Såkalte vakeeffekter er tynt regulert på internasjonalt nivå, ifølge forskere fra Bergen Offshore Wind Centre. De har skrevet en artikkel i forskningstidsskriftet Marine Policy som har vakt internasjonal oppsikt, og fått omtale blant annet i The Guardian. Eirik Finserås mener imidlertid funnene også bør få politiske konsekvenser.

<2°C: – Hva handler dette om? «Vakeeffekter», hva er det?

Eirik Finserås: – Har du noen gang stått i en elv med mye strøm? Da kjenner du strømmen trekker mot foten, mens det er et område bak foten der det er mindre strøm før den gradvis henter seg inn igjen. Vakeeffekter i vindressurser faller under det samme prinsippet, bare mellom havvindparker til havs. Det innebærer at nedstrømsparker kan få redusert kapasitet til å utvinne vindenergi. Vakeeffekter er et kjent fenomen i litteraturen, men som fenomen til havs og på tvers av landegrenser har det ikke vært satt ordentlig i et juridisk perspektiv før.

– Men, altså, dette skal være et stort problem i Nordsjøen også? Hvor det «alltid» blåser?

– Ja, det er studier som viser at slike vakeeffekter kan påvirke vindparker 30 til 55 kilometer unna, og at det kan redusere kapasitetsfaktoren til disse vindparkene med opptil 20 prosent. Også i Nordsjøen. Tar vi Sørlige Nordsjø II som eksempel, og ser for oss at den hadde vært fullt utbygget med 4,5 GW, ville en reduksjon i kapasitetsfaktor fra 60 til 40 prosent gitt et tap av årlig produksjon på 7,9 TWh. Det tapet alene tilsvarer rundt 5 prosent av total norsk energiproduksjon i et normalår.

Vi ser jo også i høringsnotatene til Olje- og energidepartementet (OED) om tildeling av Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord at myndighetene vil legge til rette for at det skal være minst 5 kilometer mellom hver vindpark nettopp for å begrense slike effekter. Det betyr jo at myndighetene er indirekte bevisste på at dette kan være et problem.

Liten kapasitetsfaktorsvikt kan felle stor vindpark

– Men for å være litt kynisk: Er det egentlig vårt problem? I alle fall så lenge det blåser fra vest? Eller … kan det bli det?

– Det avhenger, som du sier, bokstavelig talt av hvilken vei vinden blåser. Det er jo ikke mye som skal til før en slik utbygging ikke er lønnsom lenger. En liten reduksjon i kapasitetsfaktor kan være nok til å ødelegge en forretningsplan for en vindpark. Litt av problemet som vi prøver å skissere, er at dette kan lede til store utfordringer på et større nivå internasjonalt. Dersom du bygger mange anlegg oppstrøms uten å varsle og koordinere planer med andre stater og utbyggere om mulige vakeeffekter nedstrøms, for eksempel. Da kan det være at når de bygger ut, oppdager de plutselig at oi, her var det ikke lønnsomt likevel. Det kan skape konflikt, og ikke minst en forsinket energiomstilling.

– Hvordan kom du inn på denne problemstillingen?

– Kort fortalt stilte jeg meg selv spørsmålet om hvordan man regulerer utvinning av vindkraft til havs etter folkeretten, og om det finnes noen begrensninger på denne retten med tanke på transnasjonale vakeeffekter. Jo mer jeg undersøkte, jo mindre regulering fant jeg. Det er jo i seg selv interessant, det kan i alle fall til en viss grad vise at folkeretten ikke helt har holdt tritt med energiomstillingen og de tekniske problemene som følger.

En arv fra Jens Evensen

– Dette er sikkert et dumt spørsmål, men hvor finner man internasjonale regler for sånt?

– Hovedinstrumentet jeg har forholdt meg til, er havrettstraktaten fra 1982. Der ikke ukjente Jens Evensen var med i kommisjonen som utarbeidet spesifikke regler som gjelder for den eksklusive økonomiske sonen. Dette gjelder blant annet utvinning av vindressurser, som er nevnt én gang. Samtidig er havrettstraktaten ment å være et dynamisk dokument som skal kunne tolkes i samsvar med tidene vi lever i. Det er ment å være litt fleksibelt.

– Helt kort, hva er «Den eksklusive økonomiske sonen» for noe igjen?

– Det er et havområde som ligger utenfor sjøterritoriet målt til 200 nautiske mil fra grunnlinjen. I dette området har vi suverene rettigheter til å utvinne naturressurser. Men med slike rettigheter følger også begrensninger på hvor man må vurdere egne aktiviteter opp mot rettighetene til andre stater. Jeg begynte derfor å grave i hva begrensningene kan være på denne suverene retten til å utvinne vindressurser.

– Og hva fant du?

– Overraskende lite. Under folkeretten regulerer man utvinningen av naturressurser på en sektorspesifikk måte. Havrettstraktaten har for eksempel spesifikke regler som gjelder for «non-living resources», altså petroleumsressurser, og andre, spesifikke regler for «living resources», altså fiskerier. Da burde man jo ha sektorspesifikke regler også for fornybar energi. Men det har man ikke. Det er nok fordi da havrettstraktaten trådte i kraft for om lag 40 år siden, var det naturligvis vanskelig å forutse problemstillinger om transnasjonale vakeeffekter.  

Vær en god nabo (men ikke så mye mer)

– Men det er vel noe der man kan bruke?

– Ja, men det dreier seg mer om et generelt prinsipp om at man skal være en god nabo med andre stater. Det prinsippet innebærer at dersom det kan oppstå slike vakeeffekter på tvers av stater, må man sannsynligvis konsultere med nabostater som blir påvirket av aktiviteten. Det betyr, mest sannsynlig, at når vi skal bygge ut Sørlige Nordsjø II, som ligger på grensen til den danske eksklusive økonomiske sonen, er det en høy sannsynlighet for at vi reduserer vindressurser hos danskene. Da må vi i det aller minste konsultere med Danmark før vi utvikler det feltet.

Utover dette er det tynt med regler som regulerer disse tilfellene under folkeretten. Derfor er hovedbudskapet i artikkelen at det foreligger en mangel på regulering i den forstand. Vi trenger regler for å tilrettelegge for en effektiv og sømløs energiomstilling.

– Nordsjøen er jo ekstra spesiell, da, siden det er så trangt om plassen og mye interesse for havvind der?

– Nettopp, og jo lengre sør du kommer i Nordsjøen, jo mindre blir landenes eksklusive økonomiske soner, relativt sett. Det skaper unike problemstillinger for dem med tanke på maritim arealplanlegging. Man har jo lyst til å legge til rette for sameksistens mellom ulike typer marine aktiviteter for å være arealeffektiv. Vakeeffekter kan derfor reise særlige problemstillinger i havområder hvor det er mindre areal å utnytte.

Konfliktpotensial

– Hva kan vi gjøre videre, da? Har noen prøvd å skissere et regelverk?

– Nei. Jeg har fått inntrykk av at det er lite oppmerksomhet rundt denne problemstillingen. Men det bør skapes bevissthet rundt dette. Det er et konfliktpotensial der, og som selvutnevnt optimist mener jeg problemer er til for å løses.

– Blir jo kanskje litt dårlig stemning, da, når du kommer trekkende med slikt midt i den prosessen vi holder på med nå? Investorer kan jo få kalde føtter av mindre, det peker du jo på selv?

– Mange av oss har på den ene siden et ønske om en effektiv sømløs energiomstilling og en renere energimiks. Når vi da reiser denne problemstillingen, er det ikke utenkelig at utbyggere mister insentiv til å bygge ut. Det er i seg selv skummelt. På den annen side: Noen kommer til å ta dette opp på et tidspunkt uansett. Da er det bedre at vi river av plasteret i en tidlig fase, og prøver å oppfordre både utbyggere og stater til å diskutere hvordan vi kan regulere dette på best mulig. Steg én må i hvert fall være at vi begynner å snakke om det.