Halvparten av utslippene i dag havner ikke i atmosfæren, men absorberes på land eller i havet i forbindelse med en rekke kjemiske, fysiske, og biologiske prosesser. I overflaten av havet reagerer CO₂ med karbonationer oppløst fra vulkansk stein og gjør havet surere.

Vi snakker med:

Are Olsen, professor ved Geofysisk institutt ved UiB og Bjerknessenteret for klimaforskning

Vannet som har reagert blir så dratt ned i dypet av havstrømmene og erstattet med «nytt» vann fra bunnen som kan ta opp mer CO₂. På land er det først og fremst fotosyntesen i planter og trær som forbruker CO₂. Dette er naturens karbonfangst og -lagringssystemer, og de har allerede reddet oss fra katastrofal oppvarming.

Problemet er at disse systemene blir mindre effektive jo mer CO₂ vi får i atmosfæren og jo varmere det blir, fastslås det i den nye rapporten fra FNs klimapanel. Jo varmere kloden blir på grunn av drivhuseffekten, jo større andel av CO₂-utslippene ender i atmosfæren. Og bidrar til enda mer oppvarming.

– I havet handler dette først og fremst om tilgangen til karbonationer, forklarer professor Are Olsen ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret. Han forsker blant annet på havforsuring, der akkurat denne prosessen er involvert.

– Bruker opp reservoaret

– CO₂ som tas opp fra atmosfæren reagerer med karbonationer i havet, og omdannes til uorganiske salter. Det er dette som gjør at havet har en enorm kapasitet til å ta opp CO₂, forsetter Olsen.

– Men karbonationer tilføres havet kun ved oppløsning av vulkanske bergarter. Det er en prosess som går veldig langsomt og reservoaret av karbonationer i havet har blitt bygget opp over hundretusen til millioner av år. Nå bruker vi raskt opp dette reservoaret til å ta opp CO₂ fra menneskeskapte utslipp. Og dermed vil havet med tiden ta opp mindre av utslippene våre, sier Olsen.

At havet blir varmere, gjør også at vannets evne til å løse opp gass blir mindre. Også kjent som Henrys lov. Det spiller også inn, men Olsen sier noe annet er kanskje viktigere:

– Den storskala omveltingen av vannmassene, ofte kalt «overturning», svekkes. Den er viktig fordi den avgjør hvor fort havet kan ta opp CO₂, sier Olsen.

Siden vannet bare kan ta opp CO₂ i overflaten, og etter hvert blir mettet, må det byttes ut for at prosessen skal fortsette. Det sørger normalt de store havsirkulasjonssystemene for. Disse svekkes også med økende oppvarming, og det svekker også havets evne til å ta opp CO₂.

– Effekten flater ut

På land vil lengre vekstsesonger sammen med såkalt CO₂-gjødsling, føre til mer fotosyntese og til at den absolutte mengden med CO₂ som tas opp vil øke med økende CO₂-konsentrasjon i atmosfæren.

– Men det har en grense, og den effekten flater ut, forklarer Olsen. Oppvarmingen fører nemlig også til konsekvenser som begrenser naturens evne til å ta opp CO₂ på land. Spesielt tørke, skogbranner, og mer effektiv nedbryting av biomasse der permafrosten tiner er faktorer som nevnes i rapporten.

I sum betyr det derfor at klimapådraget fra CO₂ vil øke. Effekten av utslippene tonn for tonn blir dermed sterkere jo mer CO₂ vi allerede har i atmosfæren, og jo varmere kloden er blitt.

– Starter vi med kuttene i dag, kan vi klare oss med å bare kutte. Venter vi, må vi satse på at vi får tilsttrekkelig negative utslipp til å veie opp for somlingen. Det er vanskelig. Jeg ser ikke at det er noe på horisonten nå som vil være effektivt nok til å ta opp de mengdene som kreves. Det bekymrer meg dypt, sier Olsen.