytt arbeid. Og noe av det viktigste i en sånn omstillingsprosess er uansett å sørge for at ingen blir liggende tiltaksløse i bakevjen. At vi ikke får en strukturell skjevhet som rammer folk bare fordi de har hatt jobb i olje og gass.

– Men hvordan? Så konkret som mulig?

– Norge må skifte tempo i energiomstillingen. Det krever kreative, dyktige folk med kompetanse fra energifeltet. Det er akkurat det oljebransjen er full av. Folk som besitter kompetanse Norge sårt trenger for å få til det grønne skiftet. Man må bare bruke den bittelitt annerledes. Det er for eksempel ikke så stor forskjell på å lage understell til oljerigger og å lage det til flytende vindturbiner.

Men det som også trengs, er kapital for å sparke i gang de nye, grønne verdikjedene markedet ikke makter å få fart på alene. Her kommer staten inn. Det virker ærlig talt pinlig åpenbart. Det ligger på en måte rett foran alles neser, så hvorfor ikke bare gjøre det?

– Norge som petroleumspusher

– Ja, hvorfor skjer det ikke?

– Det er her narkotikametaforen er så skuffende holdbar. Fordi Norge har låst seg inne med et lager av lett tilgjengelig dop. Og både misbruker og pusher det på andre. Vi vet vi ikke tåler det, men vi kan ikke hjelpe for det. Men det finnes en utvei – bare man har en politikerklasse som er tilstrekkelig kreativ.

Norge har en over snittet kompetent befolkning. Men dessverre er det mye inkompetanse involvert i industri og politikk på topp-plan. Som forfekter et verdensbilde som minner litt for mye om Donald Trumps.

– Får vi ikke bare de politikerne vi fortjener? Så hvis vi skal fortjene bedre, hva bør vi gjøre annerledes?

– Dette er litt som en sliten onkel på familieselskapet – som deler alle fordommene sine med alle enten de vil eller ikke: Hvis du bare lar ham ture på, er du egentlig litt medskyldig i at han får ødelegge stemningen. Taushet er samtykke. Det er dette bevegelser som Metoo og Black Lives Matter handler om: Vi kan ikke sitte stille og se en annen vei lenger.

Det øyeblikket er vi dessverre ikke riktig kommet til i klimakampen. Derfor blir det for enkelt å skylde på overgriperne, på gærningene, på klimafornekterne. Galskapen får fortsette først og fremst fordi et flertall av oss lar dem fortsette. Vi reiser oss ikke for å si fra at dette går vi ikke med på lenger. Det er der vi må begynne – med å slutte å være tause. Og gi etter for passiviteten. Øyeblikket for handling er kommet.