– Man ønsket å få mer effektive prosesser, en mer forutsigbar og effektiv utbygging. Markedskrefter skulle brukes for å nå klimapolitiske mål. Det var derfor man laget en el-sertifikatsordning som ikke bare var prosjektstøtte, men som også ga langsiktige subsidier avhengig av hvor mye strøm de produserte.

Samtidig var det en rivende utvikling i teknologien, og vindkraft ble etter hvert lønnsomt. I 2016-2017 ble det derfor plutselig fart i vindkraftutbyggingen i Norge. Vi fikk vindparker på Fosen, Jæren og Kvaløya for å nevne noen. Etter hvert bestemte nasjonale myndigheter seg for at det kanskje var på tide med en nasjonal vindkraftpolitikk. De ville være forberedt på en eventuelt ny bølge med utbygginger.

Så var det noen uheldige formuleringer om at nasjonale interesser skulle veie tyngre enn lokale, selv om man også skulle lytte til de lokale.

– Og da vokste motstanden frem?

– Den hadde allerede vært der en stund, lokalt. Men da det ble snakk om en nasjonal ramme for vindkraft endret motstanden karakter. Du fikk mer koordinerte og profesjonelle organisasjoner som Motvind og La naturen leve, som begynte å bygge bro mellom de lokale protestbevegelsene. I tillegg vokste det frem en ny konfliktlinje – mellom stat og kommune. Den politiske forståelsen av lokal selvråderett kolliderte med en nasjonal ramme for vindkraftutbygging.

– På kollisjonskurs med lokale interesser

– Var det litt sentrum-periferi-konflikt i dette, altså?

– Litt, men akkurat kommune-stat-konflikten er ikke nødvendigvis alltid bare en sentrum-periferi-konflikt. Tidligere, i den lokaldemokratiske prosessen, tok man i saksbehandlingen også hensyn til lokale arealkonsekvenser. At det ikke kom i konflikt med hensyn til øvrige næringer som var viktige i lokalmiljøet.

Men NVE er jo en energimyndighet, så de vurderer først og fremst energiutbyggingen. Da det ble myndigheten som vurderte prosjekter og tildelte konsesjon, ble det samtidig potensial for at nasjonal klimapolitikk kunne komme på kollisjonskurs med lokale interesser.

– Har NVE tatt for lite hensyn til kommunene?

– Det blir for kategorisk. De har for eksempel fulgt en praksis der de har invitert kommunene og utbyggere sammen til å drøfte prosjekter. Problemet har imidlertid oppstått i utbyggingsfasen. Når prosjektene endrer seg underveis, har ikke kommunene hatt en ordentlig stopp-knapp. Den ligger hos NVE. Og det har vist seg at i den fasen er lydhørheten hos NVE mye lavere.

– Setter sinnene i kok

– Men hadde det vært så annerledes om kommunen hadde behandlet det som en byggesøknad? Løyve er vel løyve?

– Problemet er at det gjerne har skjedd saker og ting mellom utredning og byggestart. Prosjektet kan ha fått et annet omfang enn det kommunen først ble informert om. Hadde det da vært en prosess under plan- og bygningsloven, kunne man krevd en ny konsekvensutredning når teknologien endres. Når du får konsesjon, er den teknologinøytral. Du står i prinsippet fritt til å sette opp turbiner med den teknologien som til enhver tid er tilgjengelig. Så om politikerne for seks år siden sa ja til ti turbiner på 80 meter, kan de plutselig få fem på 200 meter i stedet.

Jeg tror mye av denne stat-kommune-konflikten handler om den nevnte stopp-knappen. At kommunene ikke kan stanse et prosjekt som har endret seg såpass mye at premissene for å godta det ikke lenger er der. Derfor får du prinsipielle nei-vedtak i noen kommuner.

Det blir ikke lettere av dette kartet som Olje- og energidepartementet har prøvd å si ikke er et utbyggingskart. Når du får områder hvor det åpnes for at det er lettere å få konsesjon enn andre, er det jo et signal til utbyggerne om hvor de bør gå på befaring. Slikt bidrar til å forsterke følelsen av at stemmene i lokalmiljøet ikke blir hørt. Det setter sinnene i kok.

– Vindkraft blir ikke behandlet som energipolitikk

– En tysk ekspert vi intervjuet sa at det også er en fordelingspolitisk dimensjon som har falt ut av den tyske vindkraftpolitikken. Er det noe slikt vi ser i Norge også?

– Fordelingen av byrder og goder er noe av det mest omdiskuterte ved vindkraft i mange land. Hvem eier vindparkene, hvem tjener pengene, hvordan kompensere de som bor i nærmiljøet?

I Norge er det påfallende hvordan de dominerende energisektorene våre er så gjennomregulerte, og har så veldreide rammeverk – mens det motsatte er tilfelle for vind. Tenk på vannkraft, konsesjonslovene til Johan Castberg, hjemfallsretten. Tenk på petroleumspolitikken. Alt dette som har vært med på å bygge velferdsstaten.

Slike perspektiver blir merkelig nok ikke drøftet om vindenergi. Når vi snakker om vind i Norge, er det aldri som energipolitikk, det er som klimapolitikk.

– Men hvordan kan vi få til en omstart av samtalen om vindkraft? Uten det vanvittige konfliktnivået?

– Lokalt vil konfliktene alltid være veldig betinget av konteksten. Der må man snakke sammen i lokalsamfunnene. Men på nasjonalt nivå må vi forsøke å unngå radikaliseringen vi ser tendenser til. Dødstrusler, hærverk, og så videre. Der tror jeg rikspolitikere må ta mot til seg og tørre å diskutere dette mer åpent og tydelig.

De må ta utgangspunkt i kunnskapsgrunnlaget vi har, og si hvor vi bør styre. Hvorfor skal vi ha vindkraft? Skal vi produsere for eksport, skal vi bruke det til å elektrifisere transportsektoren, eller til industri? Hvor mye bør vi bygge ut?

– Naturen har en veldig liten stemme

– Skal vi slutte å snakke om vind som klimaløsning?

– Poenget er at vi må bevege oss bort fra bare klimaargumentene. Folk vil forstå det annerledes om vi snakker om at vi bygger fremtidens velferdssamfunn, ny industri og nye arbeidsplasser. I tillegg må vi være tydelige på at når vi bygger ut vind, raserer vi kanskje noe som betyr noe for oss. Det kan ikke bare være Motvind, DNT og Naturvernforbundet som diskuterer slikt. Det må løftes opp til nasjonalt partipolitisk nivå.

En av våre informanter sier det så bra: «I et samfunn hvor det er lønnsomt å bygge ut vindkraft, og ikke satt noen grenser for utbygging, hvor det bare er NVE som vurderer om det skal bygges ut, der har naturen en veldig liten stemme.» Det er kanskje noe der. Vurderingen bør ta hensyn også til lokale miljøforhold, kultur, andre forhold som veier tungt akkurat der utbyggingen er foreslått. Og kanskje lokale myndigheter bør ha en formell myndighet i denne beslutningsprosessen.

– Så … vi bør egentlig flytte beslutningsmakten ned på et lavere forvaltningsnivå igjen?

– Jeg sier ikke at det nødvendigvis løser alle konflikter. Men man kan oppfordre kommunene til å lage helhetlige planer for fornybar energi. Fornybar energi blir stadig mer strategisk viktig. Forsyningssikkerhet er avgjørende, og dermed også produksjon. Derfor bør alle kommuner tenke over: Hvordan kan vi bidra? Kan vi ha solceller? Skal vi bygge ut mer vannkraft? Eller skal vi ha vindkraft? I så fall, hvor mange turbiner, og hvor? Hvem skal eie dem, hvor skal pengene gå?

Kommunen bør behandle energiproduksjon som en integrert del av planarbeidet i kommunen, som kritisk infrastruktur. Da ligger kommunen et skritt foran når det kommer en utbygger med en «ferdigtygget» plan. Faren for å bli overkjørt er ikke så stor.

Det er ikke bare meg som sier dette, mye forskning som peker i samme retning. Så må det være premisser som tar høyde for dette med rettferdighet, fordeling av goder og byrder og hvordan vi skal prioritere. Men diskusjonen bør startes nedenfra om de konkrete prosjektene – og partipolitikken må våge å ta den prinsipielle siden.