Hun analyserte data fra Norsk medborgerpanel fra 2021 for å se nærmere på akkurat disse spørsmålene.

<2°C: – Hva har dere gjort?

Vi snakker med

Sina Storelv er forsker i sosial- og kognitiv psykologi og forskningsdatakoordinator på Institutt for politikk og forvaltning

Sina Storelv: – Folk ble først bedt om å beskrive hvor bekymret eller ikke de er for klimaendringer. Da svarte cirka 20 prosent at de var «lite» eller «ikke bekymret», 27 prosent var «noe bekymret», og 53 prosent var «bekymret» eller «veldig bekymret». Og så har vi bedt dem utdype hvorfor de sier det, hvorfor de sier «noe» eller «lite» bekymret, for eksempel.

Dette var et representativt utvalg av Norges befolkning, der til sammen 2000 svarte. Siden har vi samlet svarene i temaer, kategorier og underkategorier – så vi ser mer spesifikt hva de ulike gruppene sikter til med svarene sine. Dermed kan vi dykke litt inn i både de som svarer «bekymret» eller «veldig bekymret», de som bare er «noe bekymret» og til slutt de som svarer «lite» eller «ikke bekymret i det hele tatt».

– Skille mellom «noe bekymret» og de mer bekymrete

– Hvis vi tar de som er bekymret først? Hva svarer de?

– Det som er veldig vanlig da, er å peke på ulike konsekvenser av klimaendringene. Stigende havnivå, økt ekstremvær, isbjørner og andre dyr som mister habitat og så videre. Noen av dem nevner også andre miljøsaker som ikke nødvendigvis har glassklar sammenheng med klima, som forurensning mer generelt eller plast i naturen.

Men det går et skille mellom dem som er «noe bekymret» og de som er høyere på skalaen, altså «bekymret» eller «veldig bekymret»: Den første gruppen snakker stort sett om konsekvenser som har med natur og miljø å gjøre. De mere bekymrete tar imidlertid også opp mer menneskelige konsekvenser. Altså som svekket matsikkerhet, migrasjon og økt konfliktnivå og krig, og så videre.

– Er de da bekymret på egne vegne, eller andres?

– Interessant nok er det få som nevner at det er sin egen sikkerhet de bekymrer seg for, det er mer bekymring på andres vegne. Gjerne fremtidige generasjoner og folk i land som er mer sårbare for klimaendringer.

– OK. Er det flere ting de nevner?

– Noen av dem nevner også barrierer. For eksempel at mennesker eller politikere ikke gjør nok for å hindre klimaendringer. At vi har for dårlig tid. At det er noe strukturelt med samfunnet som gjør at vi ikke får handlet. Og så videre.

Ubekymrete i mange varianter

– Hva med de som svarer «Lite» bekymret, da? Eller «ikke bekymret i det hele tatt»?

– Dette var den minste gruppen, og den er mer sammensatt enn du kanskje tror. Aller først: Veldig mange av dem er ikke overbevist om at klimaendringene er menneskeskapte. 39 prosent av denne gruppen nevner dette eksplisitt. De tror menneskelig aktivitet har lite å si, at det dreier seg om naturlige svingninger. Det forklarer jo i seg selv ikke helt at de er lite eller ikke bekymret. Du skulle jo tro at det går an å være bekymret for naturlige klimaendringer også. Men det er tydelig at så lenge de ikke tror det er menneskeskapt, tror de heller ikke det er så farlig.

Igjen kommer flere innom barrierer, men denne gang handler det om at de er misfornøyde med aspekter av klimasaken. De nevner klimapartier og politikere de ikke liker, og er oppgitte over klimatiltak. De sier de er misfornøyde med diskursen og bruker ordet «klimahysteri» ofte. De vil ikke at Norge skal slutte å produsere olje og gass. Flere nevner at «lille meg» eller «lille Norge» ikke kan utgjøre noen forskjell. Dermed blir klimapolitikk meningsløst, og så videre.

I psykologien kan vi knytte dette til et begrep som kalles «motivert resonnering». De er fra før av misfornøyd med sider av klimasaken, de har med andre ord konklusjonen klar. Så resonnerer de slik at klimaendringene, grunnen til at det de er misfornøyde med har oppstått, ikke egentlig er noe farlig likevel. Selv om det altså kanskje startet med at de var misfornøyde med håndteringen av saken.

Klimafornektere, teknologioptimister og de som bare ikke bryr seg

– Men er alle med lav bekymring klimaskeptikere?

– Nei, ikke alle. 31 prosent av dem tror klimaproblemet bare vil løse seg på en eller annen måte. De er teknologioptimister, eller tror at politikken vil ordne dette, så ingen grunn til å være bekymret. Og 29 prosent sier rett og slett at de ikke er så engasjert i problemet. De kan ikke gå rundt og bekymre seg over det. Her spiller psykologisk distanse en rolle, noen av dem svarer til og med «jeg bryr meg, men jeg bekymrer meg ikke». Folk med lav bekymring er med andre ord ikke nødvendigvis klimaskeptikere. Det er en blanding av mennesker, med ulike resonnementer for hvorfor de ikke bekymrer seg.

– Men tilbake til de som klager over klimapolitikk – er det sånn at det at de er misfornøyde med konsekvensene av klimapolitikk gjør at de sier de ikke tror på klimaendringer?

– Det kan nesten virke sånn. Og de svarer ikke egentlig på spørsmålet om hvorfor de er så lite bekymret, eller lite engasjert i klimasaken, de svarer heller på hvilken side ved klimasaken de er misfornøyd med. Vi har ikke helt svar på hvordan de kommer fra det ene til det andre her. Men det henger nok sammen med at man vil strebe etter å være konsekvente i følelser og holdninger.

Den ubehagelige kognitive dissonansen

– Hvordan da?

– Du tilpasser holdningene til det du vil gjøre og ikke vil gjøre. Mange har hørt om kognitiv dissonans – hvis du ikke vil endre livsstilen, ikke vil at Norge skal slutte med oljeutvinning, harmoniserer ikke det med erkjennelsen av at det er nødvendig for å bremse klimaendringene. Kognitiv dissonans er ubehagelig. Skal du fortsette å ta lite klimavennlige valg, kan du ikke samtidig akseptere at klimaendringene er menneskeskapte eller farlige. Da lager du heller holdninger som gjør at du kan fortsette å leve slik du helst vil.

Det er viktig å huske på at de fleste tror klimaendringer skjer, selv om ikke alle tror at mennesker er hovedårsaken. Du kunne med andre ord vært bekymret uansett hva de kommer av. Men den delen om de er menneskeskapt eller ikke, er viktig. Fordi den avgjør om vi kan gjøre noe med det eller ikke. Det er den som har implikasjoner for adferden vår. Og vi liker ofte ikke det som gjør at vi må endre adferd.

– Er det gjort noen tilsvarende undersøkelser i andre land som du kjenner til?

– Ikke helt. Men vi har grunn til å tro at det er større forskjell i slike holdninger mellom et land som Norge, som så langt har sluppet nokså billig unna, og andre land som påvirkes sterkere av klimaendringer. Det er gjort en liknende undersøkelse i Ecuador, der forskerne fant at folk var i større grad opptatt av konsekvenser på egne vegne. Det er logisk, fordi der er det mer sannsynlig at de har opplevd eller vil oppleve mer direkte konsekvenser på kroppen. Så vi kan ikke generalisere fra våre funn i Norge til land som Ecuador.