EUs kvotemarked, som Norge deltar i, ble reformert i fjor høst. Og plutselig ser det ut til å virke, prisene har i alle fall steget kraftig det siste året. Det kan få konsekvenser vi alle vil merke, og da er det greit å vite hva vi egentlig snakker om. Professor Michael Hoel forklarer.
Hvis du vil være sikker på at kjøp av klimakvoter gir reelle kutt, så er EU-kvoter det tryggeste. Kaster du en EU-kvote blir det færre tilgjengelige kvoter for kullkraftverk som dette tyske kraftverket.
2°C:– Hva er et kvotesystem?
Michael Hoel: – Et kvotesystem i denne sammenhengen er at man setter et tak på samlede CO2-utslipp fra bestemte sektorer. De som har behov for å slippe ut klimagasser, kan da skaffe seg kvoter. Så kan de siden handle mellom seg, fordi det er samlet utslipp som betyr noe. Altså: Hvis de ikke har behov for så store utslipp likevel, kan de selge kvoter. Hvis de får behov for å slippe ut mer klimagasser, kan de kjøpe kvoter.
Handelen går altså helt og holdent på økonomien, og handler om å få ned kostnadene. For klimaet er resultatet det samme. Det er jo størrelsen på takene som er det viktigste.
– Hva kjennetegner EUs kvotesystem?
– I EUs system er det avsatt så og så høye årlige kvoter for bestemte sektorer. Dette taket blir så redusert litt for hvert år. Når vi kommer til 2030 skal derfor reduksjonene av utslipp fra 2005-2030 være på totalt drøye 40 prosent.
Siden man kjenner takene for mange år fremover, kan man operere med et totalt antall kvoter for hele denne perioden. Altså kan man – om man ikke bruker kvoten sin ett år, spare den til et annet. Eller man kan kjøpe kvoter nå, hvis man tror prisen vil stige, for så å bruke dem i fremtiden. Det siste kan påvirke når utslippene finner sted, mens total mengde utslipp for hele kvoteperioden skal være konstant. Det er jo dette siste som er det viktigste for klima.
– Hvorfor er Norge med?
– Aller først fordi klimaproblemet er internasjonalt. Det er ikke så avgjørende hva Norge isolert sett gjør, det er hva Norge gjør sammen med andre land som kan være avgjørende. Norge er dessuten nært integrert med EU gjennom EØS. Da er det naturlig at man opererer med samme vilkår for Norge og norsk industri som for resten av EØS.
– Vi hører om «kvotepliktige» og «ikke-kvotepliktige» sektorer. Hva hører med hvor?
– Det grove bildet: Kvotepliktig er hele kraftproduksjonssektoren, det aller meste av industrien og petroleumssektoren. Utslipp fra utvinning av norsk olje og gass er altså med, mens produksjon av vannkraft skaper så lite utslipp at det har liten betydning.
Luftfart innad i Norge og innen EØS er også omfattet av kvotesystemet, men ikke luftfart ut fra EØS. Apropos det siste: Grønn skattekommisjon vurderte en norsk avgift på CO2 på fly ut fra EØS også. Problemet med det, var at flyselskapene da ville kunne enkelt legge inn mellomlandinger i København på alle slike flygninger. Dermed ville det ikke telt som flygninger ut fra EØS fra norsk ståsted, og dermed ville de omgått avgiften. Dette viser hvor vanskelig det er å innføre effektiv klimapolitikk i ett enkelt land isolert sett.
– Hva er årsaken til at noen sektorer unntas?
– Unntas og unntas – det er riktigere å si at det er enkelte områder som ikke omfattes av kvoteordningen. For Norges vedkommende er nok det viktigste her transportsektoren og landbruket. Landbruk er spesielt, for der er mange av de viktigste utslippene ikke knyttet til fossile brennstoff, men biologiske prosesser. Det dreier seg for eksempel ofte om metan og ikke CO2.
Hva som er årsaken til at transportsektoren og resten av økonomien ikke er med i EUs modell, er imidlertid ikke så lett å svare på. Jeg satt i det norske Kvoteutvalget som utredet et nasjonalt kvotesystem før EU kom med sitt forslag. Vi foreslo å inkludere både rubbel og bit, alt som kunne måles på detaljnivå, da vi la frem vår NOU-rapport i 2000.
Det ville ikke vært kompliserende for forbrukeren. Hvis du fylte bensin, ville du ikke merket det – fordi det ville vært tidligere omsetningsledd som måtte kjøpt kvoter og rapportert inn, på tilsvarende måte som bensinavgift innbetales i dag. Det er altså ingenting praktisk i veien for å inkludere transport, men EU har altså holdt den sektoren utenfor.
– Finnes det andre kvotesystemer enn EUs som Norge kunne tatt del i?
– Det finnes i alle fall andre kvotesystemer, ja. Det er for eksempel noen delstater i USA som opererer med slike, og Kina holder på å innføre sitt system. Men at Norge skulle ta del i disse fremfor EUs, ville vært merkelig.
Det ideelle for verden ville selvsagt vært ett internasjonalt kvotesystem. Og vi kan nok på sikt tenke oss at EUs kvotesystem vil knyttes opp mot andre lands, så man kan sette tak på utslipp over større deler av verden. Men slikt er ikke gjort over natten.
– Hva styrer prisen på CO2-kvoter?
– Først og fremst tilbud og etterspørsel. Tilbudet er da begrenset av taket myndighetene setter. Etterspørsel bestemmes av hvor mye utslipp de som slipper ut trenger. Så blir det altså litt mer komplisert av at man i tillegg kan kjøpe kvoter til å spare. Forventninger om hvordan etterspørselen vil utvikle seg fremover i tid har derfor også betydning. Tror jeg at kvotene blir dyrere i morgen, kjøper jeg i dag.
– I det siste har prisen på CO2-kvotene i EU steget vesentlig. Hva er årsaken til det?
– Det er et godt spørsmål. Ut fra det jeg nettopp sa, kan man nemlig spørre seg hvorfor prisen ikke har steget før. Hadde man forutsett prisoppgangen i dag, ville jo kvoteprisen vært drevet opp tidligere. Antakelig kommer det av at det er kommet ny informasjon. Kanskje man er blitt mer overbevist om at EUs politikk ligger fast, kanskje er det en generell oppsving i økonomien som gir mer etterspørsel etter kvoter.
Husk også at kvotesystemet til EU er innrettet slik at det årlige taket reduseres over tid. En 40 prosent reduksjon fra 2005 til 2030 er ganske betydelig dersom man forutsetter økonomisk vekst i samme perioden. Tar man inn over seg at kvotene vil reduseres kraftig mens økonomien forutsettes å vokse, er det lett å se at kvoteprisen vil stige. Det er kanskje det vi ser nå, uten at jeg kjenner detaljene nøyaktig.
– Hvilke konsekvenser vil stigende CO2-pris få? For næringsliv? For forbrukere?
– Det blir for det første dyrere for alle som slipper ut. En viktig del av dette – særlig i EU – er at det får konsekvenser for elektrisitetssektoren. Det blir dyrere å lage strøm fra fossile brensler, og relativt rimeligere å lage sol og vind. Prisen på sol og vind er jo fortsatt dyrere enn kull og gass, så det betyr dyrere strøm. Samtidig er det slik at EU subsidierer produksjon av fornybar energi kraftig. Hvis de subsidiene fases ut, vil det nok prisen øke enda mer. Hvor mye, er vanskelig å si.
Strøm vil derfor etter hvert bli dyrere frem i tid, men det blir neppe dramatiske endringer over natten. For næringslivet er det da først og fremst de som bruker mye kraft eller har høye prosessutslipp som vil måtte betale mer. I den grad norske bedrifter konkurrerer med land i EU er det lite problematisk, det er verre hvis man konkurrerer med land som Kina. Samtidig ser vi også at Kina nå innfører CO2-kvoter, så det bildet er ikke nødvendigvis entydig over tid heller.
Konklusjonen blir derfor at for økonomien som helhet, gir ikke CO2-kvoter noen dramatiske endringer. For klimaet, derimot, er kvotesystemet et godt system som bringer utslippene ned over tid.
