– Men først må vi snakke om hva produktet faktisk er, for her snakkes det altså om balansekraft. Hva menes egentlig med det?
– Det kan
bety flere ting. Når de som driver vannkraftverk snakker om balansekraft eller
balansetjenester, betyr det gjerne å balansere kraftproduksjonen med forbruket på
korte tidsintervaller. For eksempel: Når du skrur på vaskemaskinen, må noen
levere mer strøm på sekundnivå. Når de skrur opp produksjonen på
vannkraftverket for å gjøre slikt, snakker man ofte om balansekraft.
– Altså det samme som «effektkjøring»?
– Det er
vel heller slik at de som skal levere balansekraft på slike korte
tidsintervaller, må drive effektkjøring. Effektkjøring går ut på å justere produksjonen
relativt hurtig og hyppig. Det klassiske er når alle skrur på kaffetrakteren om
morgenen – da går strømforbruket raskt opp, og man må skru på noen ekstra
turbiner. Når folk er på vei til jobb og skole går forbruket kanskje ned litt,
og da skrus de samme turbinene kanskje av igjen. Da leverer man altså
balansekraft på timesbasis, eller til og med sekund- og minuttbasis.
– Men det finnes også andre typer balansetjenester?
– Ja, hvis man for eksempel har mye vindkraft og vinden ikke blåser en periode, kan man få underskudd i produksjonen. Da er det greit om man kan kjøpe tjenester for å levere tilstrekkelig strøm så lenge det er vindstille. Da snakker vi om å levere balansetjenester over dager eller til og med uker av gangen. Det krever ikke nødvendigvis hurtig økning i produksjonen som effektkjøring, men heller at man øker produksjonen i lange perioder. Og det er denne typen balansekraft fra vannkraft det er mer oppmerksomhet om nå, fordi det er ingen andre utslippsfrie teknologier som kan levere dette.
Det er
alltid behov for alle typer balansekraft, fordi forbruk varierer. Hittil har man
stort sett kunnet løse dette fordi man har hatt fleksible metoder for å
produsere kraft. I et vannkraftverk kan du justere hvor fort vannet renner
gjennom turbinen, eller du kan skru på flere turbiner. Tilsvarende kan du også
regulere produksjonen på de fleste gass-
og kullkraftverk, eller til og med kjernekraftverk.
– Så hva er nytt nå, hvorfor blir langsiktig balansekraft viktigere?
– Fordi andelen av sol- og vindkraft øker samtidig som kull- og kjernekraft fases ut på kontinentet. Sol og vind er fornybare kilder, som vannkraft, men i motsetning til vannkraft har du lite kontroll over produksjonen. Det varierer med været, årstidene og tiden på døgnet, og det er ofte uforutsigbart. Det blir variasjon på begge sider av likningen – du har variabelt forbruk, og variabel produksjon. Da må du ha fleksible energikilder. Og som sagt: Av fornybare energikilder er det bare vannkraften som kan levere den typen balanse.
– Og der kan Norge spille en spesiell rolle?
– Ja, og
det er flere grunner til det. For det første fordi det som nevnt er så enkelt å
regulere produksjonen i et vannkraftverk, selv om vi også har tekniske
utfordringer med å gjøre vannkraftturbinene tilstrekkelig fleksible. Men det
som er spesielt for norske forhold, på grunn av topografi og klima, er at vi
alltid har vann i magasinene våre tilgjengelig. Når vi stanser eller struper
produksjonen, vil det fortsatt renne vann inn i magasinet, som vi kan ta vare
på og lage strøm av senere. Og vi har stort lagringsvolum. Vi har halvparten av
hele Europas vannkraftkapasitet her i Norge. Når magasinene er fulle, kunne vi
faktisk hatt strøm i ni måneder selv helt uten tilsig.
I tillegg kan vi i såkalte pumpekraftverk pumpe vann opp igjen fra ett magasin til et annet. Når det er mye billig strøm til overs på kontinentet, kan det svare seg å bruke den strømmen til å pumpe vann fra et lavtliggende magasin til et høytliggende et. Det blir som å lade et batteri: Når vind- og solkraft ikke dekker nok av forbruket i Europa, går strømprisen opp. I Norge kan man da slippe vannet ned igjen gjennom turbinene, lage strøm og selge den tilbake til kontinentet med fortjeneste. Det vi gjerne ser der, er jo at vindturbinene kan gå for fullt midt på natten, når det er lite etterspørsel, og produsere strøm som er nesten gratis i innkjøp.
– Men hvorfor snakker vi da om fremtiden? Kan vi ikke levere dette i dag?
– Vi leverer dette allerede i dag, blant annet direkte til dansk vindkraft og til Nederland. Men vi kan gjøre dette i større skala. Det som mangler, er et fungerende marked for å levere balansekraft over lengre tidshorisonter enn det vi har snakket om her. Nå foregår strømhandel over grensene fra dag til dag, eller fra time til time. Litt av grunnen er som nevnt tidligere - forsyningssikkerhet over lengre tidsperioder har ikke vært noe problem å løse, fordi vi har kull-, gass- og kjernekraft som kan levere slike balansetjenester i dag.
Et slikt marked
vil også bidra til raskere omlegging fra kull og gass på kontinentet. Men det
krever investeringer i overføringskapasitet – altså kabler – og politisk
samarbeid på tvers av grensene som gjør det mulig for alle parter å dele risiko
og inntektene fra handelen.
– Hvordan fordeles de i dag?
– Skal en
norsk strømprodusent selge strøm til det nederlandske markedet i dag, får
produsenten bare norsk strømpris inn, mens den nederlandske kjøperen betaler
nederlandsk strømpris. Differansen, den såkalte flaskehalsinntekten, går til
kabeleieren, i praksis Statnett og deres motstykke i Nedeland, TenneT. Skal vi
få fart på investeringene i økt overføringskapasitet, må vi kanskje endre den
modellen noe.
– Men dette kan gjøres uten at nettoeksporten øker, hevdes det. Er det realistisk?
– Det er det
absolutt. Vi har allerede fått forsmaker på dette. Vi har for eksempel hatt
kabelforbindelser med Danmark i flere tiår. Norske kraftverk har lenge
produsert ekstra strøm på dagtid, fordi Danmark ikke har hatt tilstrekkelig med
vindkraft, og har måttet importere. Om natten blåser det imidlertid fort like
mye som på dagen, mens strømforbruket er minimalt. Da har ikke danskene bruk
for strømmen. Strømmarkedet er styrt av tilbud og etterspørsel. Derfor kan vi
importere den strømmen billig, og skru ned på vannkraften nattestid. Dette vil
vi bare se mer av.
– Vi har jo hørt om at det har vært perioder med negativ pris på strøm på kontinentet?
– Akkurat det er litt spesielt. Fornybarprodusenter får en såkalt innmatingstariff, de får altså subsidier for strømmen per kWh enten det er behov for den eller ikke. Da har det hendt at det har kommet for mye strøm på nettet, og for at ikke strømnettet skal bryte sammen blir forbrukerne da oppfordret til å bruke mer strøm gjennom å betale for at noen bruker strøm. Dette vil trolig ikke hende ofte, men det kan bli sånn i perioder at råvareprisen nærmer seg null.
Det vil, som jeg antydet tidligere, påvirke strømprisen ut til kundene også på sikt. For jo mer fornybart koblet til nettet, jo billigere kan strømmen egentlig bli. Sol, vind og vann er jo gratis. Det som vil koste, er heller de energitjenestene – omtrent som det er i dag med mobiltelefoner: For 20 år siden var det dyrere å ringe fra mobil enn fra fasttelefon. Og det kostet å sende SMS. I dag koster tellerskritt og SMS gjerne ingenting, men du betaler en fast pris for å ha tilgang til telenettet. Det kan bli slik i fremtiden også – selve strømmen koster lite, men garantien for at du får strøm i kontakten i veggen hjemme – den vil du betale for.
Vil du vite mer?
I august lanserte CEDREN et veikart til storskala balansering og energilagring fra norsk vannkraft (pdf). Se også her for en liste over andre publikasjoner fra Hydrobalance-prosjektet.
