Ekspertintervjuet: – Vi har evnen, men mangler viljen
«Havnivåstigning er en naturlig konsekvens av at planeten vår varmes opp», heter det i beskrivelsen av dette bildet, som er tatt i Diskobukta på Vest-Grønland. I Norsk klimastiftelses siste temanotat får vi innblikk i klimaets status akkurat nå, vinteren 2021, på blant annet havnivåstigning, issmelting og temperaturøkning. Den statusen viser at vi fortsatt har et godt stykke igjen før vi er på rett vei, ifølge klimaforsker Bill Hare.
Bill Hare er direktør for og grunnleggeren av analysebyrået Climate Analytics. Et av prosjektene de er involvert i, erClimate Action Tracker, som måler hvor langt vi har kommet mot klimamålene vi har satt oss. Vi har spurt Hare om halvannengradersmålet fortsatt er innen rekkevidde.
Bill Hare: – Det er det, i teorien. Vi er ikke dømt til å passere 1,5 graders oppvarming. Men dersom du spør om politikken som er vedtatt så langt er tilstrekkelig, er svaret et annet.
<2°C:– Og da er svaret …?
– Et soleklart nei. Vår analyse viser at dersom vi iverksetter all politikken som er vedtatt og oppnår alle erklærte ambisjoner for netto-nullutslipp, kan vi klare å begrense oppvarmingen til 2,1 grader. Flere andre analyser viser noe liknende.
Der har du problemet i et nøtteskall: Vi er inne i en veldig positiv bølge av netto-nullambisjoner, men de ledsages foreløpig ikke av konkret politikk mot 2030 som er forenlig med disse ambisjonene. Problemet er at det er et veldig stort gap mellom den praktiske politikken som vil bli ført mot 2030 og netto-nullambisjonene mot 2050.
– Paris-avtalen er en god begynnelse
– Hva er det som holder oss tilbake?
– For ti år siden kunne man sagt at å utvikle og ta i bruk nullutslippsteknologi var for kostbart. Det kan man ikke lenger. Nå handler dette om politisk vilje og handlekraft. Vi trenger mer av det for å utløse potensialet som ligger i fornybar energi, industri og transport.
– Hvordan kan vi gjøre det bedre?
– Først og fremst handler det om å mobilisere ressurser til omstilling, og finansiere omstillingen. Det krever at offentlig og privat sektor spiller på lag. Vi må ha alle med hvis vi skal komme oss på veien som leder til nullutslippssamfunnet.
– Er Paris-avtalen god nok?
– Den er i alle fall en god begynnelse. Det som gjør den utilstrekkelig, er de svake forpliktelsene fra medlemslandene. Det eksisterer ingen mekanisme for å tvinge land til å øke bidragene sine, det er helt og holdent opp til dem selv. Jeg tror en slik mekanisme på et eller annet tidspunkt vil tvinge seg frem. I mellomtiden er vi avhengige av ulike former for press utenfra og innenfra.
Og det krever igjen at et tilstrekkelig antall land skrur opp ambisjonsnivåene sine. I så måte er det interessant både at USA blir med igjen, og at EU, Storbritannia og Kina har annonsert netto-nullambisjon. Og ikke minst at sistnevnte annonserte det uten at de visste om Joe Biden ville vinne. Kina bruker ikke lenger USA som unnskyldning.
– Klimaklubb best med Kinas deltakelse
– India, da?
– Jeg tror ærlig talt de ble tatt litt på sengen av Kinas utspill. Og det har ført til et visst press for at de skal komme med et netto-nullutspill også. Det har endret dynamikken en del, ikke minst i kombinasjon med at Biden vant i USA. Samtidig har de fortsatt et utfordrende innenrikspolitisk landskap å manøvrere i.
– Hva med forslaget om en klimaklubb – der medlemmer innfører karbonskatter, og legger toll på varer fra land som ikke har tilsvarende skatter? Kan noe slikt få enda mer fart på ting?
– Det er mer komplisert. Det korte svaret er «ja». Det litt lengre svaret er «ja, men …». Er det bare USA og EU som er tyngdepunktene, tror jeg bare det vil bidra til mer støy om hvor urettferdig verdens rikdom er fordelt. Men dersom Kina hadde blitt med, kunne en sånn klubb endret alt. Om det er realistisk, er et annet spørsmål.