Vesten har vært naive i forholdet til både Russland og Kina, sier professor Øystein Tunsjø.
Kinas president Xi Jinping og Russlands president Vladimir Putin fra et møte i Kreml 5. juni 2019. Foto: NTB/Reuters/Maxim Shipenkov
USAs og Europas forhold til Kina blir stadig mer anstrengt. Hva betyr det for tilgangen til de nødvendige ressursene for et grønt skifte, der Kina lenge har vært «hele verdens fabrikk»? Vi hører med professor Øystein Tunsjø.
<2°C:– Statsviter Cullen Hendrix skrev nylig i anerkjente Foreign Policy at den neste geopolitiske konflikten kan komme til å handle om grønn teknologi. Har han et poeng?
Øystein Tunsjø: – Absolutt. Russlands invasjon av Ukraina har skapt stor oppmerksomhet om særlig energisikkerhet. Det er nå tydelig for alle at det blir stadig viktigere å sikre egne interesser. Det er dessuten åpenbart at mange vestlige land har satt seg i et uholdbart avhengighetsforhold til Kina når det gjelder tilgang til hovedingrediensene i det grønne skiftet. Kina er den suverent største produsenten av sjeldne jordarter. De er også størst på halvledere, batterier, solceller og elementer til vindturbiner. Når etterspørselen etter de strategiske råvarene og produksjonselementene stiger, som den kommer til å gjøre i voldsom grad fremover, er det naivt å tro at ikke Kina vil prioritere seg selv og sette egne politiske mål først.
– Hvorfor har Kina fått en så dominerende posisjon innen strategiske råvarer og klimateknologi?
–De tenker på en helt annen måte enn Europa og til dels USA gjør. De har en helt annen historie og helt andre erfaringer som påvirker politikken. Kina har rundt 1,4 milliarder innbyggere, og det er først de siste tiårene at de har vært i stand til å brødfø alle. Fattigdom og tilbakevendende hungersnød er en sentral del av Kinas nyere historie. Det er svært viktig for regimet å være selvforsynt når det blir krig om Taiwan.
– Du sier «når» det blir krig om Taiwan og ikke «hvis». Er ordvalget tilfeldig?
–Nei, det er ikke tilfeldig. Jeg er blant dem som tror at det kommer til å bli krig om Taiwan. Med mindre USA på et eller annet tidspunkt kommer til at Taiwan ikke er verdt å kjempe for, tror jeg det blir krig i løpet av 10-20 år. Det er ellers interessant å se hvordan Kina kobler Taiwan og internasjonalt klimasamarbeid sammen. Straks Nancy Pelosi dro på offisielt besøk til Taiwan, kuttet Kina klimadialogen med USAs klimautsending John Kerry.
Kinesisk selvforsyning trumfer klimamål
–Har ikke vi i Vesten tatt muligheten for krig og behovet for selvforsyning alvorlig?
–Overhodet ikke. Norge har for eksempel ikke tatt selvforsyning på alvor i det hele tatt. Vi har bare drøyt fem millioner innbyggere, men dersom det internasjonale handelssystemet bryter sammen, klarer vi oss slett ikke selv, hverken med mat eller andre ting.
Kina tenker og handler helt annerledes. De jobber systematisk med å øke hjemlig dyrking av ris og korn, og tenker akkurat likedan når det gjelder energi. De forbereder seg på en større geopolitisk konflikt, og vil være selvforsynte med energi før det braker løs. Det er årsaken til at Kina åpnet flere nye kullkraftverk i fjor enn hele resten av verden stengte ned til sammen. Skal de være selvforsynte, må de ta i bruk både olje, gass og kull. De vil ikke unnlate å ta i bruk disse ressursene av hensyn til klimaet. Hensynet til internasjonale klimamål er ikke overordnet nasjonale mål i kinesisk politikk.
Kina investerer strategisk i alle energiformer, også fornybare, og har gjort det i mange tiår allerede. De svinger seg også utrolig raskt. De visste at verdens tilgang på korn ville synke drastisk da Russland angrep Ukraina, så med én gang krigen startet, investerte de i Marokko for å få tilgang til fosfor, som er en viktig ingrediens i kunstgjødsel. Kinesiske investeringer i Afrika har også nokså konsekvent vært koblet til tilgang til viktige ressurser.
– Vi i Vesten har vært naive?
–Vi har vært naive, i forhold til både Russland og Kina. Når det gjelder Vestens avhengighet av Kina, er hovedårsaken at utvinning og produksjon av sjeldne jordarter, solceller, batterier og vindturbiner har kunnet skje veldig mye billigere der. Men nå ser vi at det har en pris. Både USA og Europa ser at de må etablere forsyningskjeder som er uavhengige av Kina.
Mener Vesten burde våknet tidligere
–Japanerne fikk en øyeåpner i 2010, da en disputt over de territorielt omstridte Senkakuøyene førte til stopp i eksporten av sjeldne jordarter fra Kina til Japan. Burde Kinas vilje til å bruke handelsrestriksjoner som verktøy i politiske spørsmål fått flere til å våkne allerede den gangen?
–Ja, absolutt. I etterkant har vi sett mange lignende eksempler der andre asiatiske land har fått kjenne på Kinas vilje til å bruke tvangsmakt for å oppnå politisk gevinst. Sanksjonene er veldig spesifikke og målrettede og treffer ofte der Kina vet at det gjør vondt. Europa burde sett denne viljen til å bruke makt og handlet på grunnlag av den for lenge siden. Vi burde ha brukt tiden til å bygge opp en selvforsyning av strategiske råvarer vi hittil har kjøpt fra Kina.
– Hvordan er USA og Europa stilt for å komme ut av Kinas grep?
–USA er i en annen posisjon enn Europa. I dag er de så å si selvforsynte med energi gjennom fracking (utvinning av gass ved hjelp av store mengder vann, sand og kjemikalier, journ. anm.) og oljesand. De har også helt andre ressurser til å håndtere det grønne skiftet enn Europa har, både i form av naturressurser og teknologisk industri. Kontinental-Europa mangler olje og gass til å gi energisikkerhet i dag, og de har i dag heller ikke mye av innsatsfaktorene som trengs for å sikre nok grønn energi i morgen.
– Men finnes de nødvendige ressursene i Europa?
–Det gjør de nok i stor grad, men det vil ta tid å utvinne dem. Vesten har tidligere i stor grad eksportert de negative miljøpåvirkningene til Kina. Nå må vi håndtere dem selv. En annen utfordring for Europa er at vi mangler den industrielle infrastrukturen som trengs for et grønt skifte. Den har vært i Kina, og nå må vi bygge vår egen. Men vi har egentlig ikke noe valg, og en oppside kan jo være at grønn teknologi kanskje kan produseres mer miljøvennlig her enn kineserne har gjort.
Frakobling fra Kina krever parallelle forsyningskjeder
–I dag er Vesten opptatt av å frakoble seg Kina. I veldig nær fortid var budskapet, blant annet i EU, at vi ikke kan nå klimamålene uten tett samarbeid med Kina. Hva tenker du om det?
–Det er naivt å tro på et tett samarbeid med Kina nå. Forholdet mellom USA og Kina blir mer anstrengt, og vi ser også økt mistenksomhet mellom EU og Kina. Kina kommer ikke til å dele sine ressurser og sin infrastruktur med resten av verden for å gjøre klimaomstillingen mest mulig kostnadseffektiv.
– Joe Biden har blant annet kommet med en enorm grønn subsidiepakke på flere hundre milliarder dollar – Inflation Reduction Act (IRA) – som skal stimulere grønn teknologi og industri i USA og motvirke kinesisk dominans i strategiske sektorer. Hvordan ser disse tiltakene ut fra Beijing?
–Dette er et naturlig steg i den økede rivaliseringen mellom USA og Kina. Jeg tror ledere i Beijing forstår dette, selv om de misliker utviklingen.
– I fjor ble partnerskapet «Minerals Security Partnership» lansert med USA i spissen og Australia, Canada, Finland, Frankrike, Tyskland, Japan, Sør-Korea, Sverige, England og EU-kommisjonen med på laget. Målet er å sikre partnerne robuste forsyningskjeder for mineraler som er kritiske for å nå blant annet klimamålene. Hvordan tror du dette initiativet oppfattes i Beijing?
–Igjen tror jeg Beijing har forstått at vi nå har beveget oss inn i en ny tidsalder med re-globalisering (globalisering i «revers», journ. anm.), frakopling, og økt oppmerksomhet om selvforsyning. Dette er neppe den utviklingen Kina foretrekker, men jeg tror ikke grepene fra USA kommer som noen overraskelse på lederne i Beijing.
– Vil EU og USA være konkurrenter eller partnere fremover når det gjelder å sikre ressursene for det grønne skiftet?
–Begge deler – konkurrenter og partnere. Men langt mindre konkurrenter enn USA og Kina eller EU og Kina. Det vil være noe partnerskap i disse forholdene også, men mindre enn i det transatlantiske. Dette er den store forskjellen fra globaliseringsperiodens høytid etter den kalde krigen.
– Vi er åpenbart i et stemningsskifte der troen på at globalt marked skal gi oss de mest effektive løsningene på klimakrisen, viker plassen for regionalisering av verdikjedene. Hvordan bør vi i Norge forholde oss til det nye politiske klimaet?
–Norge bør følge sine nære allierte i USA og EU og stramme inn på relasjonen til Kina. Det betyr ikke at Norge ikke skal handle med Kina, men det trengs mer eksportkontroll, screening og et bevisst forhold til ikke å gjøre seg mye mer avhengig av Kina.
– Hvilket geopolitisk scenario mener du er mest sannsynlig fremover? Oppskalering og full handelskrig mellom USA/Vesten og Kina/Russland, eller noe annet?
–Jeg tror den nye supermaktrivaliseringen mellom USA og Kina vil tilspisses. Maktsentrumet i verden flyttes til Øst-Asia. Denne rivaliseringen får konsekvenser for Europa, det transatlantiske forholdet og forholdet Kina-Russland.
Gode forutsetninger for «grønt» Norge
–Du er medlem av Forsvarskommisjonen av 2021, som nettopp la frem en vurdering av viktige forsvars- og sikkerhetspolitiske veivalg i Norge. Har kommisjonen behandlet Norges tilgang til strategiske råvarer og teknologi for det grønne skiftet?
–Vi har ikke sett inngående på dette, men min personlige oppfatning er at Norge har ganske gode forutsetninger for å håndtere et grønt skifte. Vi har veldig mye penger – men foreløpig kanskje litt for liten vilje til å bruke dem på nødvendige investeringer. Dessuten sitter vi sannsynligvis på betydelige forekomster av viktige mineraler. Vi er heller ikke helt borte når det kommer til teknologiutvikling. Ellers var mandatet vårt når det gjelder klima mer å se på hvordan Forsvaret kan redusere sitt klimaavtrykk.
– Hva kom dere frem til?
–På lengre sikt kan man kanskje bygge et forsvar som er mer basert på droner og autonome systemer enn dagens, men det tror vi ligger et stykke frem i tid. Jeg mener at det i mellomtiden kan være fornuftig å satse mer på simulatorer for øvelser og opptrening. Det kan erstatte vesentlige utslipp fra fartøyer, tanks, fly, helikoptre og lignende.
