– De siste faktisk rapporterte tallene på årsbasis er fra 2021, da var det 41 prosent fornybart, 48 fossilt og 12 kjernekraft. Og dette er produksjonstall, altså kraft som er levert inn i systemet, ikke bare installert kapasitet. For 2022 forventer vi at fornybar øker videre og kjernekraft faller videre.
Andelen fornybart har altså uten tvil økt mye. Ser vi litt nærmere på fossiltallene, ser vi at gassandelen økte fra 2000 til 2010, men andelen har ikke vokst voldsomt fra 2010 til 2020. Den er nesten den samme. Det blir med andre ord feil å si at tyskerne har satset voldsomt på gass i løpet av Energiewende selv om de bygde Nord Stream 2. Produksjonen fra kull ble halvert fra 2000 til 2020. Men forbruket har økt litt igjen i 2021 og 2022 og kull har de siste par årene utgjort 32 prosent av kraftmiksen i Tyskland.
– Men ser vi på installert kapasitet, ser vi også at kull har gått kraftig ned, fornybart kraftig opp, mens gass har steget nokså jevnt og trutt. Planen var kanskje å skru opp elproduksjonen fra gass da Nord Stream 2 åpnet?
– Ja, bruke gass i en overgangsfase mens man kjørte opp fornybart og på sikt fase ut kjernekraft og kull. Det virket nok fornuftig da. Ser vi på hvilke volum Nord Stream 2 var dimensjonert for, er det åpenbart at man så for seg at den overgangsfasen skulle vare en stund. I etterpåklokskapens lys ser vi jo at det var lite gunstig å ikke ha en diversifisert tilgang til gassen: Bare ett rør fra Russland og begrenset LNG-importkapasitet til å kompensere for eventuelt stopp av gass fra Russland.
Samtidig må det sies at det de fleste fryktet mest før krigen, var at en konflikt mellom Russland og Ukraina, som den i 2014, skulle sette en stopper for russisk gass til Europa fra rørledningene nettopp gjennom Ukraina. Noe av tanken med Nord Stream-ledningene var jo også å ikke være sårbare for nettopp det igjen. Nå er det lettere å se at det var Russland og ikke Ukraina som var det virkelige problemet.
Samtidig er det jo interessant å se kontrasten mellom Tyskland og Polen i forholdet til Russland. Polen har bygget mye av kraftsystemet sitt rundt kull. De har jobbet konsekvent med å klare seg uten gass fra Russland. Dette har vært en hoveddriver i deres energipolitikk, og et viktig argument bak Baltic Pipe-rørledningen som nå er i operasjon og kan sende norsk gass til Polen.
– Men du nevnte hva vi kunne gjort annerledes. Hvis vi hadde visst det var høy risiko for at Russland skulle starte både en krig og en energikrig, hva ville vi – eller Tyskland, eller EU – gjort da?
– De ville nok i alle fall ikke bygget Nord Stream 2. De ville vel satset mer på LNG-import, eventuelt sett på andre tilkoblingsmuligheter. Kanskje gassledninger fra Nord-Afrika. Og fjerne flaskehalser i infrastruktur internt, for mer fleksibilitet. Og selvsagt fått mer fart på fornybarutbyggingen inkludert lagringsalternativ for energi når det ikke blåser eller solen ikke skinner. Kanskje de ville utsatt nedstengningen av kjernekraften noe og vært noe vennligere i synet på gass og blått hydrogen. Hvis vi kunne spådd om krigen i Ukraina, ville vi nok kanskje også for eksempel fremskyndet nedstengningen av kjernekraftverk for vedlikehold. Igjen, mye av det samme som vi ser i dag, altså.
– Hva med kullet? Ville de satset mer på det også?
– Nei, jeg tror ikke det ville vært svaret. Heller LNG og mer fornybart. Kanskje vi ville merket mer press fra EU på å lete og åpne felt i Barentshavet. Hadde det vært gjort for 10-15 år siden, kunne det kommet i produksjon nå. Nå er det jo et problem at det tar 15 år fra du gjør nye funn til du kan få produksjonen i land fra Barentshavet.
Så er det jo et spørsmål hva vi gjør om krigen slutter og forholdet til Russland på en eller annen måte normaliseres. Vil Europa igjen gjøre seg avhengige av russisk gass, vil noen virkelig gå ned den stien igjen? Det tviler jeg litt på, i hvert fall ikke skape en ny situasjon der Russland blir en kritisk leverandør og dermed kritisk for energisikkerheten.
– Samtidig er jo energikrisen global, og noe av det første som skjedde etter den første pandemiknekken, var vel at energietterspørselen skjøt i været igjen raskere enn noen hadde trodd, spesielt i Asia?
– Det stemmer at dette ikke bare handler om Russland. Etterspørselssituasjonen i Kina spiller for eksempel også inn. Og der, med de nye COVID-problemene, har etterspørselen fått en ny knekk. Hadde veksten vært større i Kina, ville vi nok de lagt beslag på mye av LNG-volumene Europa nå kjøper. Så dette er veldig sammensatt.
– Hva blir lærdommen av alt dette, da? Bortsett fra å ikke gjøre seg helt avhengig av én gassleverandør? Hva kan og bør gjøres i Europa fremover for forsyningssikkerhetens skyld?
– Det viktigste generelt er å diversifisere. Det bør jo alle land gjøre. Du bør ha nok til å forsyne ditt eget lands behov med energi. Hvis du må gjøre deg avhengig av import, sørg for at du har flere kilder. Og så må alle sørge for diversifiserte porteføljer: Ulike svingninger i vær og vind gir ulike sett med utfordringer. Den store nøtten fremover blir spørsmålet om hvordan man kan ha nok reservekapasitet hvis det skjer store endringer i været. Det blir varmere, det kan bli våtere, men det kan også bli tørrere i perioder. Vi kan få mye mer vind, men også lange perioder med lite. Da må vi ha noe i reserve. Hvordan få til dette med bruk av lagringskapasitet fra fornybar blir gjerne den største energiutfordringen for Europa framover.
Vi ser jo at EU øker fornybarsatsingen, og at de ønsker å satse sterkt på hydrogen for å løse den langsiktige lagringsproblematikken. Det skjer mye på teknologifeltet som er spennende. Batterier kan også dekke kortsiktige behov for å balansere. Tanken er jo å ha veldig mye fornybarkapasitet, så du kan utnytte overproduksjon til å lage mer holdbare bærere som hydrogen, ammoniakk eller e-fuel. Nederland alene har jo planer om 70 GW vind utenfor kysten sin innen 2050. Det er langt mer enn landet trenger, og da er tanken å lage hydrogen av resten.
Men inntil du har nok batterikapasitet, inntil du har nok produksjon av hydrogen og andre fornybarmekanismer i bånn som kan fullt og helt erstatte de gamle fossile kildene, må du ha en annen reserveløsning. Da er gass fornuftig, og kanskje noe kull som sikring. Kjernekraft også, selvfølgelig, men det er komplisert, kostbart og meget tidkrevende å bygge nye kraftverk i stor skala.
– Hva kan Norge gjøre?
– Prognosene viser at strømbehovet skal øke fremover. Da må vi prøve å øke produksjonskapasiteten, uten å ødelegge for mye natur eller biomangfold. Det er jo ikke så lett. Å satse på havvind er nokså selvsagt. Landbasert vind kan også være på vei tilbake. Der var det veldig mye galt som ble gjort i første runde.
Når det gjelder olje og gass, handler det om å selge den til best mulig pris. Men det slår meg: Vi klager ofte over dyre bensinpriser her i landet, men det går seg som regel til. Vi kan regulere det med avgifter, eller gjøre noe med skattenivået når folk ikke har det bra nok. Det burde være litt det samme med strømmen. Norge bør prøve å få best mulig betalt for strømmen – som for alle andre produktene vi eksporterer. Og så må vi finne måter å løse fordelingsproblemene hjemme på, slik at folk ikke får det verre når staten tjener mer penger.
Så har vi et problem med kraftkrevende industri og annet næringsliv som trenger billig strøm for å levere til konkurransedyktige priser internasjonalt. Dette er et område som ikke er rett fram å løse.
