Blir Kina vertskap for FNs klimakonferanse i 2028? I så fall vil landet ta på seg den globale lederrollen mange har etterlyst, sier forsker Susanne Dröge. COP-møtet i Tyrkia i høst kan bli preget av årets mange ekstremværhendelser.
Vil Kina og president Xi Jinping ta på seg rollen som vert for COP-møtet i 2028? Her er Xi under Donald Trumps besøk i Beijing i mai 2026. (Foto: Mark Schiefelbein/AP/NTB)
Kortversjonen:
FNs årlige klimakonferanse (COP31) finner sted i Tyrkia i november
Ekstremvær kan øke interessen og skyve oppmerksomheten over mot klimatilpasning
Tyrkia vil ha støtte til nytt globalt mål om elektrifisering
EUs økonomi presses hardt av Kina, gjør samarbeid om elektrifiseringsmål vanskelig
Hvis Kina blir vertskap for klimakonferansen i 2028, vil landet ta en lederrolle over flere år
Som vert vil Kina sette mye inn på å gjøre konferansen til en suksess
FNs klimapanel er under økende politisk press fra land som ikke ønsker åpenhet om klimakunnskapen
I november møtes verdens land til FNs årlige klimakonferanse. Vertslandet Tyrkia prøver å gjøre en global offensiv for elektrifisering til et av hovedtemaene.
At ekstremværhendelser i år har rammet mange vestlige land, kan øke interessen for klima igjen, mener forskningsleder Susanne Dröge ved tankesmien SWP i Berlin. I dette intervjuet kommenterer hun også den overraskende nyheten om at Kina kan være interessert i å være vertskap for klimaforhandlingene i 2028 – et møte som blir særlig viktig fordi landene da skal gjøre opp status for fremdriften under Parisavtalen.
– Det ville selvfølgelig være en total gamechanger. Fra det øyeblikket den kinesiske regjeringen skulle ønske å overta, ville alt man ser i forhandlingene, umiddelbart endre seg, fordi Kina selvfølgelig vil sikre seg at det som vert oppnår suksess, sier Dröge.
Forskyvning mot klimatilpasning
Energi og Klima:– Ekstreme værhendelser rammer stadig hyppigere – skogbranner, hetebølger, også hetebølger i havet. I tillegg kommer El Niño, som denne gang blir spesielt kraftig. Vi er på vei mot rekordvarme og sannsynligvis enda mer ekstremvær. Men vil alt dette spille en rolle for den internasjonale klimapolitikken og forhandlingene under COP31 i Antalya i november? Kan aktører bruke dette til å mobilisere til mer handling?
Susanne Dröge: – Jeg tror faktisk at ekstremværet vil spille en rolle i år. Forhandlingene dreier seg jo ikke lenger om å inngå en avtale, men om implementeringen av Parisavtalen. Det handler altså om å gjennomføre klimatiltakene. Og på grunn av ekstremværhendelsene har oppmerksomheten om klimaspørsmål økt, selv om den for øyeblikket generelt sett ikke er særlig stor.
Noe som også følger med ekstremværet, er at oppmerksomheten forskyver seg mot klimatilpasning, fremfor alt fordi også rike land rammes av disse ekstremhendelsene. Ikke bare fattige land, som tidligere, der man har sett større skader, eller øystatene, der det er fare for tap av territorium. Nå er også land berørt som i utgangspunktet har nok penger og kanskje også godt forsikrede innbyggere. Det betyr selvfølgelig at interessen for tilpasningstiltak generelt har økt.
COP31 i Antalya
FNs klimakonferanse 2026 – COP31 – finner sted i Antalya i Tyrkia 9.-20. november. COP står for «Conference of the Parties». Konferansen kalles COP31 fordi den er det 31. møtet mellom partene (landene) som har sluttet seg til FNs klimakonvensjon. Klimakonferansen er konvensjonens høyeste organ. COP-møtene blir gjerne også kalt «klimatoppmøter».
Møtet ledes av Tyrkia og Australia i samarbeid. Tyrkia er vertskap og har presidenten for møtet, Murat Kurum. Australias Chris Bowen skal lede selve forhandlingene.
COP er egentlig et samlebegrep for tre møter – ved siden av klimakonvensjonen er det egne møter for Parisavtalen og Kyoto-protokollen.
USA har meldt seg ut av Parisavtalen og deltar ikke i Antalya.
– Hvilken betydning har den geopolitiske situasjonen? Hvordan påvirker Hormuz-stredet, krigene og oljemarkedskrisen forhandlingene i Tyrkia?
– På COP-møtene gjennomføres for det første de offisielle forhandlingene. I år deler Australia og Tyrkia COP-presidentskapet. Forhandlingene ledes av Australia, og de ulike sakene på den formelle dagsordenen blir fremmet og forhandlet ferdig. Dette omfatter også spørsmål om gjennomføring, teknisk datainnsamling og lignende.
For det andre kan vertslandet fremheve egne prioriterte temaer, men disse er ikke en del av de offisielle FN-forhandlingene. Poenget er at hvert vertsland på denne måten ønsker å vise at man selv gjør fremskritt når det gjelder viktige klimaspørsmål. Oppmerksomheten rundt energikrisen eller energiprissjokkene gjenspeiles i Tyrkias dagsorden.
Tyrkia har, noe overraskende, besluttet at de ønsker å diskutere elektrifisering som et eget tema. Det er altså ikke et offisielt forhandlingstema, men det er et mål for vertslandet at dette temaet skal inngå i en avsluttende uttalelse fra presidentskapet.
– Tyrkia har altså foreslått et konkret mål: At andelen elektrisitet av energiforbruket globalt skal øke fra rundt 20 prosent i dag til 35 prosent i 2035.
– Elektrifiseringsmål er selvfølgelig svært attraktive nå, fordi mer elektrifisering betyr at man – forutsatt at det dreier seg om grønn og ren elektrifisering – har en mulighet til å reagere bedre på prissjokk på fossilt brensel. I alle fall for land som er sterkt avhengige av import, er dette selvfølgelig viktig. Det vil ikke føre til en umiddelbar endring i avhengighetsforholdene, men det vil det gjøre på lang sikt.
Om elektrifiseringsmålet har utsikter til å lykkes, er fortsatt uavklart. Noen land ønsker kanskje ikke flere nye mål, fordi de allerede har avtalt så mange andre mål. Men i utgangspunktet er elektrifiseringsmålet, eller ideen om å fremme elektrifisering, attraktivt for mange land, regioner og også globalt. EU har jo støttet dette som et initiativ under navnet «Electrify Now».
Problematisk for EU å få med Kina
– Har Kina reagert på dette initiativet? Kina blir jo hyllet som en «elektrostat», har allerede nådd en elektrifiseringsandel på 30 prosent og satser også på 35 prosent innen 2035. Det passer tilsynelatende veldig bra?
– Jeg tror problemet, diplomatisk sett, er at Kina ikke ble invitert med tidlig nok. I stedet kom dette initiativet fra EU med henblikk på Tyrkia, og derfor er Kina foreløpig ikke med. Jeg vet ikke om Kina har uttalt seg offisielt om dette, eller hvordan de forholder seg til det.
– Burde ikke et slikt mål være i Kinas interesse? Landet posisjonerer seg som en ledende makt og verdensmester i eksport av teknologier for energiomstillingen.
– Problemet er at det kanskje ikke ligger i EUs interesse å få Kina med på laget, nettopp fordi det pågår en diskusjon om «Industrial Accelerator Act», «Made in Europe» og beskyttelse av europeiske selskaper innen cleantech-sektoren – grønn energiteknologi. Hvis man nå avtaler og fremmer elektrifiseringsmål sammen med Kina, må disse jo gjennomføres. Vi står akkurat nå overfor sterk konkurranse i Europa fra kinesiske selskaper innen grønn energiteknologi – elektrolysører, grønt hydrogen, solenergi, vindkraft og varmepumper. Og jeg tror det er en balansegang å forme forholdet mellom EU og Kina i disse sektorene.
EUs stats- og regjeringssjefer skal møtes 15. oktober og ta nærmere beslutninger om hvilke tiltak «Made in Europe» skal innebære. Blant annet handler det om hvorvidt man ønsker å innføre høyere tollsatser på kinesiske produkter eller kreve mer lokalt innhold i varer produsert i Europa. Offentlige innkjøp er et viktig virkemiddel for denne typen konkurransebeskyttelse. Derfor antar jeg at det vil bli vanskelig å komme til en slags avtale med Kina på så kort tid.
Kina som COP-vertskap ville påvirke alt i forhandlingene
– Vil Kina snart innta en ledende rolle i klimadiplomatiet? Dette spørsmålet har vært diskutert en stund. Men hittil har de ikke tatt på seg en slik rolle, i alle fall ikke offentlig?
– Kina lover aldri mer enn det de tror de kan holde. I det nasjonalt fastsatte bidraget under Parisavtalen (NDC) har den kinesiske regjeringen kunngjort «Peak and Decline» for de nasjonale utslippene. Det vil si at utslippene skal nå sitt høyeste nivå innen 2030, for deretter å synke. Og det andre målet er å bli CO₂-nøytrale innen 2060. Ikke klimanøytrale, men CO₂-nøytrale. De kaller dette «Dual Goals», og de viker ikke fra dette. Og det ser ut til at Kina vil nå denne utslippstoppen før 2030. Det betyr at landet foreløpig ikke ser på seg selv som en internasjonal leder, men som en pålitelig aktør som oppfyller de målene det kunngjør.
India hadde tidligere meldt sin interesse for å være vertskap for COP33 om to år. Det ble avlyst fordi India allerede skal være vert for så mange andre toppmøter. For noen uker siden meldte så Bloomberg at COP33 kanskje kunne overtas av Kina. Det ville selvfølgelig være en total gamechanger. Fra det øyeblikket den kinesiske regjeringen skulle ønske å overta, ville alt man ser i forhandlingene, umiddelbart endre seg, fordi Kina selvfølgelig vil sikre seg at det som vert oppnår suksess. Det ville altså umiddelbart påvirke alt som det forhandles om. På grunn av vertsrollen ville Kina måtte innta en lederrolle i minst tre år.
Om Kina vil stille som vert, vet man ikke. Jeg har ingen informasjon om det. Kineserne har ikke dementert nyheten. Men det kom heller ingen bekreftelse, så der må man fortsatt avvente.
I FN-sammenheng har Kina i mange år forsøkt å innarbeide sine egne ideer om lederskap, samfunn og utvikling i FN-tekster. På grunnlag av femårsplanene sine og narrativene de utformer på nytt hvert femte år, forsøker de også å fremme sin agenda internasjonalt. Slik vil de sørge for at den kinesiske modellen er kjent, og at ideene om kinesisk internasjonalt lederskap ikke kommer overraskende på andre land når dette en gang i fremtiden blir aktuelt.
– Hvorfor skulle Kina ønske seg COP-presidentskapet i 2028? Der vil den andre globale gjennomgangen – Parisavtalens statusrapport – være et hovedtema, og det vil det nok bli kontroverser rundt.
– Ja, den første globale gjennomgangen fant sted i Dubai i 2023, og skal gjentas hvert femte år. Hvis vi ikke opplever en ny stor krise de neste to årene som drastisk reduserer bruken av fossilt brensel, vil det globalt sett ikke skje noen utslippsreduksjon i tråd med Parisavtalen. Det betyr at statusrapporten vil bli en skuffelse, selv om det kanskje fortsatt kan komme positive overraskelser. Trenden er ikke slik Parisavtalen krever. Situasjonen om to år vil nok ikke være særlig mye bedre enn ved forrige statusrapport.
Hva er den globale gjennomgangen?
Hvert femte år skal FNs klimakonferanse gjøre opp status for gjennomføringen av Parisavtalen. Denne evalueringen, kalt den globale gjennomgangen, skjedde for første gang under COP28 i Dubai i De forente arabiske emirater i 2023. Den neste gjennomgangen kommer på dagsordenen under COP33 i 2028.Den globale gjennomgangen («Global Stocktake» på engelsk) er forankret i Paris-avtalens artikkel 14.
Den globale gjennomgangen skal evaluere den samlede fremdriften i arbeidet for å oppnå målene i Paris-avtalen. Altså kutt i klimagassutslipp for å begrense global oppvarming til 2 grader eller helst 1,5 grader, styrke arbeidet med klimatilpasning og sørge for tilstrekkelig finansiering.
Men gjennomgangen skal være langt mer enn bare en evaluering. Ifølge avtalen er landene forpliktet til å bruke innsikten fra den når de skal oppdatere og forbedre sine nasjonalt fastsatte bidrag (NDC-er). Paris-avtalen forutsetter at landene gradvis skjerper klimamålene sine.
Dette betyr at et når et land oppdaterer sin NDC, skal målene være mer ambisiøse enn i den nåværende NDC-en. Målene skal også være landets høyest mulige ambisjonsnivå. Kravene gjør at den globale gjennomgangen gjerne ses som en «ambisjonsmekanisme» i Paris-avtalen.
Arbeidet med gjennomgangen legges opp i flere faser: Faktainnsamling, teknisk vurdering, oppsummeringsrapport fra FN, rapport om landenes innspill, og til slutt drøfter landene funnene på politisk nivå under FNs klimakonferanse.
Den første gjennomgangen under COP28 i Dubai i 2023 munnet ut i en tekst som ble vedtatt ved avslutningen av møtet.
Teksten inneholder både en statusrapport for fremdriften i avtalen og formuleringer om hvordan klimainnsatsen kan styrkes slik at målene i avtalen kan nås. Et av de viktigste punktene er formuleringen om at landene bes om å bidra til en global innsats for en «omstilling vekk fra fossile brensler i energisystemer». Det er fortsatt strid om forståelsen og oppfølgingen av denne formuleringen.
COP-presidentskapet må sikre fremgang. For at dette skal skje, må Kina som COP-president sørge for at rapportene til den globale gjennomgangen stemmer, og at Parisavtalens mekanismer fungerer. Det innebærer at landene sender inn sine nasjonalt fastsatte bidrag (NDC-er), deretter vurderes det om de er tilstrekkelige.
Så blir det eventuelt gjort justeringer. Hvert femte år gjennomføres det en global gjennomgang. Det er en tilbakemeldingssløyfe som skal sikre at innsatsen stadig øker. Kina må ta dette til seg som en logikk bak hvordan de skal lede COP.
Jeg vil trekke frem en ting til som jeg mener også er ekstremt viktig: Hittil har Kina i tvilstilfeller alltid trukket seg tilbake til standpunktet om at de er et utviklingsland under FNs klimakonvensjon (UNFCCC). Men Parisavtalen har brutt ned dette skillet. Det finnes ikke lenger bare to grupper av land, de rike landene og u-landene. Avtalen fastslår snarere at også fremvoksende økonomier skal bidra til utslippskutt, klimatilpasning og finansiering, og det på frivillig basis.
Kina har hittil holdt seg utenfor klimafinansieringen. De må opptre som en mer ansvarlig aktør og også levere på mange områder som de hittil ikke har ønsket å påta seg, fordi de gang på gang vegrer seg for å plassere seg i en ny økonomisk kategori – mindre som et utviklingsland, nærmere industrilandene og de historiske forurenserne. Og jeg tror det gjør saken vanskelig for Kina.
EU må reagere oftere og raskere
– Hva kan vi nå forvente oss av EU? De siste prisstigningene på fossil energi har snarere styrket interessen for en europeisk grønn omstilling, men samtidig har EU sine problemer å stri med.
– EU har nå et problem med hvordan de forbereder og organiserer seg under klimaforhandlingene. Dette har tidligere fungert svært godt, men tidene har endret seg. Nå må man reagere oftere og raskere. Dette passer ikke lenger inn i EUs langsomme forberedelsesprosess og typiske møteplan. I tillegg mangler EU en strategisk retning for hva de nå ønsker å stå for i den geopolitiske konstellasjonen.
EUs prioriteringer på COP31
EU er bekymret for at landene ikke følger opp dagens klimamål. EU vil på FNs klimakonferanse i år gå inn for at møtet må levere på raskere utbygging av fornybar energi, en omstilling vekk fra fossil energi og raskere elektrifisering, skriver Euronews. Ifølge et foreløpig dokument fra EUs ministerråd vil unionen prioritere implementering av målene for 2030 som landene allerede er enige om: Tredobling av fornybar energi-kapasitet, dobling av energieffektiviseringstiltak og kutt i utslipp fra de «andre» klimagassene – metan, lystgass og fluorgasser.
Dette er et problem utad, og det diskuteres mye i Brussel om hvordan man strategisk kan posisjonere seg bedre. Jeg tror også at det vil komme noe ut av det: Det vil dreie seg om å presse litt mer på, kreve mer av andre land og selv levere mer.
Det er en fordel for EU at de har begynt å vedta den klimapolitiske arkitekturen for 2040, altså å konkretisere målene i lovgivning. Men internt har EU selvfølgelig det problemet at det store presset på energiprisene, konkurransen med Kina og også handelspolitiske konflikter med USA stadig setter unionen på nye prøver, som krever mye tid og oppmerksomhet. Det blir lite igjen til å bygge ut fornybar energi og drive frem elektrifiseringen. Det går tregt fremover med de tingene som må skje på bakken..
Dette skyldes imidlertid ikke bare kapasitetsbegrensninger, men også valgene som skal gjennomføres i mange land fremover, og problemet med at for eksempel Tyskland og Frankrike ikke koordinerer seg godt nok. Heller ikke fra Tyskland kommer det noen positive klimapolitiske signaler nå. Det er ikke sånn at alt blir trukket i i tvil, men det kommer ikke lenger noen ambisjoner fra Tyskland, og det er alltid et problem for EU. På den annen side prøver Kommisjonen i Brussel likevel å være med på å forme utviklingen gjennom «Electrify Now»-initiativet og under COP31.
Økt politisk press mot FNs klimapanel
– Øker det politiske presset mot klimavitenskapen? Det er ingen enighet om tidsplanen for publiseringen av de neste rapportene fra FNs klimapanel (IPCC) – altså om de skal offentliggjøres før den neste globale gjennomgangen av Parisavtalen i 2028.
– Klimapanelets rolle har endret seg. Tidspunktet for publisering av IPCC-rapporter har blitt mye mer politisk følsomt. Det har utvilsomt alltid hatt politisk betydning, men mange regjeringer prøver nå å utøve større innflytelse gjennom IPCC, blant annet når det gjelder arbeidsplanen, rapportene og tidspunktet for publisering.
Følgelig har det i det siste, særlig i forbindelse med den nyeste hovedrapporten, vært langvarige diskusjoner om agendaen og tidspunktet. Dette forskningsmiljøet, som jo også består av representanter utsendt av regjeringer, har som oppdrag å gjøre opp status for kunnskapen. Det er et dårlig tegn at man ikke overlater til dem å bestemme hvordan de skal gjøre det og når de skal gjøre det.
Selvfølgelig bør det være en sammenheng mellom IPCC-rapportene og den rytmen som er avtalt i henhold til Parisavtalen. Også ved den globale gjennomgangen er det viktig at blant annet de vitenskapelige metodene er avtalt. Dette omfatter for tiden metodene for beregning av CO₂-fjerning. Hvordan gjør man det, hvordan måler man det, med hvilke teknologier kan man bedre og mer pålitelig si at CO₂ blir fjernet fra atmosfæren.
Fra et overordnet perspektiv vil jeg si at man ser at dette er blitt svært sterkt politisert. Det finnes nok av regjeringer som ikke har noen interesse av at det gjøres opp status for kunnskapen på en åpen og gjennomsiktig måte, fordi de da havner i et dårlig lys. Slik har det alltid vært, men en tolkning akkurat nå er at man også ønsker å nedprioritere IPCCs betydning for denne prosessen. Om det lykkes, er et annet spørsmål, fordi IPCC selvfølgelig er «single source of truth» på klimafeltet. Altså, hvis man i det hele tatt er interessert i fakta og forskningsstatus, kommer man ikke utenom Klimapanelet.
– Det har vært angrep på forskningen tidligere også, for eksempel under forhandlingsmøtene i Bonn for tre år siden. Er dette noe som skjer gjentatte ganger, at enkelte land prøver å så tvil om vitenskapen?
– Ja, det skjer hele tiden. Det har ulike årsaker. Enten liker man ikke innholdet, eller så anklages IPCC for å ha politiske interesser. Det finnes jo også nok av land som ikke forstår det vi her i Tyskland og Europa anser som standard, nemlig at vitenskapen er uavhengig. I stedet blir den ofte sett på som regjeringers forlengede arm.
