Bortfall av matvarer og arbeidskraft

– Utover det du har nevnt i Midøsten, hva frykter du nå av konsekvenser av krigen på kort sikt?

– Ukraina og til dels Russland er også viktige eksportører av fôrvarer til EUs landbruk. Husdyrproduksjonen i EU vil derfor også bli rammet. Vi skal heller ikke glemme at Russland også er en stor korneksportør. Sanksjonene vil ha stor betydning, og skape stor usikkerhet, om tilgangen på korn og jordbruksvarer. Russlands og Ukrainas situasjoner er selvsagt helt ulike i utgangspunktet. Men resultatet er det samme: Bortfall av varer fra markedet.

Det som skjer i Ukraina, har også en effekt på arbeidskraft i landbruket både i Norge og resten av Europa. Vi er avhengige av arbeidskraft fra Hviterussland og Ukraina, spesielt sesongarbeidere. I 2020, da pandemien kom, skjedde det rett ved inngangen til sesongen i grøntnæringene, og det fikk jo alvorlige konsekvenser. Nå får vi en krig ved inngangen til denne sesongen. Vi vil etter alt å dømme se at mye av arbeidskraften fra disse landene ikke kommer på grunn av krigen. På den annen side kommer hundretusenvis av flyktninger. Det er arbeidsføre og flinke folk som gjerne vil bidra hvis det legges til rette for det. Så bildet er ikke enkelt å tolke, vi vet lite om hvordan våren 2022 i Europa vil bli.

– Forsyningssikkerheten er mer utrygg enn vi har trodd

– Hva skjer hvis konflikten blir langvarig?

– Det gir to typer virkninger, direkte og indirekte. Den direkte virkningen handler om at dersom krigen i Ukraina fortsetter i lang tid, vil det gå kraftig utover produksjonen i Ukraina. I tillegg får vi anta at den russiske eksporten fortsatt vil være underlagt langvarige sanksjoner.

Den indirekte virkningen, og det er en utvikling vi allerede så før krigen, er at matsikkerhetspolitikk og dermed også jordbrukspolitikk vil bli betydelig påvirket i mange land. Vi har over tid nå sett resultatet av en kombinasjon av negative effekter av klimaendringer, energikrisen, pandemien, økende gjødselkriser og nå til slutt krigen i Ukraina. I tillegg kommer den ferske rapporten fra FNs klimapanel med enda klarere varsler om trusler mot verdens matproduksjon. Samlet gjør dette at de fleste land har fått en økende forståelse for at forsyningssikkerheten for mat og fôrvarer er langt mer utrygg enn man har lagt til grunn politisk de siste 30 årene. Den naive troen på en bedre verden etter Jernteppets fall, har fått en alvorlig knekk.

Jeg tror dette vil føre til betydelige politiske endringer. Jeg tror mange land vil gjøre store endringer i prioriteringene i matsikkerhetspolitikk og dermed jordbrukspolitikk. Vi ser jo tegn til det allerede – både i Norge og Sverige har for eksempel satt økt selvforsyning på dagsordenen. Også EU har trappet opp sitt arbeid med matsikkerhet kraftig i 2021, gjennom en sterkere koordinering av en felles europeisk reaksjon på matkriser. EU-kommisjonen vedtok 12. november en beredskapsplan for matforsyning og matsikkerhet i krisetider.

Forutsigbarhet for bøndene

– Apropos Norge: Hva kan konsekvensene bli her på kortere og lengre sikt? Hvor bør vi være forberedt på problemer og hva kan vi gjøre for å møte dem?

– Først og fremst vil prisene på korn sannsynligvis fortsette å øke. Vi har jo et målprissystem i jordbruksavtalen, men vi ser allerede nå at prisene på verdensmarkedet blant annet på en del kornvarer er blitt så høye at vi nå ikke trenger toll for å beskytte norsk produksjon i konkurranse med import. Det skjer altså samtidig som regjeringen setter høye mål om å øke norsk selvforsyning. Det er viktig, fordi norsk matkornproduksjon er en viktig nøkkel til å oppnå økt selvforsyning.

Da er det samtidig viktig at det norske jordbruksavtalesystemet utvikles slik at bøndene opplever forutsigbare rammebetingelser. Dette må til dersom bonden skal velge å satse på produksjon av mer matkorn fremfor fôrkorn. Spesielt forutsigbarhet om prissettingen er avgjørende. Det er jo en høyere risiko ved å produsere matkorn, bøndene må gjødsle på en annen måte for å få riktig proteinkvalitet, i tillegg gir klimaendringer og mer variable værforhold økt risiko. Samtidig er kostnadene særlig for energi og gjødsel dramatisk høyere. Derfor må vi ha rammebetingelser som reduserer usikkerheten. Bøndene kan ikke bære all risiko ved å produsere mer av de vekstene vi trenger å produsere mer av for å øke selvforsyningsgraden.

– Avklaringen i jordbruksavtalen kommer for seint

– Hvordan kan vi endre rammebetingelsene, da? Er det noen grep som kan tas raskt?

– Som lederen i Bondelaget sa i debatt for et par dager siden – det er akkurat nå bøndene kjøper gjødsel og såkorn. Det er altså nå valget tas om det blir produksjon av mathvete eller fôrkorn, men det skjer uten at bøndene vet prisen til høsten. Så usikre forutsetninger om høstens kornpris gjør at mange bønder velger heller å produsere fôrkorn, fordi det reduserer risikoen. Nå kommer avklaringen gjennom årets jordbruksavtale litt for seint – bøndene må så før den er klar. Det aller viktigste er antakelig mer forutsigbarhet, det må til for at bonden kan våge å satse med en viss trygghet for å få betalt.

– Ta vare på jordbruksareal og bønder

– Du nevnte Klimapanelets rapport, som veldig kort oppsummert sier at det blir vanskeligere å dyrke nok mat for hver tidel temperaturen øker utover århundret. I lys av dette, og i lys av den sårbarheten vi ser avdekket nå med krigen i Ukraina: Hvilke grep bør Norge – og andre land, for den saks skyld – ta for å bedre matsikkerheten?

– To veldig enkle svar, som også er viktige, grunnleggende forutsetninger: Ta vare på jordbruksarealene, og ta vare på bøndene. Når det gjelder det første, handler det særlig om å ta vare på de gode jordbruksarealene i de beste klimasonene. Der det er størst mulighet til å produsere matkorn, grønnsaker og andre matvekster. Jordvern er avgjørende for norsk matsikkerhet i et endret klima.

Det andre handler om å sørge for at bøndene fortsetter i jobben sin. Vi ser at det er en stadig nedgang i antall gårdsbruk i Norge. NIBIO har gjort undersøkelser som viser at mange bønder er i tenkeboksen om hvorvidt de skal fortsette eller slutte. Og bønder er jevnt over godt voksne folk. Vi må sikre kontinuitet i selve jordbruksproduksjonen. Da må vi sikre at neste generasjon ser at rammebetingelsene gjør det interessant å velge å bli bonde.

Så må vi sørge for at vi opprettholder infrastrukturen i matsystemet. Svak økonomi i dag reduserer bøndenes tillit til at jordbruk vil gi anstendig inntekt i framtida. Dette kan føre til fortsatt nedlegging av gårder og dermed forvitring av jordbruksmiljøer. For å ha et robust jordbruk som bidrar til god matsikkerhet i Norge, må vi sikre produksjon i alle deler av landet. Produksjon som opprettholder både apparatet som leverer innsatsfaktorer og tjenester som jordbruket trenger.

Overgangsrisiko

– Hvordan gjør vi det?

– Det må for det første være et visst kundegrunnlag for de som leverer varer og tjenester. I tillegg må det være såpass stort volum av varer som produseres at varemottakernes kostnader ikke blir uakseptabelt høye sett i forhold til volum. At inntransportavstandene for melk og kjøtt ikke blir for lange, for eksempel. I det langstrakte landet vårt er lange transportavstander allerede en utfordring.

Vi må enkelt sagt sørge for at viktige elementer i det helhetlige norske matsystemet ikke forvitrer. Dette dreier seg blant annet også om å forstå og håndtere overgangsrisiko. Vi har for eksempel hete debatter om effekten av klimatiltak i jordbruket. Mange bønder opplever klimapolitikken som en reell trussel med tanke på risiko for raske endringer i markedet for husdyrproduksjonen. Det har selvfølgelig også en psykologisk side, det påvirker motivasjon for å satse på videre drift.

Husdyrproduksjon under press

– Hva mener du nå, hva slags overgangsrisiko tenker du på?

– Vi må erkjenne at det ligger noen motsetninger mellom enkelte tiltak for å endre forbruk og produksjon for å få ned klimagassutslippene på ene sida, og på den andre sida å opprettholde distriktbasert produksjon basert på de lokale ressursene. I mange områder er husdyrproduksjon helt avgjørende for et aktivt jordbruk. Vi må ikke glemme at 70 prosent av verdiskapingen i norsk jordbruk er basert på husdyrproduksjoner.

Hvis vi gjennomfører raske tiltak for å få ned klimagassutslipp som fører til reduksjon av de husdyrproduksjonene som er mest avhengig av bruk av lokale forressurser, vil det føre til bortfall av produksjon, nedlegging av gårdsbruk og færre arbeidsplasser i de distriktene som mest avhengig av husdyrproduksjon. Største delen av jordbruket i distrikts-Norge er helt avhengig av husdyrproduksjonene.

Dette har jeg advart mot lenge. Ja, det haster med å gjennomføre utslippsreduksjoner, men vi må se helhetlig på konsekvensene blant annet for matsikkerheten. Når vi snakker om utslippsreduksjon, matsikkerhet og klimatilpasning, må vi også snakke om risiko for mistilpasning. Vi får kanskje ned utslippene, men risikerer samtidig å svekke andre bærekraftselementer – som matsikkerhet. Bærekraft handler også om det sosiale, om gode levekår i levedyktige lokalsamfunn.

– Matsikkerhet må være hovedpremiss i debatten

– Sier du egentlig at vi har hengt oss litt for mye opp i metanutslipp fra drøvtyggere?

– Den norske klima- og jordbruksdebatten har vært veldig ensidig på rødt kjøtt og drøvtyggere som det store problemet. Man kan få inntrykk av at det blir satt likhetstegn mellom lave klimagassutslipp og bærekraft. Men å fremstille det som hele svaret, avslører et totalt fravær av forståelse om hva bærekraftig jordbruk egentlig er.

Nå har vi en situasjon der matsystemet er under press fra pandemi, krig, energikrise og gjødselkrise samtidig. I tillegg har vi fått den siste rapporten fra Klimapanelet. Forhåpentligvis vil alt dette sammen føre til at vi får en mer helhetlig forståelse av disse spørsmålene. Det er på tide at diskusjonen om endringer i matsystemene inkluderer matsikkerhet i en stadig mer usikker verden. Matsikkerhet bør bære hovedpremiss for diskusjonene om endringer i det norske matsystemet