Vi snakker med

Dieter Röhrich er professor i fysikk ved Universitetet i Bergen.

Debatten om kjernekraft er blusset opp igjen: Kjernekraft produserer i likhet med sol-, vind- og vannkraft ingen klimagassutslipp direkte, og et land som Sverige satser igjen på kjernekraft som en del av energiomstillingen. Mange ivrer for at også Norge skal bygge små, modulære reaktorer. Disse er mer fleksible og kan potensielt bygges raskere og billigere enn tradisjonelle kjernekraftverk.

Men et ofte brukt argument mot kjernekraft, er at det kan bidra til spredning av atomvåpen. Derfor er man også ofte skeptisk når nye land plutselig vil bygge atomkraftverk for å øke egen energisikkerhet. Ikke-spredningsavtalen skal sikre at atomvåpen ikke spres til flere land i verden. Men selv med nøye overvåkning er vi alle avhengige av godvilje fra landene som har atomkraft, forklarer Dieter Röhrich, som er professor i fysikk ved Universitetet i Bergen.

<2°C: – Aller først: Må du ha en spesiell type reaktor for å lage atomvåpen? Eller funker alt som spalter atomkjerner?

Dieter Röhrich: – Alle land som har kjernekraft, kan i prinsippet lage et enkelt kjernevåpen. Da snakker vi ikke om megatonn-bomber som stormaktene har i sine arsenaler, men 100 kilotonn er innenfor rekkevidde. Altså en bombe som er ti ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben.

– Men til og med små, modulære reaktorer? I den grad det er en problemstilling, er de store nok til at du kan få tilstrekkelig materiale?

– Ja, i prinsippet er det likt. Dagens kjernereaktorer bruker uran som brensel, og da får man dannet plutonium underveis, som kan brukes til kjernevåpen. Nord-Korea har jo for eksempel bare en bitteliten forskningsreaktor. Tilsvarende de vi hadde i Norge, på Kjeller og i Halden. Og de produserer hele tiden plutonium, de kan ha nok til 20-30 kjernevåpen.

• Les også: Kjernekraft: Er smått bedre enn stort?

Samtidig, skal du produsere termonukleære våpen som USA og Russland har, trenger du også plutonium. 3-5 kilo, en mengde på omtrent en neve stor. Du trenger også tritium, eller tre-tungt hydrogen, som må produseres kontinuerlig i en reaktor fordi tritium er radioaktivt med en halveringstid på 12 år. I gigareaktorer kan du hvert år produsere omtrent 200 kilo plutonium.

– Plutonium er rett og slett et slags biprodukt av fisjonsprosessen?

– Ja, men hvis du kjører en stor reaktor for å produsere elektrisitet, får du ikke plutonium som er veldig brukbart til våpen.

Tar ut brenselstaven for tidlig

– Så hvordan gjør du det? Altså lager en atombombe med en atomreaktor?

– Du tar ut brenselstavene litt for tidlig. Da får du nemlig plutonium av våpenkvalitet. Venter du for lenge, blir det mer av andre plutonium-isotoper som ikke er egnet til atomvåpen.

– Hvor lang tid tar det?

– Omtrent et halvt år. Da er konsentrasjonen av våpenkvalitet-plutonium best. Normalt har du brenselstavene inne i to år. Det er derfor Det internasjonale atomenergibyrået – IAEA – har kamera i alle reaktorene i Iran. Og følger nøye med: Hvis noen tar ut brenselstavene for tidlig, da vet du at de holder på med noe muffens.

• Les også: Hva gjør vi med atomavfallet?

Går bra hvis staten er til å stole på

– Så hvordan unngår du det?

– Vi er avhengig av god vilje og gode, internasjonale avtaler. Og overvåkning.

– Kan det være trygt at et land som ikke allerede har kjernevåpen, får seg kjernekraft?

– Vel, de fleste som driver med kjernekraft i dag, er statlige organisasjoner. Så som hovedregel: Hvis staten er til å stole på, og følger regler og avtaler, kan det gå bra. Men tenk på Iran, tenk på Nord-Korea: Hvis et land først bestemmer seg for å lage kjernevåpen, er det vanskelig å stanse dem.