Ekspertintervjuet: – Solenergi er en brutal industri
– Solenergi er en bransje der det bys veldig aggressivt i auksjonene, og der enkelte aktører opptrer – hva skal vi si – i overkant optimistisk. Det kan jo i verste fall føre til at prosjektene aldri blir realisert, sier solenergianalytiker Jenny Chase.
Silisium er grunnstoffet som er hyppigst brukt i solceller i dag.
Jenny Chase er den fremste solanalytikeren hos BloombergNEF. Fra sitt delvis solcelledrevne hjemmekontor i Sveits holder hun oversikt over solmarkedene verden over. Vi har snakket med henne om utsiktene fremover og om eventuelle skjær i sjøen. Og om Kina, som har kontroll på store deler av produksjonen av solceller og råvarene til solindustrien.
<2°C:– 2020 var jo et rart år på mange måter, men hvordan synes du det gikk med solutbyggingen?
Jenny Chase: – Fint! Vi fikk litt panikk i andre kvartal, og nedjusterte prognosene. Men med unntak av India og noen utviklingsland, hadde pandemien nesten ingen effekt på resten av verden. Så vi måtte til slutt skru prognosene opp igjen.
– Hva venter du vil skje i 2021?
– Vi tror vi vil se 185 GW vil bli installert, altså enda høyere enn fjorårets 143 GW. Det store usikkerhetsmomentet er India, men vi tror Kina, EU og til dels USA vil dra på.
Tvilsomme auksjonspriser
– Og Biden? Ser vi noen effekt av ham i Det hvite hus?
– Nei, på lengre sikt kanskje, men ikke på noen måte jeg tror vil være merkbart i år. Kanskje hvis de hadde funnet det for godt å ende handelskrigen med Kina, men det ser jo ikke så bra ut foreløpig.
– I det siste har vi sett rekordpriser på solauksjoner, som den nye rekorden fra Saudi Arabia – 10 USD/kWh. Det ryktes at en del av disse prosjektene aldri kan bli lønnsomme. Hva tror du?
– Det er to typer priser vi ser på disse auksjonsmarkedene. Noen, som den i Saudi Arabia, tror jeg bare er resultatet av en lite transparent prosess som på en eller annen munner ut i en pris som er ment å skape overskrifter. Jeg tror ikke den reflekterer hva som faktisk vil bli betalt for strømmen som produseres.
Når det gjelder andre, lave priser – som i Portugal der prisen ble satt til under 15 euro/MWh – er det litt annerledes. Tanken er da mer å gi en rabattert pris på strømmen de første 15 årene for å få god nettilgang.
Men dette er en bransje der det bys veldig aggressivt i auksjonene, og der enkelte aktører opptrer – hva skal vi si – i overkant optimistisk. Det kan jo i verste fall føre til at prosjektene aldri blir realisert. Jeg tror vi de neste par årene vil se auksjonsprisene flate ut, kanskje stige litt. Sol vil fortsatt være den billigste energikilden, og om vi ser prisene stige til 30-35 USD/MWh vil ikke det forandre mye.
– Ingen synes det er lurt å bygge ned natur for solparker
– Man sier jo ofte at det er storskalaanlegg som er det som lønner seg – mens små, takmonterte anlegg er mindre lønnsomme. Men da undervurderer man kanskje den faktiske kostnaden – både økonomisk og politisk – ved å legge beslag på svære landområder for solenergi?
– Det kommer jo helt an på hvor du er. Bor du i Australia, tror jeg ikke du bryr deg så veldig om det bygges noen store anlegg i ørkenen. Ironisk nok er takmontert sol blitt kjempepopulært i Australia. Og jeg har stor sans for påbudet California har innført om å montere solanlegg på nybygg – siden det knapt finnes noen bedre tid å montere sol på enn når man likevel bygger taket – da har du jo arbeidsfolk der oppe uansett. Og ingen synes det er noen god idé å bygge ned natur for å anlegge solparker.
Men hvis man setter seg ned og regner på mengden areal som må avsettes til sol for å nå klimamålene, tror jeg mange vil bli overrasket. Det er ikke så mye som folk skal ha det til.
Kinas silisium-dominans
– Mye av solverdikjeden befinner seg i Kina – har resten av verden noen sjanse til å ta dem igjen?
– 80 prosent av verdens polysilisium produseres i Kina, etter det kommer Tyskland og Sør-Korea. Det meste av wafere og ingots, altså silisiumbarrer, produseres også i Kina. Det skaper utfordringer for oss andre.
– Kan vi ikke produsere slikt i Europa?
– Klart vi kan. Og klart vi kan vedta all verdens nåløyer som bare utvalgte land vil klare å komme gjennom. Om slike handelsbarrierer hjelper å gjennomføre energiomstillingen, derimot, er vel heller tvilsomt.
– Men det produseres jo noe. Blant annet påNorSun i Årdal. Og med lavere avtrykk enn kinesiske produkter. Kan man ikke bare skalere opp slik produksjon?
– Igjen, joda, og dersom det gjør solutbygging mer politisk håndterbart, vær så god. Men vil slike fabrikker klare å levere nok til all etterspørsel i Europa? Det tviler jeg sterkt på. Vi må innse at dette ikke er noe kjøkkenbordsindustri lenger. Dette er en brutalt konkurransepreget bransje der mange virksomheter allerede taper penger. Det er en grunn til at dette er et globalt marked. Hvis man får produksjonen opp i skala i EU eller andre steder, kan man selvsagt på sikt matche prisen til de kinesiske konkurrentene, men det vil være en ekstremt smertefull prosess å komme opp i en slik skala.
Xinjiang-ubehaget
– Samtidig er det en kjensgjerning at mange er ukomfortable med å handle for eksempel polysilisium med Kina, spesielt på bakgrunn av påstandene om tvangsarbeid i silisiumfabrikker i Xinjiang-provinsen.
– Der produseres snaut halvparten av verdens polysilisium, mens EU og USA står for omtrent en fjerdedel av etterspørselen. Så for å svare på det forrige spørsmålet ditt samtidig: Klart det er mulig å styre utenom produkter fra akkurat den delen av Kina, i alle fall hvis Kina hadde hatt forståelse for det. Det har de ikke. Et annet problem er at mange av solcelleprodusentene blander silisium fra flere kilder, og kjøper også på spot-markedet for å få nok. Der får man ikke nødvendigvis vite så mye om opphavet. Og når det først er rift om silisium, kan spot-markedet være vanskelig å komme utenom.
– Over til El-nettet: Hvorfor snakker man så ofte om det som en utfordring for solindustrien?
– Vel, det er med sol som med mange andre energikilder – der du har stort potensial for produksjon, er gjerne ikke der du har høyest befolkningstetthet. Så vi må ofte ha en måte å overføre strømmen fra produksjonsstedet til forbruksstedet. Da trenger vi et nett som består av kabler, og kabler har begrenset overføringskapasitet.
Der støter man ofte på utfordringer. Noen ganger er det rent byråkratisk – da kan det løses. Men det kan også være et praktisk problem som har nettopp med kapasiteten å gjøre og det kan være mer kinkig og kostbart å løse. Samtidig er det et generelt større problem å balansere tilbudet med etterspørselen – altså ikke bare å transportere strømmen til forbrukeren i rom, men også i tid – når forbrukeren faktisk etterspør den.
Sol har den kinkige egenskapen at midt på dagen, når produksjonen når toppen, er gjerne ikke etterspørselen den største.
– Batterier må til
– Og hvordan løser du det?
– Batterier er det åpenbare svaret. Bruk batterier til å jevne ut toppene – og gjøre produsenten i stand til å levere jevnt selv når produksjonen dabber av. Når det gjelder selve distribusjonsnettet er det ofte bare å bygge bedre nettverk. En siste måte er litt slik man nå gjør i Kina – vedta at man ikke skal bygge kjempeanlegg langt fra folk, men heller nært store etterspørselssentra.
– Men kan man snu på det også? Si at solenergi også har noe å tilby nettet?
– Det spørs helt hvor du befinner deg. At det å bygge ut masse småkraft på tak og vegger i Norge skal løse problemer knyttet til nettverkskapasiteten, det må jeg si jeg er skeptisk til. Nettopp fordi sol har en tendens til å skinne når etterspørselen ikke er på topp. Jeg vil tvert om si at med mye småskalaanlegg trenger du enten et godt nettverk, eller mye batterier.
– Og det med batterier virker så banalt enkelt, men likevel så vanskelig å gjennomføre i praksis. Hvorfor?
– Først og fremst fordi batterier er skikkelig dyre. Og det krever nokså avanserte styringssystemer for å optimalisere funksjonen i nettverket. Men jeg vil påstå, spesielt for Nord-Europas del, at sesongvariasjoner totalt sett er en større utfordring enn døgnvariasjoner. Jeg bor i Sveits og vi har et ganske stort solanlegg på taket. Det produserer langt mer strøm enn vi trenger om sommeren, og langt mindre enn vi bruker om vinteren. Alt dette er selvsagt utfordringer som kan overkommes – men konklusjonen er at sol er en stor del av løsningen, men det blir aldri løsningen på alt.
– Ville satset mer på vind enn sol i Norge
– Et annet ankepunkt man hører er at vi er i ferd med å skape et massivt avfallsproblem, når alle panelene vi installerer nå skal byttes ut, og vi ikke har gjort solbransjen tilstrekkelig sirkulær ennå. Er det noe i det?
– Er dette noe unikt for solindustrien, mener du? Solcellepaneler består i stor grad av glass og aluminium, som vi begge gjenvinner i dag. Faktisk kan hele solcellen gjenvinnes omtrent som glass. Du må rigge gjenvinningsfabrikken litt om, men prosessen er relativt lik. Jada, vi må være obs på det, og jada, vi må legge til rette for å gjøre også denne delen av økonomien sirkulær. Men jeg tror jeg kan love deg at ett av de mange andre problemene vi står overfor vil ta knekken på oss lenge før gjenvinning av solcellepaneler blir uoverkommelig.
– Er solenergi noe for alle land? Også Norge?
– For å si det sånn: Jeg er solanalytiker, og hadde jeg vært Norge, ville jeg satset vesentlig mer på offshore vind enn sol. Jeg sier ikke at det ikke vil være nyttig å legge solceller på norske tak. Sol i kombinasjon med andre energikilder, som vann- og vindkraft, er fint, siden solen gjerne skinner når det er tørt og vindstille. Så vi skal ikke glemme sol heller.
– 7 TWh høres lavt ut
– Hvor stort vil sol bli, til slutt, sammenliknet med andre energikilder?
– Vi gjorde en modellstudie på det, og fant at sol ville utgjøre 23 prosent av el-miksen i 2050. Jeg vil egentlig tro at det er et i overkant konservativt estimat. Men det betyr ikke at norsk sol vil ta helt av.
– NVE tenker 7 TWh sol av 182 TWh totalt i 2040 – høres det mer rimelig ut?
– Det høres lavt ut. Tenk på Tyskland – de er på 9 prosent allerede nå. Sveits satser på 40 prosent innen 2050 – det er ambisiøst, men hvorfor ikke?
– Hvordan skal Sveits klare det?
– Ikke med solparker, hvis det er det du lurer på. Det skal skje utelukkende ved bruk av takmonterte anlegg. Og det er gjennomførbart. Det er nok av takareal her. Men da kan vi heller ikke vente å se rekordlave priser. Det vil koste vesentlig mer enn 30-40 euro/MWh.
– Men er det nisjemarkeder der vi kan vente å se vekst i Norge? Som bygningsintegrering? Flytende sol? Eller er dette bare hype?
– Bygningsintegrering er i bunn og grunn mest hype. Produktene holder rett og slett ikke mål. Jeg ønsker alle som satser på bygningsintegrering lykke til, men jeg ser ikke at det er grunn til å betale ekstra for bygningsmaterialer fordi de produserer litt energi. Det er en grunn til at man selger solceller i kjempeskala til store anlegg.
– Kan du ikke bare henge noen solceller på veggen?
– Men vent litt. I et land som Norge, der solen står lavt, får du vel så mye ut av effekten av veggmontert sol som av paneler på tak – og du risikerer ikke at de er dekket av snø halve vinteren.
– Jeg ser den, men samtidig: Kan du ikke bare henge noen solceller på veggen, da? I tillegg krever bygningsintegrering lang tilbakebetalingstid. Det vi finner, er at folk investerer i solceller dersom de vinner igjen investeringssummen i løpet av 8-9 år. Må det gå lenger tid enn det, må du gjøre noen antakelser om strømpriser, funksjonsdyktighet, at vedlikehold ikke koster noe. Og tar det da mer enn 20 år før du har fått igjen investeringen, er det ikke en investering – da er det et personlig prosjekt.
– Flytende sol, da?
– Hvis du har et visst volum av vann for hånden, og du ønsker sol, kan du montere panelet ditt på noe som flyter. Jeg bare skjønner ikke hvorfor man skal gjøre en sånn stor greie av det? Det er jo bare det det er. Solceller på flytende ting.
Og så har vi selvsagt agriphotovoltaics – eller landbrukssolkraft. Der man dyrker vekster under solcellepaneler. Eller du kan ha beite under panelene. Spesielt bær kan egne seg til slikt, siden de er arbeidsintensive vekster uansett. Og mange av dem foretrekker skygge. Men igjen – det er jo egentlig bare solceller på en åker.
