Det er på den såkalte partskonferansen i Polen i desember at klimaforhandlingene ruller i gang igjen. Rapporten skal danne faktagrunnlaget for diskusjonene på møtet. Jan Sigurd Fuglestvedt var den eneste norske forskeren som jobbet med den mye omtalte spesialrapporten til FNs klimapanel som kom i oktober. Vi har spurt ham om status i arbeidet før neste runde i klimaforhandlingene.

2°C: – En drøy måned etter lanseringen: Hva har 1,5-graders-rapporten betydd så langt?

Jan S. Fuglestvedt:– Jeg har aldri opplevd at noen av IPCCs rapporter har fått så mye oppmerksomhet, denne overgår alt. Det har vært veldig mye aktivitet på TV, radio, Twitter og vi har hatt mange besøk på hjemmesidene til IPCC internasjonalt. Fra vi lanserte rapporten i Incheon i Sør-Korea den 8. oktober har det nærmest gått i ett. Og det har vært veldig inspirerende for oss som jobber med dette.

– Helt kort, hva har vært det viktigste som har skjedd til nå som direkte følge av rapporten?

– Det må være at vi har fått økt oppmerksomhet omkring det vi allerede ser av effekter av menneskeskapt oppvarming. Og at selv 1,5-gradersmålet – som er veldig ambisiøst – vil medføre problemer.

– Som hva da?

– Først og fremst knyttet til stigende havnivå, effekter på økosystemer og mer ekstremvær, for å nevne noe. 1,5 graders oppvarming er ikke noe som vil skje uten at det får konsekvenser. En annen viktig lærdom av rapporten er at vi har fått dokumentert at to graders oppvarming vil medføre betydelig mer skade enn det vi fant i forrige hovedrapport. Alt dette viser hva vi kan unngå ved å holde oss godt under to grader.

– Er det nesten litt paradoksalt at mens vi før snakket om å «strekke oss» etter togradersmålet, er det nå noe vi nærmest føler vi bør unngå?

– Ja, og for oss som var i Paris kom dette 1,5-gradersmålet overraskende. Vi syntes jo allerede at to graders oppvarming var veldig ambisiøst. Selv om vi visste allerede da at det ville få betydelige konsekvenser. Men det har vist seg at det er viktig for mange land – særlig mange av øystatene – å strekke seg enda lenger. Og det har vist seg at det er mye å vinne på det – fordi konsekvensene av den halve graden blir mer dramatiske enn vi trodde.

– Da er det vel et godt tegn at rapporten har fått mye oppmerksomhet, merker dere noen endret grunnholdning fra de som er involvert i forhandlingene?

– Det er vanskelig å bedømme holdninger, men jeg merker i alle fall veldig stor interesse. Jeg føler dette blir tatt veldig alvorlig, og det fra et bredt spekter av grupper. Vi har jo i tiden etter at rapporten kom presentert rapporten i mange ulike sammenhenger, og for mange ulike grupper av mennesker. Da er det gledelig å se at den blir møtt med så mye interesse, og jeg føler den blir tatt på alvor.

– Er det noe som var spesielt med denne rapporten, som bidro til å gi den mer gjennomslagskraft?

– Først og fremst har det vært et omfattende og svært intenst arbeid, og noe FNs klimapanel har satset stort for å få til på kort tid. Men det har også vært jobbet mer tverrfaglig,. Klimapanelet består av tre arbeidsgrupper, som før har jobbet mer parallelt. Men virkeligheten er jo flerfaglig. Så denne gangen jobbet vi på tvers, og fikk da gjort mer helhetlige vurderinger og av tiltak og konsekvenser. Det har gjort rapporten både mer forståelig og relevant. Og det har nok gjort at vi har truffet bedre med kommunikasjonen.

– Det var en del skepsis etter Paris-avtalen om at 1,5-graders-rapporten kanskje ikke helt var verdt innsatsen. Mange mente 1,5-graders-målet var urealistisk, og at dere burde bruke tiden på andre ting. Har de fått passet sitt påskrevet nå?

– Jeg mener i alle fall at arbeidet med denne rapporten har vært sunt for den underliggende klimaforskningen. Vi har tidligere sett mye på de høyere oppvarmingsnivåene, og der har vi sett klare signal og resultater i modellene. Mye av skepsisen dreide seg om det faktisk var mulig å skille menneskeskapte komponenter fra naturlige variasjoner når vi så på lavere temperaturnivåer. Derfor har vi hatt stor nytte av å jobbe nettopp med 1,5-graders oppvarming. Vi har fått mer oversikt og forståelse for hvordan flere faktorer spiller inn, og fått mer oversikt over den relative påvirkningen de har på oppvarmingen. Det har helt klart vært nyttig for forskningen og dermed også for kunnskapsgrunnlaget.

– Dette skal være innspill til COP24 i Katowice i Polen. Hva skjer frem mot den konferansen?

– For oss i IPCC er det svært travelt, fortsatt. Det jobbes med et program for konferansen. Vi jobber ellers med fire andre rapporter parallelt, så dette er en veldig arbeidskrevende periode for oss, og sånn kommer det til å være i noen år. Vi har ytterligere to spesialrapporter og en metoderapport som kommer neste år – og så er vi i gang med neste hovedrapport fra de tre arbeidsgruppene. Alt dette skal tilslutt integreres i det vi kaller Synteserapporten. Ellers driver vi med mye formidling, som sagt, vi reiser rundt og forteller om rapporten og arbeidet.

– Og på selve konferansen?

– Rapporten skal være et bidrag til den såkalte Talanoa-dialogen i Katowice i desember, og det har vært viktig for oss at den ble klar i tide til den. Det er vanskelig å forutse hva beslutningstakerne og de andre deltakerne på konferansen gjør med resultatene, men vi kan i alle fall konstatere at vi har levert svar på spørsmålene de stilte. Og vi har jo også levert et sammendrag for beslutningstakere, som skal være forståelig nok til at det kan fungere godt som grunnlag for beslutningene som skal tas.

– Ja, det sammendraget var det jo litt bråk om i forkant? The Guardian meldte at viktige poeng – spesielt om krig, migrasjon og konfliktpotensial var fjernet fra sammendraget?

– Den saken leste jeg, og bakgrunnen for denne synes jeg var uklar. Vi som faktisk var involvert arbeidet, kjente oss ikke igjen. Det som er viktig å huske på, er at vi har en bestemt skrivemåte i disse rapportene, som er knyttet til sikkerheten i resultatene. Det vi fremhever i sammendragene må alltid være godt underbygget i de underliggende kapitlene.

Klart at møtet var intenst, og slike møter er både slitsomme og utfordrende, men jeg synes det var et godt møte. Det var gode dialoger. Jeg føler ikke at noe viktig stoff ble kuttet. Til slutt er det viktig å understreke at i disse prosessene er det alltid forskerne som har det siste ordet. Det vi gjerne diskuterer mest på slike møter, er om språket er tilstrekkelig forståelig, og om sammendraget gjenspeiler innholdet i de underliggende kapitlene.

– Hva blir veien videre?

– Partskonferansen er jo en del av forhandlingene under FNs klimakonvensjon, som vi i IPCC bare gir faglige innspill til, og den prosessen går sin gang. For oss i IPCC er det hardt arbeid frem til mai neste år. Da kommer neste rapport, om metoder for å beregne utslipp som rapporteres til klimakonvensjonen.

Over sommeren 2019, i august og september, ferdigstilles de to andre spesialrapportene. Den første om hav og kryosfære, altså den delen av jorden som er dekket av is, og den andre om klima og arealbruksendringer. Og dette er viktig – 1,5-gradersrapporten peker som sagt på at det etter all sannsynlighet vil bli behov for  metoder og teknologi for negative utslipp for å begrense oppvarmingen. Og mange slike teknologier krever stor bruk av landarealer. Det var grenser for hvor mye vi kunne gå inn på side-effekter av dette i 1,5-gradersrapporten, men den nye rapporten vil se på arealbruken til slikt, og mer i sammenheng med FNs bærekraftsmål. Altså hva det vil bety for matsikkerhet, ulike nytteeffekter, konflikter og utfordringer.

Til slutt er det jo slik at forskningen går videre. Til 1,5-gradersrapporten rakk vi å få med forskning som ble akseptert for publisering innen midten av mai i år, men mer forskning har jo kommet til siden. Da har vi heldigvis hovedrapportene som dekker dette, og gjenspeiler kunnskapsstatus der. Så siste ord om 1,5-gradersmålet er ikke sagt. Det vil helt sikkert komme mer kunnskap, og dypere innsikt om utfordringene.

– Helt til slutt: Du var eneste nordmann som jobbet som deltok i arbeidet med 1,5-gradersrapporten – blir det flere i neste omgang?

– Ja, i arealrapporten ha vi én forfatter, og i hav og kryosfære-rapporten er det fire norske forfattere. I metoderapporten om utslippsberegninger har vi fem forfattere, og i neste hovedrapport har Norge totalt 19 deltakere. Så Norges bidrag er betydelig.