Klimaendringene kan ha bidratt til drikkevannskrisen i Cape Town. Takket være strenge tiltak kan byen unngå at kranene skrus helt av i denne omgang. De virkelig store utfordringene gjenstår imidlertid, sier dr. Kevin Winter fra Universitetet i Cape Town.
Theewaterskloof-demningen i Western Cape-provinsen 4. februar i år. Dette er en det største ferskvannsbassenget som forsyner Cape Town med drikkevann. Da bildet ble tatt var vannstanden drøyt 12 prosent av maksimum. Faller vannstanden under 10 prosent, er det i praksis nærmest umulig å utnytte det gjenværende vannet i bassenget. Cape Town har slitt med vannforsyningen etter tre år med sviktende vinterregn.
Vannforsyningen til millionbyen Cape Town står i fare for å tørke helt inn. Byen er avhengig av seks store reservoarer, som normalt fylles opp i de regnfulle månedene rundt vinteren. I tre år på rad har imidlertid regnet sviktet. Det har på mange måter vært en varslet krise – allerede for ti år siden begynte myndighetene arbeidet med å sikre vannforsyningen mot klimaendringer. Likevel var det ikke nok, og fra og med 1. februar ble det innført strenge restriksjoner på alt bruk av vann i byen. En av de som vet mest om historikken bak vannkrisen og håndteringen av den, er sjefsforsker Kevin Winter fra Universitetet i Cape Town.
2°C: – Hva er «Day Zero», og hva kommer til å skje på den dagen?
Dr. Kevin Winter: – «Day zero» er først og fremst et konsept som er brukt for å forklare hva som vil skje hvis vi må iverksette det vi kaller fase to i Cape Towns katastrofehåndteringsplan. Det innebærer at dersom volumet i de store ferskvannsreservoarene våre når 13,5 prosent av full kapasitet, må det innføres svært alvorlige restriksjoner på ferskvannet. I praksis vil da vannforsyningen til 75 prosent av byen skrus av.
Livsviktige funksjoner som sykehus vil beholde vannforsyningen, i tillegg vil vi prioritere svært tett befolkete områder der det er stor risiko for sykdomsspredning, og deler av forretningsstrøket i Cape Town vil også få noe vann i springen. I resten av byen blir det tørt. Da må innbyggerne stille seg i kø ved et av rundt 200 disribusjonssteder, såkalte «Places of Distribution» eller PoDs, der de får utdelt vann. Hver innbygger vil kunne tappe 25 liter vann daglig, men det er alt de får.
– Er det noen sammenheng mellom klimaendringene og vannkrisen i Cape Town?
– Det er det ingen som helst tvil om. Vi har aldri hatt så lavt gjennomsnittsnedbør som nå. Vi satte ny bunnrekord i 2017, etter at forrige rekord ble sprengt i 2016. At vi får to bunnrekorder på rad, er også noe vi aldri har opplevd tidligere. Samtidig er Cape Town blitt varmere, og tørkeperiodene kommer tettere. Alt henger sammen med klimaendringer, og alt påvirker vannforsyningen negativt.
– Finnes det noen paralleller til situasjonen i Cape Town andre steder i verden?
– Massevis. Roma, for eksempel, slet med tørke inntil nylig. De gikk ikke tom for vann, men det var nære på. Sao Paulo i Brasil er et annet eksempel, 17 millioner mennesker var rammet av en alvorlig tørke som tok slutt i 2015. De største byene øst i Australia, Melbourne, Sydney og Brisbane led under den ti år lange såkalte Millennium-tørken, også Perth på vestkysten slet da. De har siden vært nødt til å tilpasse seg og finne nye vannkilder. Og det er masse andre byer. BBC hadde nylig en oversikt over 11 av dem, blant annet Mexico City, London og Tokyo. Mange av verdens mest folkerike byer har problemer med vannforsyningen i dag.
– Hva gjøres i Cape Town for å bedre situasjonen?
– Det er en rekke tiltak i verk. For det første er det nærmest drakoniske begrensninger på vannbruken, folk får ikke bruke mer enn 50 liter per dag. Det er også et avgiftssystem som gir høye bøter til dem som bruker for mye. Vi har innført et program for vanntrykksforvaltning, trykket senkes i kranene i deler av byen av gangen. Vi holder også på med å finne nye måter å utnytte grunnvannet bedre på, blant annet ved fornye grunnvannet med behandlet avløpsvann. I tillegg har vi åpnet tre mindre avsaltingsanlegg for sjøvann. Vi får ikke veldig mye vann fra dem, men vi lærer mye om hvordan vi kan få avsalting til å supplere vannforsyningen vår. Sist men ikke minst har vi sett kraftig reduksjon i vannmengden som går til landbruk i området, og det har hjulpet oss enormt.
– Betyr dette at dere kan unngå «Day Zero»? Eller bare utsette den?
– Jeg tror absolutt den kan unngås. «Day Zero» er i bunn og grunn en henimot ugjennomførbar plan. Bare å sikre nok vann i systemet til å mate 200 distribusjonspunkter vil bli svært vanskelig. Jeg tror likevel «Day Zero» er et nyttig konsept, fordi det gir oss et bilde av hva vi ønsker å unngå. Det gjør inntrykk. Derfor fungerer det, og vi ser resultater allerede: Datoen er så langt forskjøvet flere ganger. For bare noen uker siden var det den 12. april som gjaldt, nå er det 9. juli som gjelder.
Så langt ut i den sør-afrikanske vinteren vil vi forhåpentligvis oppleve en del nedbør. Det kan bli et pusterom som forhåpentlig varer ut året, men det betyr ikke at vi kan slappe av. Det betyr heller at vi har akkurat like lang tid til å få i gang virksomme tiltak for å bedre vannforsyningen vår. Og det vil kreve store investeringer over lang tid.
– Hvordan kan dere unngå slike kriser i fremtiden?
– Hovedproblemet vårt i Cape Town er at vi har gjort oss helt avhengige av de tre store ferskvannsreservoarene rundt byen, som igjen avhenger av vinterregnet. 98 prosent av vannet vårt kommer fra disse. Nøkkelen i dette århundret som kommer til å preges av klimaendringer, er å klimatilpasse byene våre, gjøre dem mer motstandsdyktige. Skal vi oppnå det, må vi diversifisere vannforsyningen vår.
Vannstanden i Theewaterskloof-demningen i Western Cape har sunket kraftig i flere år på rad. Illustrasjon: NASA Earth Observatory
– Hva kan andre byer lære av Cape Town?
– Jeg tror for det første vi lærer mye selv underveis. En av de tingene vi forstår mer av, er at modellen vår for å forvalte vannforsyningen har en ren teknisk del som fungerer nokså bra. Vi har offentlige tjenestefolk som jobber hardt for å holde befolkningen informert. Samtidig reagerer de på mange ulike måter. Noen av dem ser ut til å være mer lydhøre for politiske stemmer enn de mer tekniske, de påvirkes mer av sosiale medier og utspill fra valgte politikere. Det blir til tider litt uforutsigbart. Det vi har hatt en viss suksess med, er å holde fast ved en bevisbasert fortelling til publikum, og forsøke å bringe den tekniske og forvaltningsbaserte prosessen frem i debatten. Det tror jeg har ført til at vi har fått en litt mer edruelig tilnærming til hva som foregår i opinionen.
Som nevnt, vi er ikke de eneste som har opplevd dette. Byer som Perth i Australia har for lengst begynt å diversifisere vannforsyningen sin. Vi må begynne å bli like smarte, vi må bruke både eksisterende forsyningskanaler mer effektivt, men også supplere med andre. Som grunnvann, og det å gjenvinne grunnvann med behandlet avløpsvann.
I tillegg er avsalting et område vi alle har mye å lære om. Den typiske metoden, som går ut på omvendt osmose-filtrering under høyt trykk, er komplisert å styre. Men det finnes andre, nyere teknologier, blant annet nye metoder for både å gjenvinne ressurser fra avløpsvann, og utvinne for eksempel litium fra sjøvann samtidig som man avsalter. Jeg tror avsaltingsteknologien vil se veldig annerledes ut om bare 10 år, og dette er teknologi vi må være med på å utvikle. Slik at vi for eksempel kan ha et betydelig bidrag til vannforsyningen fra saltvann allerede i 2025.
