Energi og Klima: Hva er egentlig bakgrunnen for konflikten mellom rike og fattige i klimapolitikken?

Solveig Aamodt: Det stammer fra da Klimakonvensjonen ble skrevet i 1992. Da var alle landene enige om at de rike landene hadde det aller største ansvaret for å redusere klimagassutslippene. Konvensjonen delte derfor inn verden i industrialiserte land på den ene siden, og utviklingsland på den andre. Helt presist ble det ramset opp en rekke land i et vedlegg til konvensjonen, og man snakker derfor om såkalte «vedlegg I-land». Vedlegg I-landene, som var industriland eller land som var i ferd med å omstille seg til markedsøkonomi, var forventet å gå foran og kutte utslippene først. Resten, U-landene, skulle få lov til å utvikle seg videre. Konvensjonen snakket om et «felles, men differensiert ansvar». Kyotoprotokollen operasjonaliserte dette gjennom et skille mellom landene som er nevnt i artikkel I og resten.

– Og hvor står konflikten nå?

– Vel, de rike landene – altså vedlegg I-landene – mener at man beveget seg bort fra denne todelingen i Paris-traktaten. De mener også at det er rimelig ettersom de største utslippene etter hvert kommer fra land som ikke er med i vedlegg I, først og fremst Kina og India. På motsatt side står de såkalte likesinnede utviklingslandene, «Likeminded developing countries», eller LDMC. De hevder at de rike landene ikke har kuttet så mye som de lovet. De er heller ikke i rute til å bygge opp det grønne klimafondet til 100 milliarder dollar, som de også har forpliktet seg til. På det siste punktet er USA spesielt vanskelige, siden Trump har sagt at de ikke vil bidra til klimafinansiering.

– Hvorfor synes LDMC at U-land skal lavere utslippsforpliktelser enn I-land?

– To begreper som nevnes ofte her, er «kapasitet» og «fleksibilitet». «Kapasitet» handler her om evnen til å prioritere utslippskutt. Mange av disse landene har store utfordringer innen for eksempel helse og utdanning som de mener må prioriteres. Utviklingslandene argumenterer med at de har mindre kapital til å kjøpe klimavennlig teknologi, spesielt hvis den er patentert. Det er også snakk om institusjonell kapasitet, altså at man har ressurser i vid forstand til å følge opp politikken på alle nivå. Flere av disse landene har stort behov for å bygge ut energiforsyning og annen infrastruktur. Det betyr også at det kan være vanskelig å tallfeste hvor mye de kan kutte, og de føler det er risikabelt å binde seg til et konkret tall.