I debatten i Norge har vi ikke skilt så mye mellom disse ulike typene. I år har vi snakket mye om energisikkerhet, at det på grunn av lav fyllingsgrad i Norge er frykt for rasjonering. Men i andre tilfeller har vi behov for å importere med kortere varighet.

– Men frykten er jo at vi har rigget oss slik at vi må eksportere mer enn vi kan i tørrår? Som i fjor, der vi fikk eksport selv med helt vanvittige kraftpriser i Europa som drev prisene opp her også?

– Litt av grunnen til at vi har bygget systemet for nettoeksport, er fordi vannkraftsystemet vårt gir oss svært gode muligheter til å holde igjen produksjonen når det er lave priser i utlandet. Da kan vi importere billig strøm. Og så tilsvarende, når det er mangel på strøm i Europa, kan vi eksportere med stor gevinst. Vi har nettoeksport, men det som gjør det virkelig attraktivt, er at vi kan eksportere når det er dyrt i Europa – og importere billig i andre perioder.

Dette kommer i normale år norske forbrukere til gode på to måter. Det ene er at vi i lange perioder får veldig billig strøm. Det andre er at inntektene når det er dyrt, går rett inn i kassen til kommuner og staten, og er en del av fellesskapsmidlene som fordeles tilbake til det norske folket.

Nå er vi i en ekstraordinær situasjon av flere grunner, som krever en ekstraordinær omfordeling av disse midlene. Deler av energimarkedet fungerer ikke som tenkt: EU sier i klare ordelag at Russland bruker gassen som et våpen, når de har holdt den tilbake av strategiske årsaker. I Norge merker vi det ved at gassprisen i mange timer er med på å bestemme kraftprisen. I Norge betyr det altså at vi får bedre betalt for gassen vi selger, men det betyr også økt verdi for vannkraften, som igjen betyr økt effekt på kraftprisen i de delene av landet som ikke har kraftoverskudd.

– Har aldri ledet oss inn i en rasjoneringssituasjon

– Men risikerer vi ikke ved høye priser å selge for mye kraft ut? Så blir det underskudd, og i neste omgang rasjonering?

– Markedet er designet sånn at norske vannkraftprodusenter må se på framtidsverdien på vannet de har i magasinene sine. Hvis de kommer til å ha overskudd av vannet, må de selge det unna og by lav pris på produksjon. Ser de at det blir fare for underskudd, prises vannet høyt.

Oppdraget til kraftprodusentene er nettopp å prise varen de selger så vi ikke skal få en situasjon der rasjonering er nødvendig. Det gjør de ved å selge kraften til høyest mulig pris uten å manipulere markedet. Og de har heller aldri ført oss inn i rasjoneringssituasjon tidligere, derimot har de skapt et stort samfunnsøkonomisk overskudd.

Hadde de sett for seg i løpet av denne siste sommeren og høsten at det ble sannsynlig med kraftrasjonering i framtiden, ville verdien på vannet de har igjen, vært veldig høy. For de som har aller mest bruk for vannkraft, vil ta seg råd til å kjøpe til svært høy pris. Vi har ikke kommet i en slik situasjon, selv om prisene i perioder er rekordhøye.

Kraftforvaltning og fordelingspolitikk

– Men du sier at dette kommer fellesskapet til gode. Samtidig vet vi at prisøkningen ikke akkurat rammer rettferdig?

– Det er også et viktig spørsmål. Det er derfor mange har tatt til orde for andre måter å kompensere befolkning og industri på, fordi vi er i en situasjon der kraftmarkedet er påvirket av krigen i Ukraina, og stat og mange kommuner får voldsomme, ekstraordinære inntekter av det.

Dette handler om to ulike politikker – det ene for kraftforvaltning, og det andre fordelingspolitikk. Disse er ikke motstridende: Kraftforvaltningen handler om at kraftselskapene skal forvalte ressursene på best mulig måte uten å påvirke prisene strategisk, det andre handler om at politikerne skal omfordele velstand så en krise som denne ikke rammer noen grupper urimelig hardt.

Det er derfor vi har fått strømstøtteordningen. Men et sideelement som også er viktig, er at når man tar slike grep for å kompensere, må man samtidig gi insentiv slik at folk bruker mindre av varen det er knapphet på. Vi må gi folk grunn til å spare strøm uten å straffe sårbare grupper økonomisk. Her kan vi godt diskutere om vi kunne innrettet ordningen annerledes.

Flat sum til alle eller strømstøtte?

– Nettopp: For nær sagt alle økonomer jeg har snakket med om dette, synes det hadde vært en bedre idé å bare gi en flat sum i kontanter til alle innbyggere, fordi det treffer mer presist de som har lav inntekt, bruker mye av den på strøm, men samtidig ikke er blant storsløserne. Hvorfor har vi da falt ned på støtteordningen vi har fått?

– Det ene er at den er enkel å gjennomføre og forvalte. Det siste fordi den i liten grad skiller mellom ulike forbrukere, som raskt kan bli en krevende øvelse. Det andre er at den, slik jeg forstår det, kunne innføres raskt. Den kunne nok vært innrettet mer presist og fungert bedre enn den gjør både som fordelingspolitikk og god omstillingspolitikk.

Vi ser jo også nå hvor lite fleksibel Norge er med tanke på boligoppvarming enn det man er i andre land. Jeg tror vi med rette insentiver kunne gjort mer på etterspørselssiden enn vi oppnår med strømstøtteordningen.

– Må diskutere ekstraordinære løsninger for industri

– Og så er det næringsliv og ikke minst kraftkrevende industri, som etterspør lavere kraftpriser og forutsigbare rammevilkår. De har jo ikke akkurat fått det de ønsker seg i denne krisen?

– Her er det to elementer. Vi ser i dag kraftpriser som er direkte påvirket av gassprisene. Det er ingen grunn til å tro at vi vil se så høye gasspriser på lang sikt, men på kort sikt er de påvirket av krigen i Ukraina. Det får selvsagt konsekvenser for kraftintensiv industri.

Samtidig har nettopp kraftintensiv industri lang erfaring med å sikre seg mot prisvariasjon. En god grunn til det er jo at man for å være konkurransedyktig og overleve på sikt er avhengig av jevnt lave priser. De avtalene de har hatt, er gunstige også for produsentene, som får garantert inntekt på kapasitet over tid. Det er ikke alle som har like sterkt behov for slike avtaler. For eksempel de som kan overføre ekstrautgiftene på sluttkunden. Eller det kan være de ikke har mulighet til å tegne slike avtaler på riktige vilkår.

De største har nok tradisjon for å gjøre det, men de som ikke har slike lange avtaler nå, får problemer. Derfor må vi diskutere muligheten for ekstraordinære løsninger også for industri og næringsliv.

Hvordan kom vi hit?

– Helt til slutt: Du har fortalt hvordan det utløsende for den vanvittige kraftprisoppgangen det siste året altså er at det ble tatt en hel del gass ut av likningen fra i fjor av. Og så har det ballet på seg. Men vi var vel ikke så godt stilt i utgangspunktet? Hva er den bakenforliggende grunnen til at vi har havnet der vi er nå? Er det dårlig klimapolitikk? Eller er det dårlig energipolitikk?

– Det korte svaret er at vi har underinvestert i fornybar energi, både her hjemme og i Europa. Vi har vent oss til å ha lave kraftpriser, og forventer at det skal gi norsk industri konkurransefortrinn. Det er ikke automatikk i at det fortsetter. Billig kraft tiltrekker ny kraftkrevende industri. Det gjør det også lønnsomt å eksportere kraft direkte, men da stiger også forbruket og energibalansen endres. Skal vi opprettholde lave priser og konkurransefortrinn, må vi faktisk følge opp med å etablere ny fornybar kraft.

Alternativet er å ikke bare å bremse eksport, men også industrietablering. Det holder nemlig ikke å skylde på eksportkabler alene: Det helt sentrale er ikke at vi eksporterer kraft. Det sentrale er at vi for noen år siden sluttet å dele ut konsesjoner til å bygge ut ny vindkraft. Vi har heller ikke bygget ut noe ny vannkraft. I tillegg er vi lite i gang med havvind, og vi har ikke mye solkraft heller. Vi henger i det hele tatt etter i kraftutbygging hvis lave kraftpriser og industrietablering skal være en ambisjon. Dette er politiske og demokratiske valg vi må ta.

Velger vi lave kraftpriser, har det en kostnad. Vi er ikke nødt til å velge det. Vi kan for eksempel velge å bevare urørt natur. Det ideelle er å klare å kombinere ved å bygge ut fornybar kraft på en skånsom måte som aksepteres av befolkingen.

– Uansett kunne vi i alle fall velge å forbruke litt mindre?

– Ja, jeg tror behovet for energieffektivisering er underkommunisert. I alle analyser av fremtidig energiforbruk jeg har sett, ligger det inne som en stor komponent, og avgjørende for at vi skal komme i balanse. Men potensialet er så langt uforløst.