Produksjon av biodrivstoff som kan erstatte fossil olje og gass, og
planting av skog som kan fange CO₂, vil legge beslag på store
landarealer i verden. Om vi ikke slutter å kaste så mye mat, må
også verdens matproduksjon økes. Løsningen på plassmangelen
finnes til havs, mener professor Øverland, som er senterleder for
forskningssenteret Foods of Norway ved Norges miljø- og
biovitenskapelige universitet (NMBU).

Margareth Øverland: – Ja, om vi tar i bruk havalger til
dyrefôr kan vi produsere store mengder biomasse – veldig raskt –
uten å legge beslag på landareal.

– I Norge vokser
havalger, eller tare, på dypere vann enn den boblete grisetangen som
vi finner langs land i fjæresonen. Havalgene kan både høstes og
dyrkes av mennesker. I Foods of Norway tester vi ut bruk av tare som
er dyrket av vår partner, Seaweed Energy Solutions (SES). Taren
dyrkes frem fra små sporer som produseres i laboratorier. Disse
festes på små tau som surres rundt større taustrukturer, som så
settes ut i sjøen. Dette skjer oftest i februar, og to-tre måneder
seinere kan en høste store, ferdigvokste alger, sier professoren.

2°C: – Det finnes mange typer alger, hvilke har du mest tro på?

– I Foods of Norway jobber vi mest med sukkertare. Den vokser mye
raskere enn planter på landjorda og trives i det kalde vannet langs
den langstrakte norskekysten. Den har også gunstig effekt på
miljøet, fordi den binder og resirkulerer næringsstoffer fra
lakseoppdrettsnæringen og fanger CO₂i sjøen. Verden slipper ut altfor mye klimagasser, det
fører til høyere nivåer av CO₂
og dermed også lavere ph
i havet (havforsuring).
Taredyrking
kan bidra til å motvirke disse negative miljøeffektene.

– Hvorfor brukes den så lite?

– Sukkertaren inneholder en rekke stoffer som har gunstig
helseeffekt, men den har lavere næringsverdi enn fôr fra
landbruket. Derfor benytter vi nå nye metoder for å øke
næringsverdien. Ved hjelp av enzymer bryter vi ned taren til sukker
og andre næringsstoffer som vi kan bruke til å produsere
proteinrikt gjærmel. Vi henter også ut helsefremmende stoffer fra
tarebiomassen. Vi håper fôr basert på tare og stoffene som vi
henter ut fra taren gir dyrene både næring og god helse. Lykkes vi
med det, blir taren mer verdifull og forhåpentligvis mer interessant
rent kommersielt.

– Men for at taredyrking skal bli lønnsomt, må vi utnytte hele
biomassen til en rekke produkter og bruksområder for å sikre
grunnlag for en ny tareindustri i Norge. Her gjenstår det målrettet
forskning og et nært samarbeid mellom flere forskningsmiljøer både
i Norge og internasjonalt, og forskning tar tid. Vi trenger også
investeringskapital, realistiske businessplaner og effektive
markedskanaler slik at produktet finner sin kjøper.

Øverland forteller at taren er gunstig i et klimaperspektiv fordi
den som nevnt ikke konkurrerer om plassen til å dyrke menneskemat.
Den kan dyrkes i sjøvann og krever verken ferskvann eller
mineralgjødsel.

– Sånn sett er den en klimaløsning i seg selv og et av svarene på
utfordringen med å ha nok landareal. Vi tror også at det å spise
tare kan påvirke metanproduksjonen i vomma til drøvtyggere, noe vi
ønsker å undersøke nærmere. Alt i alt kan tare brukes i dyrefôr
som har en positiv effekt på norsk matproduksjon, samtidig som den
reduserer klimautslipp.

Hva med tare som mat for mennesker?

– Jeg har spist alger i mange varianter. Tare har jevnt over en
veldig god smak, er frisk og spennende og full av antioksidanter,
mineraler og vitaminer. Tare kan i fremtiden absolutt ha en plass på
folks middagstallerken. I sin naturlige form har brune alger som
sukkertare imidlertid lav næringsverdi for både mennesker og
husdyr. I første omgang mener vi at alger har stor verdi som
dyrefôr, dersom den foredles ved bruk av ny teknologi. Til
fôrproduksjon trengs det store volumer, noe som gir muligheter for
vekst i denne næringen.

– I tidligere tider var tang og tare en verdifull ressurs som mat
til dyr og mennesker. I dag importerer
vi mye menneskemat og dyrefôr fra andre land. Om vi igjen tar
i bruk algene, kan vi øke
selvforsyningsgraden vår. Da blir vi mindre sårbare for
politisk ustabilitet i de landene vi importerer fra i dag. Vi vil
også klare oss bedre nå når klimaendringene har begynt å påvirke
verdens mulighet til å produsere mat, sier professor Margareth
Øverland.