– Så dette er noe som er varslet?

– Jeg vil i alle fall si at det ikke er overraskende at dette skjer nå. Vi har her i Bergen holdt på med klimamodellering siden før 2000. Og allerede de første kjøringene viste at vi ville se mye høyere sommertemperaturer og mindre nedbør i flere av områdene i verden, som Sør-Europa og Middelhavsområdet, Sørvest-USA, deler av Kina, deler av Australia, og det sørlige Afrika, blant annet. Det har slått til.

Forskerne har visst om dette i 30 år. Men det er kanskje først de siste årene man har vært tydelige på hva konsekvensene faktisk blir. Vi fikk for eksempel den såkalte halvannengradersrapporten fra FNs klimapanel i 2018, der det ble regnet på konsekvenser av disse endringene. Den viste tydelig hvor mange flere mennesker som ville utsettes for ekstreme og eksepsjonelle hetebølger. Og språket var klarere i den rapporten enn det har vært tidligere. Har du lest den rapporten og hørt på kommunikasjonen fra FNs klimapanel de seneste årene, er ikke dette veldig overraskende.

– Vi forstår ikke alvoret før vi har følt katastrofen på kroppen

– Hvorfor er det da ikke tatt mer på alvor?

– Der er det flere forhold som spiller inn. For det første er forskere tradisjonelt forsiktige. Forskere legger vekt på usikkerheten, på det de ikke vet. Da kan budskapet ofte forsvinne litt i forbeholdene.

I tillegg – før du har følt en sånn katastrofe som i Sør-Europa på kroppen – hva slik varme og tørke faktisk innebærer, når markene er brunsvidde, når elven går tom for vann, fiskene dør og du må skru av kjernekraften som bruker elvevann til kjøling – før alt dette skjer, tror jeg det er vanskelig å forestille seg hva en ekstremtørke faktisk er. Jeg har holdt foredrag om muligheten for tørke i mange år. Det først når du ser det i stor skala tett på at du faktisk forstår det.

Normalsituasjonen som forsvant

– Samtidig er det jo de som peker på at det er langt færre i dag som dør av naturkatastrofer enn tidligere. Og føyser den statistikken over hyppigere ekstremvær litt vekk.

– Og det er helt riktig at færre dør av slike ekstremværhendelser enn tidligere, men det handler om økonomisk utvikling. For 60 år siden døde 10-20 millioner mennesker av sult i Kina. Det skjer ikke lenger. Vi har bygget mye mer robuste systemer nå, den totale matproduksjonen er mye større, vi kan eksportere og importere mer mat enn før, transportsystemet er bedre, og så videre. Så vi er bedre rustet enn vi har vært noen gang tidligere.

Spørsmålet er om vi kan forvente at sårbarheten vår for slike hendelser vil forsette å gå ned, eller om vi kan få så store hendelser at det kan slå ut hele systemer og få enda mer omfattende konsekvenser. Det kan jeg ikke svare på. Men det er klart at om store deler av verdens matproduksjon slås ut samtidig, vil det ha betydning for mennesker over hele jorden. Det gjelder ikke minst for befolkningen i sårbare land avhengig av import av mat.  

Jada, færre dør av naturkatastrofer, men ...

– Er det også noe med at normalsituasjonen – den vi bruker som referansen for å si noe om hvordan gjennomsnittet er – at den er i endring? Og at det dermed er vanskelig å si hvor ekstremt det ekstreme blir?

– Her er det to ting som skjer. Det ene er klimamodellene forskerne bruker. Dette er ufattelig komplekse verktøy, som i stor grad «trenes opp», eller «tunes» på fagspråket, til klimaet som har vært. Vi lager en modell som representerer utviklingen frem til i dag, som vi bruker til å se på hva som skjer i fremtiden. Men dersom du trener modellen opp på et klima vi i praksis ikke lenger har, er det ikke gitt at den er i stand til å reprodusere endringer like raskt som de faktisk kommer.

Det andre er at normalsituasjonen vi bruker som referanse, ikke lenger er det normale. Så vi har et dårlig utgangspunkt for å si hva vi kan forvente når ekstremhendelser skjer. En tusenårshendelse skal for eksempel statistisk sett bare opptre en gang hvert tusende år. At USA har registrert fem slike nedbørshendelser bare den siste måneden, viser hvor vanskelig dette er i et klima i endring.

Raskere og mer alvorlige klimaendringer

– Betyr det at det er fare for at klimaendringene kan komme raskere enn vi har forutsett? Og at noen fenomener kan bli mer intense?

– Jeg tror det. Ser du på nedbørsøkningen på Vestlandet de siste 50 årene, er den større enn det modellene sier. Samme med smeltingen av is i Arktis. Det henger sammen med at en del tilbakekoblingsmekanismer, fenomener som forsterker hverandre, er vanskelige å modellere riktig. Det kan være for eksempel kombinasjonen av hetebølger og tørke: Varmere klima tørker ut jorden, tørrere jord gjør at det blir enda varmere fordi det ikke lenger brukes energi på å få vann til å fordampe. Det er en del sånne ting i klimasystemet der det ser ut til at klimamodellene ikke gir en respons som går raskt nok til å beskrive det vi observerer.

Året da alt gikk galt i energisystemet

– For å ta dette videre til politikken: Hvis vi bygger samfunnssystemer ut fra en normalsituasjon som ikke lenger er relevant – er vi da egentlig rigget til å stå i det som kommer? Bør vi tenke annerledes?

– Jeg tror det, ja. Vi har vært vant til å tenke at klimaendringene i liten grad vil ramme oss her oppe i nord. Men vi lever jo i et veldig koblet system – enten det gjelder handel med mat eller transport av energi. Når gassen fra Russland strupes på grunn av krigen i Ukraina, eller når fransk kjernekraft må stenges ned fordi det er for lite kjølevann i elvene, da påvirker det systemene hos oss også.

Jeg tror også at vi må se nærmere på effektene på de koblete systemer når det skjer slike ekstremhendelser over hele kontinenter, eller flere kontinenter samtidig. For eksempel nå, på det europeiske energifeltet, er det lite vannkraftproduksjon sør i Europa på grunn av tørken, det er lite vindkraft fordi vinden ikke blåser, og lite vann i elvene gjør at kjernekraften får problemer. Så kommer krigen i Ukraina i tillegg til alt dette. Det er med andre ord ufattelig mange ting som har gått galt for energisystemet i år.

– Så hva bør vi gjøre?

Vi må tenke annerledes om worst-case-scenarioene. Hva skjer hvis alt rammes samtidig? Når flere av planetens brødkurver tørkes samtidig, hva betyr det for globale forsyningslinjer? Mange land er jo helt avhengig av matimport. Det blir stress på samfunnet når matprisene går til himmels. Spesielt i sårbare og svake stater. I Norge ligger vi bedre an enn de fleste andre land, men vi er ikke upåvirket av situasjonen i resten av verden. Dette angår oss også.