– Så vi breier oss og er for griske?

– Ja, og i tillegg har du forurensning, fremmede arter og klimaendringer. Alt dette virker sammen og blir en dødscocktail for naturen. Det har ført til at ganske mange økosystem nå er i en umiddelbar krise.

– Låser oss inn på klimafiendtlige løsninger

– Men «breier oss» … det blir jo flere av oss, og vi skal ha mat og klær og husly? Og nå trenger vi også mer fornybar energi, litt plass må det vel få ta?

– Jeg vil heller si vi må slutte å sløse så enormt med areal. All ny industri og all ny energi må ikke fortrenge natur. Det er masse areal vi allerede har lagt beslag på vi kan gjenbruke.

Og så må vi snakke om transportløsninger: Der låser vi oss stadig inn på klimafiendtlige løsninger. Som når vi lager motorveier tilpasset en fartsgrense på 110 kilometer i timen. Det øker energiforbruket med 25 prosent, krever bredere veier som krever at vi bygger ned mer natur og matjord, fordi vi ikke kan bruke gamle traseer i og med at 110-veiene må ha slakere svinger.

– Men høyere hastighet betyr også kortere tid og distanse for varetransporten?

– Det er alltid det man gjemmer seg bak, ja. Men spesielt tungtransporten har typisk maksfart på 80 kilometer i timen uansett. Her er jeg redd det er hyttetrafikken som får legge premissene for veibyggingen, og det bør den ikke få lov til.

Vi kan ikke bygge oss ut av natur- og klimakrisene, vi kan ikke fortsette å bruke mer og mer energi. Vi må velge energisparing, vi må velge smarte løsninger. I alle fall burde vi slutte å gjøre ting som er fullstendig hull i hodet. Det hadde vært en god start.

– Veldig lavt ambisjonsnivå

– Så hva er løsningen, da? Vern av artene som er truet?

– Jo, men jeg synes samtidig at det at verdens arter ikke skal utryddes er et veldig lavt ambisjonsnivå på naturens vegne. Vi trenger jo at naturen fungerer, at den får gjøre jobben sin! Vi må innse at vi er en del av naturen, og helt avhengige av den.

Fotosyntesen holder jo for eksempel liv i så å si alt som lever på jorda. Alt du spiser, alt du har på deg, det er på en eller annen måte produkter av fotosyntese og planter. Fotosyntesen bremser klimaendringene, og kan hjelpe oss å takle endringene som kommer. Da er det et kjempeproblem at vi nå har stadig mindre av plantene som gjør denne livsviktige jobben.

– Men som du sier, fotosyntesen bremser klimaendringene, og økt CO₂ i atmosfæren har vel vært bra for plantene jevnt over? Og når det også blir varmere og våtere, er ikke det bra for dem?

– Når vi stadig stresser naturen mer og mer, blir det vanskelig å bære. En ny rapport viser at selv om litt mer oppvarming og nedbør isolert sett kan være bra for norsk skog, skjer det samtidig en økning i ekstremhendelser som veier opp og vel så det. Branner, sykdomsangrep, tungt snøfall, tørke, til sammen fører klimaendringene til at norsk skog får dårligere vilkår.

Sånn er det overalt. En ny global studie viser at dødeligheten i skoger øker verden over. Og når det gjelder karbongjødslingen: Vi ser faktisk dårligere karbonopptak enn du har hatt før. Det er riktig at hittil har naturlige økosystemer tatt opp rundt halvparten av klimagassene vi slipper ut.

Men naturen klarer ikke lenger å gjøre den ekstrajobben. I stedet blir mer av karbonet vi slipper ut, værende i atmosfæren. Akkurat der vi ikke trenger den.

– En idé som bare var sånn passe god

– Kan vi plante mer skog, for å veie opp?

– Det er en interessant måte å tenke på: å prøve å «hjelpe» naturen til å binde mer karbon enn det den naturlige skogen allerede gjør. Saken er at naturen er ganske god på å balansere rask karbonbinding og trygg karbonlagring, og det er hele nøkkelen. Det er litt som å finne balansen mellom lønnskontoen, som du har betalingskortet på, og sparekontoen. Dytter du mer penger inn på sparekontoen, er det lettere å holde forbruket lavt.

Sånn er det i naturen også: bindingen av karbon skjer her og nå, i bladene, der fotosyntesen er. Men det karbonet kan fort konverteres tilbake igjen. Lagringen skjer i jorden. Da tar det lenger tid før karbonet kommer ut igjen. Det lengste og beste karbonlageret, skjer dypt nede, etter noen millioner år. Når plantematerialet blir til olje og gass.

Så oppdaget vi altså at vi kunne stikke et sugerør ned i den kontoen og bruke energien som har vært lagret i millioner av år. Det viste seg å være en idé som bare var sånn passe god.

– Og som har ført oss i dyp karbongjeld. Hvordan skal vi fikse det?

– Det er en øyeåpner når du leser den siste rapporten fra FNs klimapanel: Kort oppsummert sier den at du ikke klarer å løse klimakrisen uten å ha naturen med på laget.

For å ta skogplanting igjen: Du vil ha natur som binder karbon raskt, og samtidig sikrer det. Evolusjonen har ordnet opp i dette i områder der forholdene ligger til rette for rask vekst. Der rask vekst ikke egner seg, skjer det ikke.

– Naturen er god på risikostyring

– Hvorfor ikke?

– Fordi naturen er god på risikostyring. Ett eksempel er steppeområder, der har du typisk ikke mye trær, men mye gress. Grunnen er at det brenner ofte. Du får tørkeperioder, det hoper seg opp med død, tørr biomasse som brenner godt.

Derfor kjører steppegress mye karbon under bakken. Og derfor omtales de ofte som «underjordiske skoger». Artene er spesialiserte på å tåle den risikoen. På våre breddegrader har vi arter som tolererer risikoen for lange og kalde vintre. Og også her finner du arter som er gode på å lagre karbonet under bakken.

I tropene finner vi dermed mest karbon over jordoverflaten i tropene. Men totalt sett, om du regner med både det over og under bakken, så har vi faktisk mest karbon på våre breddegrader. Norge utgjør for eksempel bare syv promille av det globale landearealet, men vi har 18 promille av verdens naturlige karbonlager. Og det karbonlageret har enorm varighet, det kan ligge i hundrevis, til og med tusenvis av år. Skal vi sørge for at karbonet ikke ryker rett tilbake til luften igjen, må vi sørge for at det havner i robuste og langsiktige karbonbanker, som i våre naturlige økosystemer.

Slik sørger vi for at karbonet blir i naturen

– Hvordan gjør vi det?

– Tenk som en trygg finansforvalter: Spre risikoen. Verden og klimaet fremover blir mer forutsigbart, effektiv karbonlagring betyr da både at du har de plantene som er tilpasset til klimaet du opererer i, men også at du har lav risikoprofil. Du må ha planter som tåler kulde, tørke, lange vintre, som kan binde karbon og holde på karbon. Du finner ikke alle de egenskapene i én art. Derfor er naturlig skog alltid bedre rustet og mer effektiv til karbonbinding og -lagring enn plantasjer. Fordi i en naturskog er det allerede satset på flere hester samtidig. Systemet tåler rett og slett mer varierte utfordringer. Derfor må vi ta vare på de naturlige økosystemene vi har, slutte å bygge ned natur og restaurere den der vi kan.

Og den aller beste karbonlagringen i naturen, det finner du i våtmarker. De er suverene på karbonlagring, de er sitt eget brannvesen – de stopper ofte branner i seg selv, og de tåler tørke bra også. Norske våtmarker står for 9 prosent av Norges landareal, men 21 prosent av karbonlagrene.

Skal du ta karbon ut fra atmosfæren, må du binde det, og holde på det. Dersom du skal binde karbon, er rask fotosyntese best. Skal du holde på det, må du først unngå at planten dør, og når den dør, må karbonet gå til jord, og ikke luft. Den gode nyheten er at naturen er ganske god på å optimalisere det der. Evolusjonen er ikke smart, men den har hatt lang tid på seg. Og sånn har den kommet opp med mer fiffige løsninger enn vi har klart.

Finske tilstander i norske skoger? Nettoopptaket kan gå mot null