Seniorforsker Hege Westskog forteller om hovedingrediensene i oppskriften på vellykket kommunal klima- og miljøpolitikk.
Norske kommuner har ulike utfordringer i klimapolitikken sin, og velger ulike strategier. Noen ganger møtes de med folkelig motstand, som her fra 2019, da aksjonister kjørte i kolonne mot Bergen sentrum for å protestere mot bompenger.
Foto: Marit Hommedal / NTB
Klima ligger ikke an til å bli noe hett tema i høstens kommunevalg. Det synes seniorforsker Hege Westskog er synd, siden kommunene har store muligheter for å tilrettelegge for mer klimavennlige liv med mindre forbruk på mindre arealer.
<2°C: – Hvem bestemmer mest over klimapolitikken der du og jeg bor? Internasjonale organer, staten eller kommunene?
Hege Westskog:– Det er avhengig av hva vi tar utgangspunkt i. Norge har forpliktet seg til å redusere utslippet av klimagasser gjennom internasjonale avtaler. For å oppnå dette er flere grep på nasjonalt nivå viktig, som for eksempel CO2-avgiften. Målene i klimapolitikken er imidlertid så omfattende at vi ikke kan oppnå dem utelukkende ved teknologiske endringer og effektivisering.
Hvis vi skal nå klimamålene og samtidig bevare naturen – og de to tingene må nødvendigvis ses i sammenheng – må vi omstille økonomien, måten vi innretter samfunnet på og måten vi lever på. Det handler om bedre arealutnyttelse, om å kutte i forbruk, om å reise mindre, om å bruke mer klimavennlig transport, om å spise mer bærekraftig, om å satse mer på sirkulærøkonomi og så videre. Dette har kommunene stor mulighet til å påvirke. Vi lever alle livene våre i en kommune.
– Norsk klimadebatt handler likevel mest om hva staten gjør og ikke gjør. Undervurderes kommunens rolle?
–Det er vel mer snakk om at staten ikke har prioritert kommunen veldig høyt som klima- og miljøaktør. Det er først de siste årene kommunens potensial som omstillingsaktør har kommet ordentlig i fokus. Internasjonalt ble betydningen av det lokale nivået først anerkjent gjennom Parisavtalen i 2015. Nå tror jeg det begynner å gå opp for mange her hjemme at plan- og bygningsloven er et av de viktigste redskapene vi har for å strukturere hvordan samfunnet ser ut. Kommunene kan bruke den til å dreie samfunnet i mer klima- og miljøvennlig retning, gjennom bedre arealutnyttelse. De har også muligheter til å påvirke både næringsliv og befolkning gjennom tett dialog og nettverksarbeid i sin egen kommune og regionalt, for eksempel ved å tilrettelegge for nye, bærekraftige boligmodeller.
– Har du eksempler?
–Absolutt. I Stavanger har vi Vindmøllebakken bofellesskap, som har redusert det private boarealet og i stedet satset på gode fellesarealer. De har også lagt til rette for deling, slik at forbruket av utstyr og tjenester blir mindre. I Hurdal, som er en liten kommune, planlegges det for en klimavennlig sentrumsutvikling ved å bygge tett i sentrum. Du skal kunne sykle eller gå, og flere møteplasser gjør det enklere å treffes. Og boligene skal være klima- og energieffektive ved at det blant annet tilrettelegges for solceller.
Fra statlig oppfordring til pålegg
– Kan du dra oss kjapt gjennom «kommunal klima- og miljøhistorie»?
–På 1990-tallet kom reformen «Miljøvern i kommunene», der staten tilbød kommunene finansiering av miljøvernrådgivere. Dette var i forbindelse med Agenda 21-arbeidet, med oppfordring om å tenke globalt og handle lokalt. Det var en bølge som døde ut på slutten av 1990-tallet, men som blant annet ga oss Fredrikstaderklæringen i 1998. Det var en avtale mellom kommuner, fylkeskommuner, organisasjoner og lokalsamfunn som skulle bidra til mer bærekraftig samfunnsutvikling. KS tok initiativ til en satsing på «grønne energikommuner» på 2000-tallet, og i 2009 kom staten med pålegg om at alle kommuner skulle lage klima- og energiplaner.
– Gjorde alle kommuner det?
–Nesten alle, men en del planer gikk nok rett i skuffen. Kommunene velger selv om de vil lage en egen klimaplan eller legge klimaplanleggingen inn i det vanlige planverket, og en del har valgt den siste varianten. For en del mindre kommuner er det utfordrende å i det hele tatt få på plass en kommuneplan. Som jeg pleier å si: kommuneplanleggere vokser ikke på trær i små kommuner.
– Hva har skjedd siden 2009?
–Klimatilpasning har kommet inn som nytt tema i en revidert versjon av den statlige planretningslinjen. Og så vil jeg nevne «Klimasats» fra 2016, en ordning der staten stiller midler til rådighet for kommunale klimatiltak samfinansiert med kommunene. Dette har vært en viktig ordning som har gitt fart til mange kommuners klimaarbeid, men noen voldsom satsing vil jeg ikke kalle det, med rundt 300 millioner per år. Det er småpenger når du tenker på hvilken omstilling vi står foran. Så jeg tror jeg vil si at mye av den gode klimapolitikken som skjer i kommunene, skjer mer på tross av staten enn på grunn av staten.
Tre kriterier for lokal klimasuksess
– Da hopper vi videre til den gode kommunale klimapolitikken. Hvordan får man til den?
–Forskningen peker på tre suksesskriterier. Det ene er å koble klimapolitikken veldig tydelig til lokal virkelighet. Et eksempel er Gjøvik, med fokus på å utnytte fjernvarmesentralen til Eidsiva Bioenergi og på å få til et godt samarbeid med NTNU-miljøet i byen. I kommuner som Hurdal og Tingvoll, som var tidlig ute med fokus på bærekraft, har klima- og miljøpolitikken blitt en del av den lokale identiteten: Hurdal som «bærekraftsdalen» og Tingvoll som «økokommune».
– Og den andre hovedingrediensen?
–Institusjonalisering. Den kan være formell – i form av regler, rutiner og rammeverk – eller uformell. Arendal kommune har institusjonalisert månedlige møter i noe som kalles miljøledergruppa. Den består av kommuneledelse og representanter for opposisjonen. Her dannes det vaner, og du får en institusjonell kontinuitet over valgperioder. Arendal regner seg som landets første kommune med klimanøytral drift, og har fått til mye bra. Tingvoll, som ble økokommune allerede på 1970-tallet, hadde en politikerskole der nyvalgte politikere fikk innføring i økokommuneerklæringen. De har også institusjonalisert at miljøkonsekvensene skal vurderes i forbindelse med alle kommunale vedtak.
Uformell institusjonalisering handler om å skape en kultur for å ha klima- og miljøarbeid i fokus. Et eksempel er Kongsberg, der det kommunale foretaket Kongsberg kommunale eiendom dyrker innovasjon knyttet til energiløsninger i kommunale bygg. Det har ført til innovative energiløsninger som for eksempel hydrogenlagring og solceller på Vestsiden ungdomsskole.
– Og det tredje suksesskriteriet?
–Det handler om styring. New Public Management, med streng resultat- og målstyring, fungerer ikke som eneste rettesnor når samfunnet skal omstilles og vi ikke helt vet hvor vi skal. Da trenger vi mer fleksible tilnærminger til prosessen, mer samarbeid på tvers av sektorer og en annen måte å tenke ledelse på. Samskaping og fleksibel samforvaltning mellom stat, fylke, kommune, næringsliv og innbyggere er nødvendig. Det rigide norske styringssystemet er en utfordring i komplekse endringsprosesser, og vi må skape nye roller underveis. Kristiansand er et eksempel på en kommune som har tatt gode initiativ innen samskaping. Kommunen, næringslivet og organisasjonslivet trekker sammen i den årlige Miljøuka.
Kjøtt og bompenger er stridstema
– Har de norske kommunene svært ulike klimastrategier? Hva gjør de norske storbyene?
–Oslo er en hovedstad som sammenligner seg med europeiske storbyer og har en offensiv klima- og miljøpolitikk. Oslo var tidlig ute med klimabudsjettering og er langt fremme på blant annet urbant landbruk. Stavanger har særlige utfordringer med spredt bebyggelse og må nødvendigvis fokusere på nye transportløsninger. Politikerne som innførte bompenger i Stavanger-området fikk virkelig merke at restriktive tiltak aldri er populære. Det samme har vi sett i Bergen, med stor folkelig motstand mot bompenger. Dette handler om utfordringer med å få oppslutning om klima- og miljøvennlige transport- og arealtiltak gjennom de såkalte byvekstavtalene. Byer med mer spredt bebyggelse vil for eksempel ha større problemer med å innføre restriktive tiltak som bompenger, fordi kollektivmulighetene er færre. Det er også viktig med god kommunikasjon rundt de tiltakene som innføres. Trondheim har for eksempel jobbet godt med kommunikasjon rundt miljøpakkene. De har også vært flinke til å samarbeide med omlandskommunene ved å sørge for at alle kommunene får noen fordeler gjennom byvekstavtalen.
– Andre tema enn bompenger som skaper bølger?
–Mat er også et forferdelig betent tema. Kjøttdebatten er like opphetet som ulvedebatten. Selv om det nå foreligger svært mye forskning som konkluderer med at kjøttproduksjon er en stor utslippskilde, møter jeg mange politikere og forvaltningsansatte som ikke «tror» på tallene. Da er det vanskelig å få konsensus om tiltak for å redusere kjøttkonsumet.
– Hva er den største utfordringen kommunene står overfor i klimapolitikken?
–Det handler om finansielle og menneskelige ressurser. Staten har store forventninger til kommunenes bidrag uten at det gjenspeiles ikke i statlige bevilgninger til kommunene. En studie vi gjorde for Kommunal- og distriktsdepartementet viste at særlig distriktskommunene mangler ressurser til å drive aktiv klima- og miljøpolitikk. For eksempel har Hurdal og Tingvoll måttet nedtone sitt bærekraftsarbeid på grunn av manglende ressurser. Et forslag fra dem er å ansette egne omstillingskoordinatorer på regionalt nivå som kan bidra med ressurser i lokalt klima- og miljøarbeid. Ønsker man effektiv kommunal klimapolitikk, må kommunene få ressurser til å arbeide med disse problemstillingene. Klima- og miljøhensyn finner ikke veien inn i samfunnsplanleggingen helt av seg selv.
– Andre utfordringer?
–Det har jo igjen en viss sammenheng med ressursmangel, men i mange kommuner er det for dårlig samordning av arealpolitikken. Her har kommunen bukta og begge endene, og særlig i små kommuner kan det være et problem at heftig lobbyvirksomhet fra for eksempel grunneiere og utbyggere fører til at politikerne sier ja til arealbruk de av klima- og miljøhensyn burde sagt nei til.
– Tror du klima blir et sentralt tema i høstens kommunevalgkamp?
–Nei, det tror jeg ikke. Det er et tema det er lett for mange å utsette, og et tema som lett drukner i pandemi, krig, energikrise og økte levekostnader. Det er synd, for Norge er en av verdens verstinger når det gjelder klimaavtrykk, og vi bør begynne å omstille livene våre jo før jo heller.
Finske tilstander i norske skoger? Nettoopptaket kan gå mot null
