Rapportenble også omtalt i Klimarisikoutvalgets utredning som ble lagt frem i desember 2018. Klimarisikoutvalget har nemlig jobbet i parallell og brukt utkast til rapporten som klimafaglig grunnlag for sitt arbeid. Borgar Aamaas har ledet arbeidet med den nye rapporten, som ble gjort tilgjengelig først i januar 2019.

2°C:– Dere skal beskrive hvordan Norge ser ut i 2100 gitt en bestemt utvikling. Hva slags fremtidsvisjon har dere da tatt utgangspunkt i?

Borgar Aamaas: – Vi har tatt for oss det verst tenkelige scenariet, som gjerne kalles RCP8.5 i litteraturen. Det forutsetter en utvikling der utslippene fortsetter å stige gjennom resten av århundret basert på at ingen tiltak gjøres for å begrense oppvarmingen. Hensikten med det, er å sjekke hvor ille det kan bli – i verste fall. Ikke nødvendigvis å skildre en fremtid vi tror er den mest sannsynlige.

Fellesnevner: Vann

– Og hva fant dere? Hvordan blir det, i verste fall?

–
Her har Norsk klimaservicesenter bidratt. Mye av dette er nok kjent fra før, og på
dette feltet er det publisert ganske mange rapporter etter hvert. Det som er
fellesnevneren, er vann, hvor det som gjør mest skade i dag er overvann. Ekstremnedbør,
som igjen gir kraftigere og større flom, og fører til jord- og sørpeskred, for
eksempel. Og i kystnære områder vil havstigning også øke frekvensen og
alvorsgraden til stormflo.

Men skal vi lære noe av fjorårets sommer, er det at tørke er en klimarisiko også her. Og risikoen for mer intense og langvarige tørkeperioder vil nok også øke fremover mot 2100. Særlig i Sør-Norge.

– Dere har også sett på konsekvenser for det norske samfunnet, hva finner dere der?

–
At det vil påvirke mange, for ikke å si alle sektorer i Norge. Samtidig er det
vanskeligere å trekke like bastante konklusjoner på hva dette betyr for norsk
økonomi. Først og fremst fordi det ikke er så mange studier å bygge dem på. På
noen områder ser vi imidlertid tydelige, direkte koblinger. Spesielt innen jordbruk,
skogbruk, fiskeri og oppdrett. Og det vi finner de beste estimatene for, er de
positive ringvirkningene.

– Hvilke ringvirkninger snakker du om da?

– At vi for eksempel får en lengre vekstsesong, mer effektiv fotosyntese fordi vi har mer CO₂ i atmosfæren, og kanskje også utnytte flere arter i jordbruk i fremtiden. Men vi får også trolig en rekke negative faktorer som vil slå ut.

– For eksempel?

– Et varmere klima øker faren for nye sykdommer og pester og mer skaderisiko som kan ramme jordbruk og skogbruk. Og vi får mer ekstremvær. Som nevnt, sommeren 2019 tørket jordbruket i Sør-Norge ut, i 2017 druknet det i nedbør. Og til slutt – selv om vi har fokusert på Norge, har vi i Norge en åpen økonomi, med mye eksport og eksport. Derfor vil vi også merke konsekvensene av klimaendringer i resten av verden. Men her har vi med et forskningsfelt som ikke er gjort så mye med. Vi har ikke så mange rapporter å bygge på, og vi skulle altså basere oss på eksisterende forskning.

Verst mot slutten av århundret

– Men dette er i 2100, og det skjer formodentlig ikke over natten. Når vil vi for alvor merke dette?

–
Generelt sett vil de samfunnsøkonomiske konsekvensene ikke være spesielt negative
i første halvdel av århundret. Det er i siste halvdel, og spesielt mot slutten
av århundret, at det blir dramatisk. I tillegg – vi er mest sikre på de
positive effektene, og frem mot kanskje 2050 kan det hende at positive og
negative sider ved klimaendringene på et vis vil nulle hverandre ut i Norge.
Etter det, har vi imidlertid grunn til å tro at det vil helle i mer negativ
retning. Men nå snakker jeg altså på et overordnet plan. Bildet blir mer
komplisert hvis vi ser på detaljnivå. Dessuten kan vi ikke stadfeste når det
store, ødeleggende ekstremværet kommer eller når spesifikke hendelser i
utlandet gir store ringvirkninger i Norge.

– Dere har også sett på hvordan forvaltningen jobber med klimaplanlegging?

–
Ja, og her har det skjedd mye siden sist det ble laget en rapport om dette, i
2010. Først må det sies at slik planlegging er krevende arbeid. Dette griper jo
over flere sektorer og styringsnivåer samtidig, og i Norge er den statlige
forvaltningen styrt av stort sett sterke sektordepartementer. Miljødirektoratet
har gjort en del for å styrke den tverrsektorielle samordningen, men det er
fortsatt utfordringer knyttet til dette.

Utfordring å omsette kunnskap til handling

– Har du noe eksempel på hvor dette er spesielt vanskelig?

–
Ja, de siste årene har det blitt jobbet mye med å forankre og plassere utfordringer
med overvann hos en nasjonal fagmyndighet. Vi har selv møtt på utfordringer i
hvordan vi skal strukturere rapporten vår for temaet flomforebygging. Ligger
dette under tverrsektorielt, samfunnssikkerhet, fysisk infrastruktur eller
næringsliv?

– Og så sier dere noe om tilpasningskapasitet. Hva er det for noe?

–
Det handler om vi er i stand til å iverksette tiltak for å ruste oss mot
klimaendringene. Og generelt har vi høy tilpasningskapasitet i Norge. Her har
det også blitt tatt flere grep for å styrke samfunnskapasiteten – som handler
først og fremst om lover, forskrifter, kunnskapsproduksjon, veiledning og
koordinering. Også her er det gjort en god del forskning de siste årene.
Utfordringen er å omsette all kunnskapen vi har om klimaendringer til
klimatilpasning.

– Hvordan da?

–
I nye prosjekter kan det være utfordrende nok å ta høyde for variasjonene i
dagens klima. I nye prosjekter nå må man også ta høyde for framtidige klimaendringene.
Risikoen for flom og stormflo vil i mange tilfeller øke. Denne økte risikoen må
inkluderes, altså plusse på litt fra dagens nivå. Sånn at de er sikre på at de
er rustet mot overvannsrisikoen også mot slutten av hundreåret.

Mest kunnskap i offentlig sektor

– OK, men dette er altså offentlig sektor. Hvordan står det til i resten av Norge? Er vi rustet?

–
Generelt ser vi at kunnskapsnivået er høyere i forvaltningen. Rundt om i privat
sektor, og spesielt i private husholdninger, er kunnskapsnivået mye lavere. Vi
kan også dele opp i ulike typer risikoer, og vi finner at det er varierende
grad av kunnskap mellom kategoriene. Naturskaderisiko, som er mest synlig –
flom og ekstremvær – der er kunnskapsnivået høyest. Når det gjelder de mer
gradvise endringene og spesielt de som overskrider landegrenser – ser vi at
kunnskapen er lavest, og spesielt i private husholdninger.

– Det er lettere å forholde seg til det som er nært, kanskje?

–
Ja, har du opplevd flom et år, vet du hvordan det er, og det er lettere å ta
forholdsregler. Da er det kanskje vanskeligere å ta inn over seg at om det blir
kornkrise i Russland et år, vil det slå inn på matprisene i Norge. Eller at
norsk jordbruk er avhengig av importert soya, og dermed kan være utsatt for
soyakriser i utlandet. Det er en måte handelseffekter kan slå inn på, som vi
kanskje ikke er like forberedt på.

– Til slutt: Klimaflyktninger, humanitære kriser og konflikter på grunn av klima. Hvordan vil det påvirke oss i 2100?

– Hvordan dette vil slå ut for Norge vet vi ikke så mye om i dag, men en utredning som undersøkte dette diskuterte potensielle følger. Dette og andre grenseoverskridende konsekvenser av klimaendringer trenger vi imidlertid bedre kunnskap om.