Menneskeskapte klimagassutslipp varmer kloden. Men oppvarmingen ville gått raskere hadde det ikke vært for at havet tar opp store mengder av CO₂. Det opptaket har imidlertid også alvorlige konsekvenser: Det fører til en kjemisk prosess kjent som havforsuring.

Vi snakker med

Ingunn Skjelvan er forsker ved NORCE klima og miljø, og tilknyttet Bjerknessenteret for klimaforskning.

Referanse:
Skjelvan, I., Lauvset, S. K., Johannessen, T., Gundersen, K., & Skagseth, Ø. (2022). Decadal trends in ocean acidification from the Ocean Weather Station M in the Norwegian Sea. Journal of Marine Systems, 234, 103775.

Havforsuring kan være vanskelig å måle nøyaktig: Ideelt sett bør du kunne vise til lange dataserier fra samme sted over mange tiår. Et av svært få steder i nordlige strøk vi kan finne slike lange dataserier fra, er den såkalte stasjon M i Norskehavet, omtrent midtveis mellom Trøndelagskysten og Jan Mayen. Det er data fra denne stasjonen forskere har brukt i den nye analysen, forklarer havforsker Ingunn Skjelvan fra NORCE og Bjerknessenteret for klimaforskning.

<2°C: – Hva handler dette om?

Ingunn Skjelvan: – Vi har målt karboninnholdet i havet på samme sted i over 20 år for å se hvordan dette endres over tid og om vi ser koblinger til klimaendringer

– Hva gjorde dere?

– Vi valgte en fast stasjon i Norskehavet, Stasjon M, der værskip ble stasjonert så tidlig som 1948. Fra værskipet ble det månedlig samlet inn vann fra ulike dyp som så ble sendt til land for analyse. Det siste værskipet gikk ut av tjeneste i 2009, men ulike norske forskningsskip har videreført karbonmålingene.

– Påvirker hele næringskjeden

– Hva fant dere?

– Siden vi startet opp med målinger i dette havområdet har innholdet av karbon i overflatevannet økt jevnt og trutt. Noe som igjen gjør vannet surere og surere. Disse endringene er ikke bare målbare i overflaten, men i alle vanndyp ned til bunnen, som er 2100 meter i dette området.

– Hva innebærer dette?

– Mesteparten av økningen av karbon i overflatevann skyldes at innholdet av CO2 i atmosfæren øker. Lenge var oppfatningen at havet utelukkende gjør oss en tjeneste ved å ta opp omtrent 25 prosent av CO₂-mengden som slippes ut i atmosfæren fra menneskelig aktivitet. Og uten dette havsluket så ville temperaturen på jorda vært mye høyere. Men baksiden av medaljen er at den økte mengden karbon i havet forstyrrer den kjemiske balansen. Havet klarer ikke nøytralisere den økte mengden karbon, og dermed blir sjøvannet surere. Det er dette vi kaller havforsuring. Havforsuring påvirker økosystemene i havet, der f.eks. plankton med kalkskall vil ha vansker med å vokse og formere seg. Dette påvirker alle trinn høyere opp i næringskjeden.

– Trolig den lengste slike tidsserien i Norge

– Hva bør vi gjøre videre?

– Verden må først og fremst redusere sine CO₂-utslipp og alle politikere må ta dette ansvaret seriøst.

Når det gjelder forskningen, så er det viktig å fortsette de lange måleseriene. Grunnen til dette er at endringer i karbonkretsløpet i havet som skyldes menneskelig aktivitet, er små i forhold til de naturlige sesongvariasjonene. Disse små endringene er det lett å gå glipp av hvis man bare måler en sjelden gang. Derfor er vi helt avhengig av lange tidsserier for å plukke opp disse menneskeskapte endringene. Målingene fra Stasjon M er et godt eksempel på en lang tidsserie, dette er trolig den lengste karbonserien i Norge.

Vi ser en tendens mot at alle målinger skal gjøres ved hjelp av sensorer, men for akkurat denne type målinger finnes det ikke pålitelige nok sensorer i dag, her må vi fremdeles samle inn vann og analysere i ettertid.

Vi må også undersøke mer hvilke effekter havforsuring har på økosystemene i havet. Dette er et svært komplisert område fordi de ulike artene i havet reagerer litt ulikt på forsuringen. Det er en del laboratorieforsøk som blir gjort fordi der har man kontroll på ulike faktorer, men mye mer forskning må til både i felt og på lab.